EDGARD GARRIDO / Reuters / NTB

42 prosent av komiteens 1000 hasteforespørsler har blitt sendt til Mexico. De aller færreste kommer til rette. Bildet viser demonstrasjoner i fjor mot at 43 lærerstudenter som ble bortført av politiet i Ayotzinapa i delstaten Guerrero i 2014, fortsatt ikke er kommet til rette. Foto: Edgard Garrido / Reuters( NTB

FN-komité leter etter bortførte – under 10 prosent har kommet til rette

De siste ti årene har FNs komité for tvangsforsvinninger sendt over 1000 hasteforespørsler om hjelp til å finne bortførte mennesker verden over. Kun 90 personer har kommet til rette. – Jeg tror vi kan finne flere om statene samarbeider mer, sier ekspertmedlem i komiteen.

Av Elida Høeg Sist oppdatert: 15.02.2021 08.47.51

Den 8. juni 2020 ble Angelina Sántiz, Carlos López og Enrique Armando bortført av en paramilitær gruppe i Chiapas sør i Mexico. De tre bøndene kjørte langs veien mot det lille tettstedet Cuxuljá da varebilen deres ble stoppet. Som urfolksaktivister organisert i en sosialistisk bevegelse hadde de tidligere mottatt trusler fra «Los Petules», en væpnet gruppe i nærheten. Disse hadde tidligere bortført og drept andre urfolksaktivister i området.

Da Sántiz, Lopez og Armando ikke kom hjem, hadde altså familie og venner og mistanke om hvor de kunne være. De mobiliserte sivilsamfunnet i Chiapas, og sendte en forespørsel til FNs komité for tvangsforsvinninger. Komiteen tok kontakt med den mexicanske staten, som satt sammen en innsatsgruppe som skulle kreve løslatelsen av de tre bortførte, og den 16. juni ble de tre sluppet fri.

– Det er veldig motiverende når folk blir gjenforent med familiene sine, sier Barbara Lochbihler, ekspertmedlem i FN-komiteen.

– Angrepene mot dette urfolkssamfunnet har foregått uten at myndighetene har gjort noe tidligere, så det var oppløftende at de reagerte så raskt, sier hun.

 

Når tiden er knapp

Komiteens arbeid springer ut av FNs konvensjon mot tvungen forsvinning, som innebærer all form for frihetsberøvelse «begått på vegne av, eller med tillatelse, støtte eller stilltiende samtykke fra staten». Konvensjonen har som mål å motvirke tvangsforsvinninger og straffefrihet for dem som står bak, og trådte i kraft i 2010. Så langt har 63 land ratifisert den.

Alle som bor i et av disse landene kan kontakte komiteen etter å ha meldt en person savnet, og deretter vil det settes i verk en prosedyre i løpet av 24 til 48 timer. Komiteen sender en hasteforespørsel til myndighetene der forsvinningen har funnet sted, og etterlyser umiddelbar handling for å lokalisere vedkommende. Komiteen får meldinger om tvangsforsvinninger nesten hver dag, forteller Lochbihler.

– Vi samler informasjon om når den savnede sist ble sett, og hvem som kan stå bak. Vi kan også be om spesiell beskyttelse til dem som melder om de bortførte om de føler seg utsatt, sier hun.

– I mange tilfeller er det jo staten selv som står bak.

 

Staten som ansvarlig

42 prosent av komiteens 1000 hasteforespørsler har blitt sendt til Mexico. De meksikanske myndighetenes sekretær for menneskerettigheter, Alejandro Encinas, uttalte at det offisielle antallet forsvunnede hadde nådd 73 224 i 2020. De aller færreste kommer til rette slik som urfolksaktivistene i Chiapas gjorde i fjor sommer. Da 43 lærerstudenter ble bortført av politiet i Ayotzinapa i delstaten Guerrero i 2014, i det som kanskje er landets mest kjente forsvinningssak, sendte også FN-komiteen en hasteforespørsel om lokalisering til meksikanske myndigheter. Da fikk de ingen respons.

–  Det er en veldig komplisert situasjon i Mexico, ettersom staten kan ha bånd til paramilitære grupper og politiet kan arbeide tett med narkokarteller. Vi nådde ikke fram i Ayotzinapa, men vi fortsetter å legge press på myndighetene, sier Lochbihler.

 

Hemmelige fengsler

Nesten hele den andre halvparten av de 1000 hasteforespørslene, 49 prosent, har blitt sendt til Irak. Lochbihler sier antallet forsvunnede i landet anslås å ligge på mellom 250 000 og en million, og at de går tilbake til krigen mellom Iran og Irak på åttitallet.

– De som ble bortført under Saddam Hussein er mest sannsynlig døde. Nå forholder vi oss mest til forsvinningssaker i kjølvannet av krigen mot den såkalte Islamske staten, og etter protester mot myndighetene, sier hun.

Mange av dem de prøver å finne, oppholder seg i hemmelige, irakiske fengsler. Altså er de arrestert og anholdt av politiet eller militæret, men navnene deres finnes ikke registrert noe sted, og de er ikke fengslet offisielt sett. Det blir umulig for familien å besøke dem, og i det hele tatt få rede på om de er i live.

– Så slipper plutselig en ut derfra, og kan fortelle at han har sett noens onkel eller søster der inne, sier Lochbihler.

– Og så prøver vi å få myndighetene til å lokalisere disse menneskene og gå ut med informasjonen. I noen tilfeller får vi bare svar tilbake som sier «dette er en terrorist, vi kommer ikke til å gjøre noe». Det kan ha store konsekvenser for en familie om et medlem mistenkes for å være terrorist, altså en som har vært i IS, sier hun.

– Det kreves dokumentasjon på at medlemmet enten er i fengsel eller død, hvis ikke kan familien miste sosiale rettigheter og skoletilgang, sier hun.

Lochbihler mener også at terroriststemplet sitter løst hos irakiske myndigheter, og at deres respons på hasteforespørsler fra FN-komiteen har vært laber. Likevel finnes det lyspunkt.

– To unge kvinner ble nylig sluppet fri etter en hasteforespørsel om umiddelbar handling fra oss og oppmerksomhet i sosiale medier. De hadde blitt arrestert etter å ha deltatt i demonstrasjoner mot myndighetene, men ble løslatt, sier hun.

Regjeringen i Irak holder også på å utforme en ny lov mot tvangsforsvinninger, som bruker samme definisjoner som FN-konvensjonen.

– Det finnes et stort politisk press på myndighetene nå, forsvinningene er noe som opptar mange i Irak. Jeg håper de vil gjøre noe med det.

 

Oppfordrer flere land til å slutte seg til

FN-komiteens hasteforespørsler fungerer som en slags internasjonal Habeas Corpus, det rettslige prinsippet om at enhver som blir holdt fengslet har rett til å kreve saken sin for retten, og om det ikke skjer, må den fengslede løslates.

De 90 menneskene som har kommet til rette de siste ti årene – i live eller ikke – gjorde det i Marokko, Bolivia, Argentina, Togo, Sri Lanka, Cuba, Mauritania, Kazakhstan, Cuba og Kambodsja i tillegg til Mexico og Irak.

Det er fortsatt mange land som ikke har ratifisert konvensjonen mot tvungen forsvinning. Norge ble del av den i 2019, mens land som USA, Venezuela, Sverige, Russland, Sør-Afrika, Canada og Kina har avstått så langt. Lochbihler tror noe av årsaken er at konvensjonen er veldig fersk, det siste menneskerettighetsinstrumentet som har trådt i kraft. De fleste landene som har underskrevet er i Latin-Amerika og Europa, mange med lange militærdiktaturer bak seg, der tvangsforsvinninger har vært et undertrykkelsesmiddel.

– Jeg tror land som ikke har tvangsforsvinninger som en sentral del av sin historie, kan vurdere konvensjonen som lite relevant for dem. Men konvensjonen er et rikt instrument og kan hjelpe myndigheter å finne egne innbyggere i utlandet.

 – Jeg tror også noen stater vegrer seg for å slutte seg til fordi de er redd for kritikk. Men vi er her for å hjelpe, det er vanskelig å komme videre som land om tvangsforsvinninger ikke tas på alvor, sier hun.

 

Heidi Sanz

Barbara Lochbihler, ekspertmedlem i FN-komiteen. Foto: Heidi Sanz

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 15.02.2021 08.47.51 Sist oppdatert: 15.02.2021 08.47.51