Portrett av Nguyen Thi Dieu Linh

Nguyen Thi Dieu Linh er første deltager i vår spalte «sommerpraten». Hun leder mineryddingsarbeidet til Norsk Folkehjelp i Quang Tri, en av Vietnams 58 provinser. Foto: Norsk Folkehjelp

Bistandsarbeider: Vil at folk skal få leve trygt, uten miner

SOMMERPRATEN: I denne spalten møter du ulike representanter for bistandsbransjen. – Alt jeg har sett og lært gjør meg mer bestemt på at vi må fortsette å jobbe for at folk kan leve trygt, sier Nguyen Thi Dieu Linh. Hun leder Norsk Folkehjelps arbeid med å rydde miner i provinsen Quang Tri, sentralt i Vietnam.

Nguyen Thi Dieu Linh (38) arbeider for Norsk Folkehjelp. Land: Vietnam.

– Hva er jobben din?

– Jeg er ansvarlig for all virksomheten i regi av Norsk Folkehjelp i provinsen Quang Tri. Jeg er også ansvarlig for nærmere 300 ansatte som hver dag reiser til ulike landsbyer for å finne og rydde eksplosiver som i mer enn 46 år har ligget spredd utover landet. Hver dag har jeg kontakt med lokale myndigheter for å sørge for at prosjekter gjennomføres, arbeider med støttepersonell for å sikre god oppfølging av aktivitetene, og koordinerer med ledelsesteamet for å være sikre på at vi oppfyller alle givernes forventninger.

Norsk Folkehjelp arbeider i Quang Tri i samarbeid og partnerskap med det myndighetsledede mineryddingsprogrammet RENEW og provinsens folkekomite. Provinsen var åsted for omfattende kamphandlinger under krigen i Vietnmam.

Til nå har Norsk Folkehjelp og RENEW kartlagt 460 millioner kvadratmeter land og identifisert 959 områder der det finnes miner og blindgjengere. 10 millioner kvadratmeter land er ryddet og 106 000 eksplosiver er funnet og ødelagt. 

Sommerpraten

I sommerpraten møter du bistandsarbeidere som jobber mens du har ferie. De arbeider for norske og internasjonale organisasjoner og deres partnere. Her forteller de om jobben sin, om utfordringer, gleder og håp for tida som kommer.

Her er tidligere artikler i serien:

– Beskriv et møte eller en hendelse den siste tida som har gjort inntrykk?

– Jeg vil si at jeg har et sterkt inntrykk av og stor respekt for Mr. Ho Van Lai. Han ble utsatt for en klasebombe da han var ti år gammel, og har i nærmere seks år vært en kraftfull kommunikatør om risikoen eksplosiver utgjør.

– I 2000 drepte eksplosjonen fra en klasebombe to av Lais søskenbarn og skadet Lai alvorlig. Han mistet begge beina, ble alvorlig skadd i høyre arm, fikk venstre hånd ødelagt og ble blindet på et av øynene. Han overlevde og arbeidet hardt for å komme tilbake til det normale.

– Han avla til og med opptakseksamen og kom inn på Da Nang Polytechnic University. Til slutt måtte han avslutte universitetsutdanningen på grunn av at funksjonshemningen gjorde det vanskelig for ham å lese og skrive. Men han ga aldri opp. Han er nå ansatt i staben i RENEWs program Explosive Ordnance Risk Education.

– Hver dag tar han bussen for å reise fra hjemmet sitt til et sted der det skal gjennomføres undervisning. Han står for risikoopplæring på det regionale Mine Action Vistor Centre, på skoler og i landsbyer. Hans fortellinger og budskap hjelper til med å øke bevisstheten om risikoen eksplosiver utgjør og bidrar at lokalbefolkning, spesielt barn, unngår å ta risiko. Han tjener ikke bare til livets opphold for seg selv, jeg tror han også har bidratt mye med det daglige arbeidet sitt.

– Hva er det mest krevende med det du gjør nå?

– Å ha ansvar for komplekse prosjekter og ulike oppgaver betyr ofte at det må tas vanskelige avgjørelser, det må holdes streng disiplin og noen ganger må dårlige nyheter overbringes – og det er min jobb som leder å gjøre det.

– Hva er det mest givende?

– Det mest givende for meg er når jeg ser at ting går bra og at alle er fornøyd. Gode resultater er verdt all innsatsen.

– For eksempel var fjoråret svært krevende. Norsk Folkehjelps aktiviteter i det sentrale Vietnam var sterkt påvirket av ekstremvær som omattet flere alvorlige stormer, påfølgende jordskred og flom. Vi måtte også flere ganger innstille virksomhet på grunn av covid-19-pandemien. På tross av vanskene og utfordringene, greide vi likevel å levere gode resultater, til og med mer enn forventet.

– Vi var også i stand til å levere nødhjelp til noen av de som ble mest utsatt. Jeg var også veldig takknemlig for tilbakemeldingen vi fikk fra våre givere, USAs myndigheter og det norske Utenriksdepartementet, begge var fornøyd med hvordan vi greide å møte utfordringene i 2020 og glade for at mitt team og jeg likevel greide å levere på alle områder. Så det var et vanskelig år, men et år med en lykkelig slutt.

– Hvorfor ville du bli bistandsarbeider?

– Jeg begynte å arbeide med minerydning som en oversetter uten særlig kunnskap og bevissthet om dette problemet. Jeg husker at jeg tidlig ble overrasket over å se en landsbyboer bli enig med teamet om å grave et stort hull i soverommet hans for å finne et prosjektil som var gravd ned av faren hans da krigen tok slutt. Jeg ble sjokkert over å få vite at rismarkene der folk arbeidet hver dag for å få inntekt til familien fortsatt var forurenset med masse klasebomber. Og det var en smertefull og trist opplevelse da en av våre teamledere ble drept av klaseammunisjon som eksploderte uventet mens han ryddet risfeltet for en bonde.

– Alt dette fikk meg til å innse at minerydning er så viktig. Alt jeg har sett og lært i dette arbeidet, og erfaringene som jeg har hatt, gjør meg mer bestemt på at vi må fortsette oppdraget vårt slik at folk i Quang Tri-provinsen kan leve trygt og at samfunnsutviklingen ikke begrenses av disse dødelige etterlatenskapene fra krig.

– Dersom du var Norad-sjef for en dag, hva ville du gjort?

– Jeg ville brukt den muligheten til å dele med alle som tar beslutninger eller påvirker beslutninger at det fortsatt er et høyt antall farlige eksplosiver i Vietnam. Sivile kan fortsatt bli drept eller lemlestet av eksplosiver under daglige gjøremål. Dette problemet er fortsatt et hinder for utvikling, samtidig med at minerydning så langt er svært begrenset på grunn av mangel på finansiering.

– Jeg ville også brukt den muligheten til å se etter nye løsninger på problemet med eksplosiver, ved å utnytte ny teknologi og arbeide med nye partnere i ulike sektorer for å finne nye og innovative løsninger for å bedre støtte de som påvirkes, og bruke den norske finansieringen i Vietnam og andre land på best mulig måte.

– Hva gleder du deg mest til i tida som kommer?

– Mine kollegaer og jeg arbeider med å forberede 20-årsjubileet for Project RENEW i august. RENEW er Norsk Folkehjelps lokale partner for våre kartleggings- og mineryddingsprosjekter, og det er en stor mulighet til å feire vårt partnerskap og det viktige arbeidet som vi har stått sammen om i mange år.

– Jeg håper også at vi snart skal være i stand til å identifisere risikoområde nummer 1000 i Quang Tri. Dette er en milepæl for vårt team, siden det betyr at vi kommer nærmere målet om å sluttføre kartleggingen i Quang Tri, og bidrar til å vise den enorme påvirkningen som eksplosiver fortsatt har på folk og lokalsamfunn.

Publisert: 06.07.2021 14.54.40 Sist oppdatert: 06.07.2021 14.54.40