General Abdel-Fattah Burhan har utpekt seg selv til leder med vide fullmakter i Sudan, der de militære grep makten i et kupp i oktober. Men protestene mot militærkuppet fortsetter både i Sudan og i utlandet, her fra London. Foto: AFP /NTB

Uro over bølge med militærkupp i Afrika

Afrika har opplevd fire kupp i år. Med utviklingen i Etiopia kan det fort bli ett til væpnet maktovertagelse før året er omme. Utviklingen bekymrer.

 

Militærkuppet i Sudan i oktober, der general Abdel Fattah al-Burhan grep makten, var årets fjerde i Afrika.

For Sudan var det langt fra det første. Siden uavhengigheten fra Storbritannia og Egypt i 1956 har landet opplevd hele 18 kuppforsøk, og seks av dem har resultert i maktovertakelsen.

Sudan topper dermed lista over kuppforsøk i Afrika, et kontinent som i seg selv har opplevd flere kupp enn noen annen del av verden.

Da kuppmakeren Omar al-Bashir etter nesten 30 år ved makten ble styrtet av de militære i 2019, ble det i første omgang sett på som et godt og nødvendig kupp av mange.

Kuppet kom etter omfattende demonstrasjoner med krav om brød og demokrati, men forholdet mellom protestbevegelsen og militærjuntaen surnet raskt.

Etter press fra Den afrikanske unionen (AU) ble det derfor dannet et nytt overgangsstyre, der også demokratibevegelsen var representert, rett nok fortsatt ledet av Abdel Fattah al-Burhan.

Overgangsstyret var preget av konflikter fra første dag, og 25. oktober grep generalen makten på nytt og satte statsminister Abdalla Hamdok og en rekke andre sivile politikere i husarrest.

I forrige uke utpekte Burhan seg selv til leder for nok et såkalt overgangsråd, noe som utløste nye protester i landet. I helgen ble seks mennesker drept da sikkerhetsstyrker åpnet ild mot demonstranter i Khartoum og Omdurman.

 

Guinea

I Guinea ble president Alpha Condé styrtet i et militærkupp 5. september, og også der har mannen som ledet kuppet siden utropt seg selv til midlertidig president.

Oberst Mamady Doumbouya og militærjuntaen lover kamp mot korrupsjon, ny grunnlov og frie valg, men det er uvisst når.

83 år gamle Condé ble i 2010 det vestafrikanske landets første demokratisk valgte president. Han ble gjenvalgt i 2015, og presset senere gjennom grunnlovsendringer som åpnet for at han kunne få en tredje presidentperiode.

Høsten 2020 ble han gjenvalgt, men opposisjonen betegnet valget som en farse og det kom til store demonstrasjoner der mange ble drept.

Både Den afrikanske union (AU) og den vestafrikanske samarbeidsorganisasjonen Ecowas har suspendert Guinea etter kuppet, og Ecowas krever at det må holdes valg innen et halvt år.

 

Tsjad

Også i Tsjad grep de militære makten etter at landets president Idriss Déby angivelig ble drept i kamp mot opprørere nord i landet. Akkurat hvordan dette skjedde, vet ingen.

– Han har akkurat trukket sitt siste sukk etter å ha forsvart den selvstendige nasjonen på slagmarken, sa generalen Azem Bermandoa Agouna.

En militærjunta ledet av Débys sønn Mahamat Idriss Déby Itno, som er firestjerners general, styrer nå landet, og nasjonalforsamlingen er i stor grad satt til side. Eksperter nøler ikke med å betegne det hele som et kupp.

 

Mali

Mali har opplevd hele to militærkupp på litt over ett år. I august i fjor grep en militærjunta under ledelse av den 38 år gamle obersten Assimi Goïta makten og styrtet president Ibrahim Boubacar Keita.

Etter sterke internasjonale reaksjoner utpekte kuppmakerne en sivil overgangsregjering. Bah N’Daw fikk posten som president, mens Moctar Ouane ble statsminister.

Planen var at overgangsregjeringen skulle sitte i 18 måneder, men Goïta mislikte reformene de satte i gang og gjennomførte i mai et nytt kupp. N’Daw og Ouane ble fengslet, og deretter sørget obersten selv for å bli utropt til president.

 

Forsøk

For uten fire vellykkede kupp, har det også vært flere kuppforsøk i Afrika det siste året.

I Den sentralafrikanske republikk gjorde tidligere president François Bozize et mislykket forsøk på å gjenerobre makten i spissen for en opprørsallianse.

I Niger forsøkte en gruppe soldater å storme presidentpalasset i hovedstaden Niamey, to dager før Mohamed Bazoum skulle tas i ed som ny president.

I juli ble Madagaskars president Andry Rajoelina og øverstkommanderende for landets sikkerhetsstyrker, general Richard Ravalomanana, utsatt for attentat. Begge slapp uskadd fra det myndighetene omtaler som et kuppforsøk.

 

Etiopia

I Etiopia nærmer Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) og Oromofolkets frigjøringshær (OLA) seg hovedstaden Addis Abeba.

For et drøyt år siden sendte statsminister Abiy Ahmed store styrker til Tigray-regionen for å nedkjempe TPLF, som hadde trosset sentralmyndighetenes forbud mot å holde valg.

Militæroffensiven, der regjeringsstyrkene fikk støtte fra eritreiske styrker og milits fra naboregionene, så først ut til å lykkes. TPLF slo imidlertid tilbake, gjenerobret Tigray og har siden rykket inn i naboregionene Afar og Amhara.

Tidligere i måneden tok de kontroll over de to strategisk viktige byene Dessie og Kombolcha i Amhara, og står nå knappe 400 kilometer fra hovedstaden.

TPLF styrte Etiopia i nesten 30 år til Abiy kom til makten i 2018. Dersom opprørerne rykker inn i Addis Abeba, er eksperter enige om at Abiys dager er talte. Afrika kan da få sin femte voldelige maktovertakelse på ett år.

 

Over 200

Siden 1955 har Afrika opplevd over 200 kupp og kuppforsøk, viser en oversikt utarbeidet av de to amerikanske statsviterne Jonathan Powell og Clayton Thyne.

Dette er over dobbelt så mange som i Latin-Amerika, der det i samme periode var i underkant av 100 kuppforsøk. Det siste var i Haiti der president Jovenel Moïse i juli ble drept i et attentat. Dagens fungerende president Ariel Henry anklages for å ha stått bak.

Sju måneder tidligere fant det også sted et kuppforsøk i Haiti, men da var det 18 år siden det forrige kuppforsøket i Latin-Amerika. Det fant sted i 2002 da Venezuelas daværende president Hugo Chávez ble forsøkt styrtet.

Det første vellykkede kuppforsøket i Afrika fant sted i Sudan i november 1958, og på 1960-tallet var det hele 26 vellykkede kupp på kontinentet. På 1970-tallet var det 18, på 1980-tallet 22 og på 1990-tallet var det 16 vellykkede kupp.

Deretter falt antallet betydelig. Fra 2000 til 2010 var det 22 kuppforsøk i Afrika, men bare åtte av dem resulterte i maktskifte. Fra 2010 til 2020 var det 17 kuppforsøk, også da lyktes åtte.

Burkina Faso, som fram til 1984 var kjent som Øvre Volta, topper lista over flest vellykkede kupp. Der har det vært åtte forsøk, sju av dem vellykkede siden uavhengigheten fra Frankrike i 1960.

 

Comeback

Siden tusenårsskiftet har imidlertid antall kuppforsøk falt til gjennomsnittlig to i året i Afrika, men nå har den positive utviklingen snudd.

– Afrikanske kupp har gjort et comeback, konstaterte The Economist på lederplass nylig.

FNs generalsekretær António Guterres kritiserte i september verdenssamfunnet for ikke å stå opp mot afrikanske kuppmakere.

– Geopolitisk splittelse undergraver det internasjonale samarbeidet og en følelse av straffrihet ser ut til å feste seg, sa Guterres.

 

Årsaker

Vanstyre, korrupsjon og fattigdom er åpenbart en medvirkende årsak til kupp. 15 av de 20 landene på listen over verdens mest sårbare stater , ligger i Afrika.

– Når folk blir holdt nede av eliter, er det opp til de militære å gi dem friheten, proklamerte Ghanas tidligere leder Jerry Rawlins i sin tid. Løytnanten ledet selv to kupp i landet, men innførte til slutt demokrati.

Seks av ti spurte i en undersøkelse gjennomført i 19 afrikanske land , mener at korrupsjonen øker, og to av tre sier at myndighetene gjør for lite for å bekjempe ondet. At folk gjør opprør, bør derfor ikke komme som noen overraskelse, påpeker eksperter.

I kjølvannet av slike folkelig opprør, entrer imidlertid de militære ofte scenen, konstaterer den sørafrikanske statsviteren Ndubuisi Christian Ani.

– Folkelige opprør er legitime, men blir ofte etterfulgt av beslutninger som tas av de militære, sier han til CNN.

 

Publisert: 16.11.2021 08.32.11 Sist oppdatert: 16.11.2021 08.32.11
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.