Kvinner står i frontlinjen under pandemien. Samtidig er det få kvinnelige toppledere i de globale helseorganisasjonene, påpeker Gro Lindstad fra FOKUS. Her fra vaksinasjonskampanjen mot covid-19 ved Osmani medisinske sykehus og høgskole i Sylhet, Bangladesh. Foto: Md Hafayat Haque Khan /NTB

Ny rapport: Lite likestilling i globale helseorganisasjoner

Tross store ord er det er lite framgang for likestilling i globale helseorganisasjoner. 70 prosent av lederposisjonene er besatt av menn, og menn på alle nivåer tjener mye bedre enn kvinner.

Rapporten «Gender equality: Flying blind in a time of crisis» tar for seg kjønnsrelaterte retningslinjer og praksis i 201 organisasjoner innenfor global helse. Dette er organisasjoner fra 10 sektorer, med hovedkvarter i 37 land og som til sammen sysselsetter 4,5 millioner mennesker.

Rapporten er utgitt av Global Health 50/50. De har lagd rapporter hvert år siden 2018. Siden den gang har den uttalte støtten til likestilling økt jevnt og trutt.

Undersøkelsen viser at organisasjonene er blitt mer opptatt av likestilling og mer åpne om hvordan de skaper inkluderende og likestilte arbeidsmiljøer.

Men rapporten viser at retorikk ofte er brukt som et substitutt for handling.

 

Få kvinnelige toppledere

De siste fire årene har nesten ingenting skjedd når det gjelder å få flere kvinner opp i topp-ledelsen. Mannsdominansen i globale helseorganisasjoner er fortsatt stor.

I 2020 ble en fjerdedel av administrerende direktører og medlemmer i styrene skiftet ut. Denne muligheten til å få en mer likestilt og mangfoldig ledelse ble ikke utnyttet. Materialet viser at menn i 2021 fortsatte å inneha 70 prosent av disse lederposisjonene. I 2021 var 71 prosent av administrerende direktører menn og 69 prosent av styrelederne menn. 84 prosent av disse var fra høyinntektsland og 94 prosent hadde sin utdannelse fra høyinntektsland.

Det er tatt noen skritt framover når det gjelder likestilling nedover i organisasjonenes ledergrupper. En tredel av organisasjonene hadde lik representasjon i lederteamene sine.

Organisasjoner med lederteam der minst en tredel var kvinner økte med 14 prosent fra 2018 til 70 prosent i 2021.

 

Dårligere lønn

Men det er ikke bare få kvinner på toppen. De får også dårligere betaling.

Det var ikke så mange organisasjoner rapporten fikk lønnsopplysninger fra. Men av 34 USA-baserte ikke-statlige organisasjoner viste det seg at toppleder-lønningene var langt høyere for menn. Gjennomsnittlig lønn for kvinner var på 308.000 dollar, mens menn fikk 415.000 dollar. Selv når man kontrollerte for organisasjonens inntekter, var det et inntektsgap på 45.000 dollar mellom kvinner og menn.

I 87 prosent av organisasjonene man hadde tall for, var gjennomsnittslønnen høyere for menn enn kvinner.

Også på andre områder enn ledelse og lønn er det langt igjen.

For eksempel når det gjelder å bekjempe covid-19 tar det meste av aktiviteten ikke hensyn til likestilling. Det til tross for at kjønn påvirker alt fra hvem som blir testet, til hvem som blir alvorlig syke og dør. «Kjønns-blindhet» gjør at kampen mot pandemien blir mindre effektiv enn den kunne ha vært, heter det i rapporten. Det gjaldt WHO-foreslåtte tiltak mot pandemien, som utvikling av vaksiner, forhindring av spredning, tilgang på behandling, beskyttelse av helsepersonell og sykdomsovervåkning.

Noen tall om likestilling:

  • 79 prosent av organisasjonene som er undersøkt har likestilling som mål.
  • Men bare 60 av organisasjonene har en synlig likestillingspolitikk.
  • 80 prosent mangler fremdeles målrettede handlingsplaner for å fremme mangfold.
  • Halvparten av organisasjonene manglet retningslinjer for hvordan de skulle bekjempe seksuell trakassering og sikre en mer familievennlig politikk i organisasjonen.
  • 80 prosent av organisasjonene uttalte at likestilling hadde betydning for arbeidet deres, mot 55 prosent i 2018.
  • Organisasjoner som eksplisitt inkluderer transseksuelle personer i sitt arbeid for likestilling har økt fra 16 i 2019 til 33 i år.
  • Organisasjoner med hovedkvarter i Sverige, Norge og Japan var de som tilbød lengst foreldrepermisjon til begge foreldre.

Eksempler på organisasjoner som scoret veldig bra på likestillings-parametrene:

EngenderHealth, GAVI, The Global Fund to Fight AIDS, Tuberculosis & Malaria, International Planned Parenthood Federation (IPPF), Population Services International (PSI), Save the Children, Scaling Up Nutrition, Stop TB Partnership, Swedish International Development Cooperation Agency (Sida), UN Women, Unitaid og United Nations Development Programme (UNDP).

 

Gro Lindstad i FOKUS

– Rapporten er tydelig i tråd med rapporteringer vi har fått, og diskusjoner jeg har tatt del i ulike nettverksmøter med andre feminister globalt i løpet av det siste året, sier Gro Lindstad til Bistandsaktuelt. Lindstad er daglig leder for FOKUS – Forum for kvinner og utvikling.

Hun påpeker at kvinner står i frontlinjen under pandemien. – Verden er blitt mer synlig avhengig av kvinner i helsevesen, omsorg, renhold og renovasjon og mange andre områder. Men kvinnene jobber under svært dårlige vilkår, sier Lindstad som sier at rapporten viser at kvinner også blir diskriminert i de globale helseorganisasjonene.

Gro Lindstad peker på at mange av organisasjonene har gode handlingsplaner for likestilling.

– Men det hjelper ikke å skryte av gode planer for likestilling hvis de ikke blir iverksatt. Det blir ingen likestilling uten handling. Takk for festtalene, men nå må vi ha synlige bevis på at noe blir gjort, utbryter Lindstad og legger til at hun er lei av alle handlingsplanene som ikke følges av handling.

Gro Lindstad peker på at det er få kvinner i toppstillinger i de globale helseorganisasjonene. – Når det er flere menn som sitter på toppen, er det også automatisk flere menn som kommer inn i lederstillinger knyttet til arbeidet mot covid-19.

Gro Lindstad, som er daglig leder i FOKUS, er lei av festtalene. – Nå vil vi ha synlige bevis på at noe blir gjort, sier hun. Foto: Bente Bjercke

Covid-19-arbeidet

I forbindelse med 8. mars gravde Gro Lindstad i tall og fakta.

– UN Women hadde gjort en analyse av covid-19 task force-grupper i 87 land. Altså de som leder og koordinerer hvordan pandemien følges opp. Kun 3,5 prosent av dem besto av like mange kvinner som menn. Man kan innvende at det ikke betyr så mye, da man jo skal nå alle. Men så vet man at å få kvinneperspektivet inn der avgjørelsene tas er ekstremt viktig. Disse perspektivene kan ellers lett bli glemt. Vi vet for eksempel at tilgangen på helsehjelp og vaksiner er dårligere for kvinner, særlig i kjønnsdelte samfunn.

– Vi vet at covid-19 i seg selv er kjønnsblind, men flere menn blir syke og dør. Likevel er konsekvensene på mange områder tøffere for kvinner og jenter. Pandemien er ikke kjønnsnøytral fordi det er kvinner som står i frontlinjen for å bistå de som blir syke. Dessuten jobber et stort flertall globalt i uformell sektor og ved nedstengninger får de stor svikt i omsetningen sin. I Asia er 95 prosent av alle som jobber i uformell sektor kvinner. I Afrika sør for Sahara er tallet 85 prosent.

– I tillegg har vi sett hvordan vold mot kvinner har eksplodert.

 

Land med kvinnelige ledere

Lindstad trekker også fram en annen observasjon fra UN Women og flere mediekanaler. 

– I de landene som har kvinnelige ledere, har man taklet covid-19 bedre enn i land der menn sitter i ledelsen. Der har man greid å gjøre tiltak som har hatt større tillitt til befolkningen generelt. Det å ikke ivareta kjønnsperspektivet har store konsekvenser også i en slik pandemi vi er inne i nå. Det synliggjør enda tydeligere også det vi har snakket om lenge: Nemlig den ubalansen som skapes av skjeve maktfordelinger.

Lindstad er ikke overrasket over at så lite er gjort mot seksuell trakassering og for en mer familievennlig politikk i organisasjonene. – Det handler om hva som betyr noe for en organisasjon når man skal prioritere. Så lenge det ikke sitter kvinner i ledelsen, som kan påpeke hva som må på plass, skjer det altfor sjelden framskritt på disse områdene.

 

Aktualisert under pandemien

– Vi trenger harde fakta for å løfte fram likestilling, sier Kari Solbrække som er professor ved Institutt for helse og samfunn ved Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun sier til Bistandsaktuelt at kjønn og likestilling er veldig aktualisert under pandemien og at hun er glad for at en slik rapport nå ligger på bordet.

– Til tross for en viss framgang på enkelte områder og i enkelte organisasjoner så er hovedinntrykket at det er en sterk mannsdominans i de globale helseorganisasjonene. Og endringene går sakte. Selv om det har vært et skifte av 100 ledere i 2020, består ledelsen i organisasjonene fortsatt stort sett av menn fra høyinntektsland.

– En av grunnene til at dette vedvarer, kan være at ledelse innenfor globale helseorganisasjoner allerede er svært arbeidsintensive jobber med mye møte- og reisevirksomhet både på tvers av landegrenser og på tvers av tidssoner. Som samfunn har vi gjerne forestillinger om at menn er mer frie og uavhengige av familie og omsorgsforpliktelser enn kvinner. Slike kjønnssterotypiske forestillinger, og til dels praksiser, i kombinasjon med arbeidsintensive jobber gjør trolig at denne kjønnsubalansen vedlikeholdes. Kjønnsubalanse opprettholdes altså ved at man både har forestillinger om hvem man ser for seg passer i disse lederjobbene og hvordan de fungerer i praksis.

Professor Kari Solbrække reagerer på de store lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. – Dette er et besynderlig mønster, men ikke sjokkerende, sier hun. Foto: Ida Irene Bergstrøm.

Søker færre kvinner?

Kan det være fordi kvinner ikke søker?

– Det har jeg ikke kunnskap om. I andre deler arbeidslivet, og særlig næringslivet, har man lenge hatt forestillinger om at kvinner ikke søker eller ikke er kvalifisert, men ved nærmere øyesyn viser det seg at det ikke stemmer. I stedet har det ofte hatt med hvordan rekrutteringen foregår og hvordan vurderingen av kompetanse foregår.

Solbrække sier at pandemien har forsterket kjønnsulikhet på mange områder. – Mange av task force-gruppene har vist seg å være mannsdominert. Det er et paradoks når man vet at fotfolket innen helse og omsorg hovedsakelig er kvinner – både som helsearbeidere og uformelle omsorgsgivere. Sånn sett er dette mønsteret et speilbilde på den generelle mannsdominansen i bransjen.

Solbrække peker på de store lønnsforskjellene mellom kjønnene. – Dette er et besynderlig mønster, men det er ikke sjokkerende. Vi vet nemlig at lønnsforskjellene i den vestlige verden er betydelig. Selv i likestillingslandet Norge har vi et stort lønnsgap mellom kvinner og menn. For hver krone en mann tjener, tjener en kvinne 80 øre. At dette også skjer i globale helseorganisasjoner er ikke så overraskende, men det er høyst kritikkverdig, påpeker Kari Solbrække og legger til:

– All erfaring viser at for å få gjort noe med kjønnsubalanse må man ha konkrete måltall og konkrete tiltak. Det bør være framtidens viktigste oppgave for globale helseorganisasjoner dersom de skal ha troverdighet med hensyn til likestilling som et av de sentrale bærekraftsmålene de har tilsluttet seg.

 

Publisert: 15.03.2021 07.26.15 Sist oppdatert: 15.03.2021 07.26.15