En prototype av den tre og en halv meter høy dukke, Little Amal, har allerede blitt ført gjennom Londons gater og danset med barn i Cape Town. Alle fotos: Bevan Ross c /Good Chance

The Walk - en 8000 kilometer lang teatervandring i flyktningers fotspor

Den 27. juli starter et av de mest ambisiøse offentlige kunstverkene som noen gang har blitt forsøkt avviklet i verden. Den 3,5 meter høye dukken Little Amal legger ut på en vandring fra Gaziantep i Tyrkia til Manchester i England.

Lille Amals vandring går fra den tyrkisk-syriske grensen, gjennom Tyrkia og fortsetter deretter oppover Hellas, Italia, Sveits, Frankrike og Belgia, før ferden etter planen skal avsluttes i England i begynnelsen av november 2021.

Den åtte tusen kilometer lange vandringen er i seg selv ikke så unik - tusenvis av flyktninger har tilbakelagt liknende ruter gjennom Europa siden flyktningkrisen i 2015. Mange av dem har vært mindreårige, helt overlatt til seg selv.

Denne reisen er imidlertid annerledes.

Den skal foretas av en tre og en halv meter høy dukke laget av noen av verdens beste figurmakere. Den anatomisk og teknisk avanserte dukken forestiller et flyktningbarn og går under navnet Little Amal. Kunstverket, som har fått tittelen The Walk, ligger an til å bli det mest omfattende utendørs kunstprosjektet som noen gang er avviklet på verdensbasis.

Verket har som mål å rette oppmerksomheten mot verdens flyktningbarn og redefinere det europeiske narrativet om flyktninger. Initiativtakerne er den britiske organisasjonen Good Chance Theatre i samarbeid med sørafrikanske Handspring Puppet Company og den palestinske regissøren Amir Nizar Zuabi.

 

Velkomstparade

Hvis en ni år gammel enslig flyktningjente ankom byen du bor i, hvordan hadde du ønsket henne velkommen?

Dette spørsmålet ble stilt kunstnere og sivilsamfunn i 65 ulike byer og stoppesteder langs ruten fra den tyrkiske byen Gaziantep til Manchester i England. Spørsmålet har vekket et så stort engasjement at over to hundre ulike organisasjoner og enda flere kunstnere nå har blitt deltakere, hver med sine svar, i form av utendørs arrangementer, konserter, utstillinger og dans- og teaterforestillinger. På hvert stopp under reisen gjennom Europa vil det finne sted kunstneriske begivenheter som er gratis og åpne for alle. Men hva er egentlig historien bak dukken som skal vandre den lange veien? 

Dukkens design er utviklet av Handspring Puppet Company i Cape Town, Sør-Afrika, etter invitasjon fra Good Chance. Handspring produserer ofte teknologisk avanserte figurer, men målet denne gangen var å lage dukken ‘low-tech’ for å unngå plutselige reparasjonsbehov langs ruten.

Resultatet er en avansert analog figur hvor fire dukkeførere samarbeider om å styre dukkens bevegelser. En av dem befinner seg inne i dukkekroppen og bærer den på skuldrene mens han går på stylter, en dukkefører styrer hver av armene, mens en fjerde kontrollerer ryggen og bakkroppen. Hele tre team av dukkeførere vil rotere på å styre Amal under de ulike etappene på reisen.

Handspring Puppet Company ble grunnlagt i Cape Town 1981 av kunstnerisk leder Adrian Kohler og produsent Basil Jones, som fortsatt utgjør ledelsen ved teatret. Opp gjennom årene har Handspring vokst til å bli et av de største navnene innen figurteater og figurteater-teknologi på verdensbasis.

Det internasjonale gjennombruddet kom med gigantsuksessen War Horse (2007), basert på Michael Morpurgos roman med samme navn. Handspring Puppet Company har i dag en stor stab av tilknyttede designere, scenekunstnere og teaterteknikere, i tillegg til at de jevnlig samarbeider med ulike institusjoner rundt om i verden. Base og hovedverkstedet er fortsatt lokalisert utenfor Cape Town. 

 

Empatiens metodologi

En prototyp av Amal har allerede blitt ført gjennom Londons gater og danset med barn i Cape Town. Barnas respons på Amal er umiddelbar, kunne Kohler og Jones fortelle til kunstmagasinet Artnet i mai.

«I møte med dukken oppstår det et innledende øyeblikk hvor man må velge å tro på den, ellers vil dukken være uinteressant. Men jo mer fokuserte og oppmerksomme dukkeførerne er, jo mer váre de er for hverandres bevegelser og jo mer presise i sine egne, desto mer levende blir dukken i interaksjon med publikum. Dette er ikke mulig uten en mobilisering av empati og innlevelse,» uttalte Kohler til Artnet.

«The notion of empathy», som kan oversettes med «fokusert empati”, er en viktig del av metodologien til Handspring. Å mobilisere empati er også en essensiell del av forestillingens overordnede målsetning. 

The-Walk-Little-Amal-holding-hands-with-children-c-Bevan-Roos-017-copy-1.jpg

 

Et enormt antall barn på flukt

Ifølge tall fra UNICEF finnes det i dag over tretti millioner barn som har blitt tvunget på flukt bort fra sine hjemland. Selv om bare en tredel av verdens befolkning er barn, utgjør de mer enn 50 prosent av alle flyktninger og er dermed dramatisk overrepresentert. Mange av barna som er på flukt har mistet all kontakt med familiene sine.

Teateret og kunsten har forsøkt å fasilitere møter mellom flyktninger og sivilbefolkning helt siden starten på flyktningkrisen i 2015. Et eksempel er arbeidet til Good Chance Theatre. Organisasjonen ble til  som en spontan reaksjon på krisen. De to britiske dramatikerne Joe Murphy og Joe Robertson hadde fått høre om den kaotiske flyktningleiren The Calais Jungle utenfor Calais i Frankrike, og bestemte seg for å samle inn penger til å bygge et globeformet telt-teater i leiren.

Teaterteltet skulle bli et kulturelt treffpunkt hvor flyktningene i ‘Calais-jungelen’ kunne møtes på tvers av nasjonaliteter og språk, dele felles kunstopplevelser og skape ting sammen. Globeteatret ble en suksess, og fikk stå i leiren i et år før det ble besluttet destruert av franske myndigheter. Good Chance Theatre har imidlertid vokst siden den gang, og fortsetter å bygge globeformede telt-teatre i flyktningleire og områder med høy konsentrasjon av flyktninger. Organisasjonen driver i dag teaterprosjekter med flyktninger i Tijuana, Sheffield, Coventry, Paris og London. Størrelsen på The Walk løfter imidlertid arbeidet deres over i en helt ny skala.

 

Kritikk av teater om flyktninger

De siste årene har en rekke produksjoner fått kritikk for å opprettholde et euronormativt blikk og formidle simplistiske og ensidige offer-narrativ om flyktninger. Men mange produksjoner søker også nye veier og nye dramaturgiske strategier. Et eksempel på dette er Human Specific Theatre, som i motsetning til det stedsspesifikke teatret tar utgangspunkt i selve møtet mellom aktør og publikummer, gjerne i en én til én interaksjon. I 2016 inngikk for eksempel La Musica Independent Theatre Group (Egypt) og performance-kollektivet Mimosa (Berlin) et samarbeid om human-specific forestillingen Earthport​. Her ble metoden benyttet til en intersubjektiv utforskning mellom et ‘selv’ og ‘Den Andre’ gjennom møtepunktet mellom aktør og tilskuer. Hvis Earthport var human specific i mikroutgave, kan man kanskje si at The Walk er et site/human-specific i gigantformat. Ved å la Amal representeres av en dukke som får liv gjennom møter med hundrevis av kunstnere med flerkulturell- eller flyktningbakgrunn, sivilbefolkning og flyktningorganisasjoner, løftes prosjektet ikke bare ut av en politisert representasjonsdebatt og over i et mer åpent og uutforsket kunstnerisk landskap, men ut i gater og byrom.

Det er den renommerte palestinske dramatikeren og regissøren Amir Nizar Zuabi som har fått oppdraget med å sy eventene på Amals reise sammen til en dramaturgisk helhet. Zuabi er kunstnerisk leder for det uavhengige palestinske teaterkompaniet ShiberHur i byen Haifa, og har produsert prisbelønte forestillinger som turnerer både internt i Palestina og internasjonalt. Som palestiner med jødiske familierøtter vet Zuabi hvordan det er å vokse opp med smerten som en splittet identitet medfører. Han har også erfart krig og forfølgelse.

Samtidig er Zuabi bestemt på at The Walk ikke skal bli et lidelsesnarrativ. Den 8000 kilometer lange vandrende festivalen er tenkt som et symbol på delt humanitet og håp. “Alle medvirkende blir jentas voktere. Vi ønsker å fokusere på ressursene hennes og hvordan hun styrkes etter hvert kulturelle møte. Amal skal være en sterk karakter,” forklarer Zuabi i en promo-film for forestillingen.

 

En reise i kunstmøter

Reisen starter i den tyrkiske byen Gaziantep. Her vil Amal bli overrakt en koffert laget av barn i byen, fylt med ting de vil at hun skal ha med seg på reisen. Når det blir mørkt skal gatene i byen lyses opp av et hav av lanterner, en installasjon produsert av den tyrkiske kunstneren Ali M. Demirel. Lanternene skal lede Amal på riktig vei.

The-Walk-Little-Amal-and-trees-c-Bevan-Ross-160-copy-1.jpg

I det Amal nærmer seg fjellandsbyen Karaman, vil hun møte Youruk-folket og introduseres for deres nomadiske kultur. Yourukene skal følge Amal til fjellandsbyen, hvor Amal overnatter før hun vandrer videre i retning av Antalya. I byen Izmir blir Amal ønsket velkommen av Yaren Cooperative, et av Tyrkias største folklore-nettverk. Hundrevis av dansere har ønsket å bidra i feiringen av Amals ankomst til byen og skal lære henne den tradisjonelle Zeybek-dansen. I den seks tusen år gamle byen Tarsus i Mersin-provinsen i Tyrkia har en lokal gruppe kunstnere laget en gave som Amal skal få overrakt ved St.Pauls fødested og ta med seg på reisen helt fram til St. Pauls Cathedral i London.

I Athen går Amal seg vill og blir redd. Hun henter fram et rødt garnnøste fra kofferten og fester den ene enden i en gatelykt slik at det danner seg et spor gjennom byen. Lokale kunstnere skal slutte seg til henne, hver av dem med sitt eget røde garn. Hele byen er invitert til å være med å skape et levende, kollaborativt offentlig kunstverk.

Når Amal ankommer Roma, sovner hun på en piazza, sliten etter en lang vandring. Snart våkner hun imidlertid til et mareritt av krigsminner fra Syria, i form av en forestilling hvor maleriene til en av Syrias mest anerkjente visuelle kunstnere, Tammam Azzam, skal projiseres på husveggene som omkranser piazzaen.

Amal vil etter planen nå Marseille i september, når det har blitt kjøligere i lufta. Her vil den syriske kunstneren Ammar al-Beik overrekke Amal en jakke i en seremoni som skal foregå under Vieux Port Pavilion, en baldakin dekket av speil. Jakken er inspirert av klærne al-Beik, som nå lever i eksil i Tyskland, så sin onkel lage i skredderforretningen hans i Damaskus, da al-Beik var en liten gutt. De nevnte prosjektene er bare noen få av 65 ulike begivenheter og forestillinger som er planlagt på reisen.

Drivkraften bak The Walk er å løfte fram flyktningers potensiale, ikke bare deres tragiske omstendigheter. Kanskje kan en 3,5 meter høy dukke inspirere Europa til å tenke og handle større enn vi gjør i dag.

 

(En lengre versjon av artikkelen stod først på trykk i Norsk Shakespearetidsskrift)

 

Publisert: 27.07.2021 06.06.00 Sist oppdatert: 27.07.2021 07.55.46