Portrett Anja Riiser

Anja Riiser ved Norsk Folkehjelps kontor i Gaza.

Tøft å komme tilbake til Gaza etter krigen

SOMMERPRATEN: I denne spalten møter du ulike representanter for bistandsbransjen. I dag Anja Riiser, som leder Norsk Folkehjelps arbeid i Palestina. I Gaza er blokade og israelske droner en del av dagliglivet.

Anja Riiser arbeider i Norsk Folkehjelp. Land: Palestina.

– Hva er jobben din?

– Jobben min er å lede Folkehjelpas kontor og arbeidet vi gjør i Palestina. Det er en blanding av kontoroppgaver og mye kontakt med våre partnere her.

Sommerpraten

I sommerpraten møter du bistandsarbeidere som jobber mens du har ferie. De arbeider for norske og internasjonale organisasjoner og deres partnere. Her forteller de om jobben sin, om utfordringer, gleder og håp for tida som kommer.

Her er tidligere artikler i serien:

– Beskriv et møte eller en hendelse som har gjort stort inntrykk den siste tiden?

– Det gjorde stort inntrykk å komme tilbake etter krigen i mai. Gaza er så tett befolket og bygningene står så tett, at det er ikke er mulig å skille mellom såkalte legitime mål og sivile mål. Det gjør også inntrykk å høre om barna som ikke våger å sove alene, som spør foreldrene om når de skal dø eller når krigen begynner igjen. I tillegg er okkupasjonen i Gaza alltid tilstedeværende. En hører de israelske dronene natt og dag, og det er ukentlige grensekrenkelser fra den israelske hæren.

– Hva er det mest krevende med det du gjør nå?

– Det er flere ting som er krevende. Covid-pandemien og krigen i mai har hatt ødeleggende effekt på den palestinske økonomien. Arbeidsløsheten, spesielt i Gaza, er skyhøy. Og det er praktiske ting, som ustabil strømforsyning, vannmangel og liknende.

– Gaza er helt avhengig av at en kan få inn materialer til gjenoppbyggingen. Israel har sine egne definisjoner av hva som er materialer til «dual use» – og blokkerer for import av det meste. Den såkalte våpenhvilen mellom Israel og Hamas er skjør. Det er vanskelig å jobbe i en konfliktsituasjon som har pågått så lenge. Sivilbefolkningen er preget av matthet, ser få utveier og lite håp.

– Samtidig så ser vi at sivilsamfunnsorganisasjonene i Palestina er under et voldsomt press og konstant angrep. Det er stadige kampanjer mot organisasjonene fra ulike hold. De stadige utkastelsene fra Øst-Jerusalem, tvangsforflytningen av befolkningen i Jordan-dalen og ødeleggelse av palestinsk jordbruksareal. Det er rett og slett en nedadgående spiral, der det palestinske folket er den konstant tapende part. Det å skulle støtte en positiv utvikling i en slik situasjon er veldig krevende.

– Hva er mest givende?

– Seirene som faktisk kommer. Nå sist når KLP besluttet å utestenge 16 selskaper fra sin investeringsportefølje fordi de opererer og understøtter okkupasjonen av Vestbredden. I tillegg er det de små øyeblikkene, det er alltid noe som må fikses. Liker du ikke problemer, er du i feil bransje.

– Hvorfor ville du bli bistandsarbeider?

– Jeg bestemte meg tidlig for å være en del av løsningen, ikke av problemet. Og så tok det ene det andre.

– Dersom du var Norad-sjef for en dag, hva ville du ha gjort?

– En dag er ikke nok, og helst ville jeg nok vært statsråd! Men jeg ville ha gjeninnført sivilsamfunnsavdelingen (hva tenkte Solhjell på?), og bannlyst enhver omorganisering for evig tid. Hvordan i all verden skal de klare å oppfylle samfunnsoppdraget sitt med omorganiseringer fra helvete hvert annet år?

Gaza er ikke uten adspredelser. På spørsmål om hva hun ser fram til akkurat nå, forteller Riiser at en fin ting å gjøre i helga er et besøk i Gamlebyen, der det er et hamam (bad) som er mer enn 800 år gammelt. Et besøk på en kafe fra 1600-tallet er også noe å glede seg til.

– Og så gleder jeg meg til høsttur på hytta i Alvdal.

Publisert: 23.07.2021 18.28.40 Sist oppdatert: 23.07.2021 18.28.40