Rie Lukowski (66) ble bistandsarbeider da hun dro til Zambia som deltager i fredskorpset (NOREC) i 1985. Siden har hun jobbet med bistand i over 20 år. Foto: Ingrid Smidth / privat

Bistandsarbeider: Ser fram til å støtte enda flere flyktninger

SOMMERPRATEN: I denne spalten møter du ulike representanter for bistandsbransjen. Rie Lukowski (66) har vært på feltarbeid for Caritas i en flyktningleir i Uganda. Der var det særlig én ting som gjorde inntrykk på henne.

Rie Lukowski (66) jobber som regionalrepresentant for Caritas Norge. Land: Uganda og DR Kongo.

– Hva er jobben din?

– Jeg er ansatt som Caritas Norges regionale representant i Uganda og DR Kongo. Mine hovedoppgaver er følgende: I tett samarbeid med ansatte på hovedkontoret i Norge, ansatte fra Caritas Uganda og DR Kongo bidra til å utvikle våre programmer og nye programmer. Vi jobber stort sett med matsikkerhet og landbruk for de aller fattigste.

Lukowski har tett kontakt med målgruppen. Hun bruker mye tid på å besøke programmene, og hun er i regelmessig kontakt med de som samarbeider med Caritas.

– Dette utgjør en viktig del av vår kvalitetssikring.

Sommerpraten

I sommerpraten møter du bistandsarbeidere som jobber mens du har ferie. De arbeider for norske organisasjoner og deres partnere. Her forteller de om jobben sin, om utfordringer, gleder og håp for tida som kommer.

Her er tidligere artikler i serien:

– Kapasitetsoppbygging hos involverte aktører er en av mine hovedoppgaver som regional representant. Jeg representerer også Caritas Norge i de to landene i diverse sammenhenger, slik som møtevirksomheter med ambassader, offentlige institusjoner eller FN-institusjoner, skriver Lukowski til Bistandsaktuelt.

– Beskriv et møte eller en hendelse som har gjort inntrykk den siste tiden?

– Jeg besøkte flyktningleiren Bidi Bidi i det nordlige Uganda for noen uker siden. Bidi Bidi er den største flyktningleiren i Uganda. Caritas Norge samarbeider med Caritas Uganda om et prosjekt som støtter unge jenter i forbindelse med vann og sanitære forhold, korte fagutdannelser inklusive landbruk samt vold mot kvinner (hvor også menn er involvert), forteller feltarbeideren.

I den delen av leiren der prosjektet gjennomføres, oppholder det seg cirka 55 000 flyktninger fra Sør-Sudan. Under oppholdet i Bidi Bidi snakket Lukowski med flere av disse flyktningene.

– Spesielt samtalen med Sally på 21 år gjorde et inntrykk på meg. Sally flyktet sammen med sin lillesøster på 11 år fra Sør-Sudan for cirka fire år siden. Sally var 17 og søsteren 7 da de i hu og hast måtte flykte fra deres landsby i Sør-Sudan da opprørsstyrker kom og skjøt og drepte omkring seg. Sally og lillesøsteren måtte flykte uten foreldrene da de ikke var til stede i huset i landsbyen da opprørene kom. Opp til nå har Sally og søsteren ikke hatt kontakt med deres foreldre, og de er heller ikke sikre på om de (foreldrene, red. anm.) er i live.

Sally er ifølge Lukowski takknemlig for at hun får lov til å være med på Caritas’ prosjekt.

– Hennes store ønske utover å finne sine foreldre er å bli sykepleier, men hun har ikke lang nok skoleutdannelse til å kunne ta denne utdannelsen på nåværende tidspunkt på grunn av økonomi.

Hva er mest krevende med det du gjør nå?

– Uganda har lockdown på grunn av koronasituasjonen i landet. Grunnet denne lockdownen er det er det veldig krevende å følge opp prosjekter samt ha tett kontakt med diverse aktører og målgruppen.

– Åpen og dekkende kommunikasjon er avgjørende i alt arbeid, og ikke minst i bistandsarbeid. Det er tidkrevende å få til denne gode kommunikasjonen på alle plan, skriver hun.

– Hva er mest givende?

– Arbeidet med andre kulturer og det å få til gode resultater i samarbeidet med målgruppen og andre aktører.

Lukowski trives med nye utfordringer og har lært veldig mye av tiden som bistandsarbeider. Hun forteller at hun nå innser at dialoger er nøkkelen til å lykkes med Caritas´ arbeid.

– Hvorfor ville du bli bistandsarbeider?

– Jeg startet som norsk fredskorpsdeltaker (dagens NOREC) i Zambia i 1985 og var i Zambia i nesten 5 år. Det var uten tvil en av de beste periodene i mitt voksenliv. Jeg har jobbet mer enn 20 år med bistandsarbeid, fortrinnsvis i Afrika, men også en kort periode i Midtøsten. Grunnen til at jeg i utgangspunktet søkte om å bli fredskorpsdeltaker var ønsket om å reise ut for å jobbe med andre kulturer og få til en bedre hverdag for dem som man jobbet for og sammen med.

– Dersom du var Norad-sjef for en dag, hva ville du gjort?

– Akkurat i dag ville jeg ha sørget for at landene (utviklingslandene, red. anm.) hadde fått muligheten til å få koronavaksiner. Folk dør i disse dager i de fattige landene fordi de ikke har nok vaksiner.

Hadde det ikke vært for pandemien, ville Lukowski ha prioritert programmer rettet mot de svakeste målgruppene, og bærekraftige prosjekter som skaper uavhengighet og ikke avhengighet. I tillegg ville hun sørget for at det gis midler til forsoningsprosesser i land der det enten er eller har vært konflikt.

– Midlene som tilføres disse landene får ikke den forventede effekten på grunn av interne konflikter. Den demokratiske republikken Kongo er i det henseende et godt eksempel, skriver Lukowski.

– Hva gleder du deg mest til i tiden som kommer?

– Gjennom en styrking av midler fra den norske ambassaden i Kampala til Bidi Bidi-prosjektet ser jeg frem til at vi kan støtte enda flere flyktninger slik at de kan få en bedre hverdag og på sikt bli selvhjulpne. Jeg håper selvsagt at alle våre prosjekter i Uganda og DR Kongo skal styrkes, avslutter Lukowski.

Publisert: 09.07.2021 08.53.06 Sist oppdatert: 09.07.2021 08.53.06