Sør-Afrika er hardest rammet av viruset på det afrikanske kontinentet. Regjeringen har bestilt 20 millioner vaksinedoser. De ville komme i første halvår 2021 – med start i slutten av januar, opplyste landets president nylig.
Når og hvor de første sprøytestikkene vil finne sted, er foreløpig ikke avklart.
– Vi står i en veldig alvorlig situasjon nå, den andre smittebølgen er overveldende, sier Leslie London, helseforsker ved Universitetet i Cape Town (UCT).
– Det er frustrerende å vente på vaksinen når vi vet at den allerede er tilgjengelig i andre land, sier Lauren Paremoer, statsviter ved samme universitet.
Afrikas vaksinedekning: 5-10 prosent
På globalt nivå er over åtte milliarder vaksinedoser mot koronaviruset bestilt fra forskjellige legemiddelselskaper.
Det ville vært nok til å dekke halve jordens befolkning, om dosene hadde vært jevnt fordelt. Men når land som Canada har bestilt vaksiner til 112 millioner mennesker, selv om befolkningen teller 38 millioner, er det tydelig at dosene når forskjellige land på ulike tidspunkt.
Høyinntektsland har nå avtaler som tilsier en vaksinedekning på opp mot 300 prosent, mens samtlige afrikanske land kun har dekning på mellom fem og ti prosent, ifølge en oversikt fra Bloomberg.
Den sørafrikanske regjeringen har blitt kritisert for å ikke ha en detaljert plan for vaksinasjonsprogrammet, og for å sette for mye av sin lit til Covax, et initiativ som blant annet har fått mye støtte fra norsk bistand. Mekanismen som skal sikre lav- og mellominntektsland tilgang til vaksinen, har lovet at den vil dekke 20 prosent av medlemslandenes befolkning.
Den første utdelingen skal begynne i første kvartal av 2021, og innledningdsvis tar man sikte på å immunisere tre prosent av befolkningen.
25 vaksiner er satt i Afrika
Land som kun har Covax som tilbyder må altså belage seg på å vente. Så langt har ingen Covax-vaksiner blitt sendt eller satt, og når Sør-Afrika har sikret seg 20 millioner doser, er det også gjennom andre avtaler.
– Myndighetene har inngått separate, bilaterale avtaler direkte med legemiddelselskaper. Det er fordi de har sett at Covax ikke er nok. Sør-Afrika som mellominntektsland har råd til å inngå disse avtalene, og gjør som andre stater med ressurser: sørger for at egen befolkning får vaksinen så fort som mulig. Land som ikke har disse ressursene, blir hengende enda lenger etter, sier London.
Tidligere denne måneden kalte Verdens helseorganisasjons direktør Tedros Adhanom Ghebreyesus den globale vaksinefordelingen en «moralsk katastrofe» og nevnte at det kun var satt 25 vaksiner i ett lavinntektsland så langt.
Landet han refererte til var Guinea, et av de få afrikanske landene som har begynt å vaksinere. Dosene som settes der er den russiske vaksinen Sputnik V, som landets myndigheter skaffet allerede i slutten av desember. Sudan, Sør-Sudan og Zambia har også inngått avtaler med den russiske vaksineprodusenten Gamaleya. Flere kinesiske selskaper har uttrykt interesse for å tilby vaksinedoser til afrikanske land, men så langt har ikke lovnadene manifestert seg. For mange land er Covax eneste gjeldende avtale.
Billige og enkle vaksiner lar vente på seg
Nigerias regjering gikk i januar ut med at de vil vaksinere 40 prosent av befolkningen i løpet av 2021, og at landet venter å motta 100 000 doser av Pfizer og BioNTechs vaksine gjennom Covax.
I et land med over 200 millioner innbyggere er det en beskjeden start, også fordi Pfizer-vaksinen må lagres i 70 minusgrader og sånn sett er trøblete å distribuere. Nigerianske myndigheter er derfor i forhandlinger med flere legemiddelselskaper for å lage egne avtaler. Et av de andre selskapene som Covax har inngått samarbeid med, AstraZeneca, er langt billigere og kan lagres i vanlig kjøleskapstemperatur.
Land som Kenya og Sør-Afrika venter på doser fra denne fabrikanten gjennom Covax, men selskapet har ennå ikke har fått offisiell godkjenning fra Verdens helseorganisasjon. Ettersom Covax har meldt at de vil sikre vaksinedekning for 20 prosent av befolkningen, er medlemslandene nødt til å finne andre måter å skaffe de resterende prosentene.
For å tette gapet har Den afrikanske unionen (AU) opprettet en egen arbeidsgruppe som skal gå til innkjøp av vaksiner. Så langt har African Vaccine Acquisition Task Team (AVATT) bestilt 270 millioner doser, hvor 50 millioner av dem vil bli tilgjengelige mellom april og juni. En del av disse inngår i sør-afrikanske myndigheters lovnader om 20 millioner doser. I tillegg kunngjorde myndighetene denne uken at de har inngått en avtale med selskapet Johnson and Johnson om å kjøpe ni millioner doser. Selskapet produserer vaksiner i Sør-Afrika, hos den lokale fabrikanten Aspen, men det er ikke klart hvor mange av disse som faktisk vil nå sør-afrikanske innbyggere.
– Det meste vil nok bli eksportert, sier Leslie.
– Sør-Afrika har investert i vaksineutvikling og testet flere vaksiner. Myndighetene har gjort barn tilgjengelige for utprøving. Om landet ikke får igjen for i form av doser, vil det være store tapte kostnader, sier Paremoer.
Vil myke opp patentbeskyttelser
De to forskerne ved universitetet i Cape Town har ivret for Sør-Afrikas forslag om å fjerne patentbeskyttelser midlertidig i Verdens handelsorganisasjon WTO. Forslaget har som mål å gjøre det enklere for å fabrikanter i utviklingsland å produsere koronavaksinen. Norge har i likhet med USA, EU og Storbritannia gått mot forslaget, noe de har fått kritikk for internasjonalt. Før jul stilte SV forslag i Stortinget om å snu i spørsmålet, men det ble nedstemt.
– Det at den norske regjeringen ikke gjør noe er en del av problemet, fordi det forsterker forestillingen om at disse strukturene er umulige å endre. Om vi fortsetter sånn fordi vi er redd for konsekvensene fra legemiddelselskapene, vil det bli en selvoppfyllende profeti. Vi gir selskapene for mye makt, sier London.
– Sør-Afrikas forslag i WTO sier bare at landene kan utnytte fleksibiliteten, den sier ikke at de må det. Den plasserer også en plikt hos landene med legemiddelindustri om å ikke legge politisk press på land som bruker fleksibiliteter som faktisk er lovlige, sier Paremoer.
Trenger å utvikle egen teknologi
Hun referer til forrige gang Sør-Afrika forsøkte å bruke «compulsery licensing», en bestemmelse som går ut at nasjonale myndigheter lar fabrikanter produsere uten tillatelse fra patenthaveren. Fleksibiliteten har eksistert i TRIPS-avtalen i WTO siden 1996, og har en rekke betingelser. Forrige gang Sør-Afrika forsøkte å utnytte den under hiv-epidemien, møtte landet stor motstand fra legemiddelindustrien i USA, og ble satt på en liste over land som burde følges ekstra godt med på i det internasjonale handelssystemet.
– Det er bekymringsverdig at rike land gir penger så fattige land skal kunne utvikle egen teknologi, gjennom bistandsprogrammer for kapasitetsbygging, men samtidig enes om internasjonal politikk som gjør det umulig å utvikle egen produksjonsteknologi, sier London.
– I stedet får vi initiativer som Covax som utgjør en utrolig liten forskjell. Covax er utilstrekkelig, sier han.
– De strukturelle utfordringene vi har i situasjoner som denne blir ikke tatt tak i, sier Paremoer.
– Vi må se på mulighetene for å gjøre noe med det rettslige rammeverket, men også vite at selv om det eksisterer muligheter innenfor det, gjør politiske og økonomiske ulikheter det vanskelig å få til forandringer. Vi trenger et mer rettferdig rammeverk, sier Paremoer.
