Luisa Gonzalez / Reuters / NTB

Venezuelas økonomiske og politiske krise har medført en stor humanitær krisen og en omfattende flukt fra landet. Foto: Reuters /NTB

Venezuela-forhandlinger kan åpne for mer humanitær hjelp

Venezuela har i lengre tid tid har hatt stigende fattigdom, sult og mangel på demokrati og en rettsstat. Håpet er at de pågående forhandlingene mellom regjeringen og opposisjonen, med Norge som mekler, i det minste åpner for bedre og mer humanitær hjelp.

Venezuela er i oppløsning, om en skal tro rapporter fra FN og ikke-statlige organisasjoner. Det er nok å stille seg på den panamerikanske hovedveien, som fra Venezuela går sørover gjennom Colombia og resten av Sør-Amerika. Her går, kjører, sykler og rir strømmen av nye flyktninger fra Venezuela sørover helt ned til Argentina. Ifølge FN vil næmrere syv millioner mennesker ha flyktet fra Venezuela mellom 2015 til 2022. I forhold til Venezuelas folketall på 28 millioner er det Latin-Amerikas største folkevandring noen gang. I 2015 ble folketallet anslått til 32,6 millioner.

Venezuela er det landet på den vestlige halvkule som, sammen med Haiti, i lengst tid har hatt desperat stigende fattigdom, sult og mangel på selv noe som kan ligne et demokrati.

Norge er igjen pekt ut som mekler i de pågående forhandlingene mellom Venezuelas regjering og landets opposisjon. Det samme var Norge i 2019, da forhandlingene i Oslo endte uten en avtale. Det er større forhåpninger til forhandlingene i Mexico.

– Disse forhandlingene gir håp, fordi forhandlingene i 2019, også da med Norge som mekler, ga alle parter en erfaring, som åpner for en konstruktiv dialog for å forbedre demokratiet og menneskerettighetene, sier Venezuela-ansvarlig  i den interamerikanske menneskerettskommisjonen, Esmeralda Arosemena de Troitiño.

 

Norsk diplomati på overtid

Menneskerettskommisjonen er en del av Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), og har vært på flere besøk til Venezuela de siste årene. Arosemena de Troitiño sier at Norges og Mexicos diplomatiske arbeid verdsettes av OAS, men også av menneskerettsorganisasjoner i Latin-Amerika.

Venezuela-ansvarlig i den interamerikanske menneskerettskommisjonen, Esmeralda Arosemena de Troitiño. Foto: CIDH

– Vi forventer at de pågående forhandlingene i Mexico er begynnelsen på en prosess som kan overvinne Venezuelas politiske krise. Men vi insisterer på at forhandlingene foregår i åpenhet og med seriøst fokus på konkrete løsninger på den institusjonelle krisen, sier Esmeralda Arosemena de Troitiño.

Kravet om frie valg er et av hovedkravene til den venezuelanske regjeringen, både fra OAS, USA og EU.

Benedicte Bull, professor ved Universitetet i Oslo og latinamerikaekspert, betegner forhandlingene i Mexico, med Norge som mekler, som helt nødvendige på bakgrunn av situasjonen i Venezuela.

– Men jeg er ikke så optimistisk i forhold til store politiske forandringer. Til forskjell fra de feilslåtte forhandlingene i Oslo i 2019 fører Biden-administrasjonen en mer konsekvent og rasjonell strategi. Folk i Venezuela har kanskje lavere forventninger til disse forhandlingene, fordi de ikke har tro på at de kan få president Nicolás Maduro til å gå av. Men det er håp om at de kan føre til fremskritt mot en normalisering, og blant annet gi delavtaler om å forbedre den humanitære situasjonen, sier Benedicte Bull.

Norge var også mekler i forhandlingene mellom Venezuelas regjering og opposisjon i 2019, og har lang meklererfaring også fra andre konflikter i Latin-Amerika, blant annet i Colombia. Den erfaringen kommer godt med i de utfordrende forhandlingene mellom partene i Venezuela.

– Norge har et profesjonelt diplomati og kan bidra med å bygge broer og en relativt nøytral arena, som kan bidra til kontinuitet og langsiktighet. Men Norge er et lite land uten politisk tyngde, så at Russland, Mexico, Nederland og USA støtter opp gir håp, sier Benedicte Bull.

 

Sammenbrudd bak flyktningstrøm

Venezuelas økonomiske og politiske krise har medført den største humanitære krisen på den vestlige halvkule på årtier - større enn krisen på Haiti etter jordskjelvene i 2010 og for få uker siden. 22 år med den sosialistiske modellen kaldt «chavismo», oppkalt etter ekspresident Hugo Chávez, har vært ødeleggende på mange plan.

Benedicte Bull, professor ved Universitetet i Oslo

– Venezuela sliter med enorme problemer, som det vil ta mange år å komme seg over. En hel generasjon unge er vokst opp med krise, mange med dårlig ernæring og mangelfull skolegang. Vi observerer også en bølge av psykiske problemer. Alt sammen er blitt forverret av pandemien. Landet mister mange av sine best utdannede borgere. Noen vender kanskje tilbake, men ikke alle. En annen stor utfordring er den ulovlige økonomien, med ulovlig gruvedrift i Amazonas, smugling og menneskehandel, som styres av sterke aktører, sier Benedicte Bull.

 

Venezuela ikke en rettsstat

Ved valgene til nasjonalforsamlingen i 2015 fikk opposisjonen to tredels flertall. Regjeringen reagerte med å opprette en grunnlovgivende forsamling, et slags parallell-parlament, for å omgå opposisjonen. De siste årene har vært preget av denne maktkampen, der regjeringen er blitt sterkt kritisert for sine metoder. Adskillige FN-rapporter de siste par årene dokumenterer systematiske overgrep og vold fra politiet og militæret med tortur, forsvinninger og drap. OAS overvåker via den Inter-Amerikanske Menneskerettskommisjonen situasjonen i Venezuela og har som FN vært på flere observasjonsreiser i landet.

– Menneskerettskommisjonen har i årevis advart verdenssamfunnet om fraværet av en rettsstat i Venezuela. Vi har observert et utall uregelmessigheter for å sikre en maktkonsentrasjon for de politiske makthaverne. I dag er der ingen likevekt i Venezuela, noe som systematisk påvirker og forringer menneskerettighetene og bidrar til de stadig dårligere levevilkårene for befolkningen, sier Esmeralda Arosemena de Troitiño.

Benedicte Bull nøler ikke med å kalle president Nicolás Maduro for en diktator - dokumentert i flere rapporter fra FN og OAS.

– Der er to typer brudd på menneskerettigheter: Den politiske opposisjonen forfølges og fengsles systematisk, og det er over 300 politiske fanger i Venezuela. Bruk av tortur er også dokumentert. Politi og sikkerhetsstyrker bruker omfattende vold for å opprettholde lov og orden, og FN dokumenterer at de begår flere tusen drap hvert år, særlig i fattige områder. Så Venezuela er ikke lenger en rettsstat, og dermed kan demokratiet heller ikke fungere. Maduro-regjeringen er autoritær, brutal, udemokratisk og likevel svak, fordi den er avhengig av militæret og ikke har kontroll over hele landet, sier Benedicte Bull.

 

Valg i november

Venezuela går til valg på borgermestre og guvernører i november. Historisk har opposisjonen hatt viktige posisjoner, som opposisjonsledere har brukt som springbrett til den nasjonale og internasjonale scenen. Samtidig har regjeringen sjikanert politiske opposisjonspartier og bevegelser med jevnlig innblanding, forbud og fengslinger av politikere og fagforeningsledere. I mai 2019 avslørte venezuelanske myndigheter et klossete USA-støttet kuppforsøk. Avsløringen førte til flere overgrep mot opposisjonen.

Om Venezuela

Venezuela har 28 millioner innbyggere og har siden 1999 hatt to presidenter i spissen for en såkalt «sosialisme for det 21. århundre». Avdøde ekspresident Hugo Chávez forvandlet fram til sin død i 2013 landets økonomi og politikk for å gjøre landets fattige flertall til borgere i en inkluderende samfunnsmodell. Men særlig siden 2013, da den nåværende presidenten Nicolás Maduro overtok makten, har oljelandets økonomi vært i fritt fall.

I 2015 vant landets opposisjon to tredeler av mandatene i nasjonalforsamlingen, men Maduro-regjeringen trosset grunnloven og opprettet et parallell-parlament, den grunnlovgivende forsamlingen.

6,5 millioner venezuelanere har utvandret siden 2015.

– Det er en ond sirkel med nye overgrep og udemokratiske metoder. Et valg i seg selv hjelper ikke nødvendigvis, men samtidig med forhandlingene foregår det en politisk mobilisering innen sivilsamfunnet og politiske partier, som kan bli viktig for å sette Venezuela på et mer demokratisk spor, sier Benedicte Bull.

– Valget i november kan fungere som et første skritt mot en gjenetablering av de demokratiske institusjonene og den demokratiske orden, hvis valget gjennomføres med en garanti for at alle borgere kan delta, sier Esmeralda Arosemena de Troitiño.

 

Sanksjoner og pandemi

USA innførte i 2015 økonomiske sanksjoner mot Venezuela, og har både under Trump- og Biden-administrasjonen utvidet sanksjonene til en rekke av toppfolkene innen Venezuelas regjering, militærapparat og finansverden. EU fulgte etter med økonomiske sanksjoner i 2018, sammen med Canada og visse latinamerikanske land. Venezuelas regjering kritiserer sanksjonene for å forverre koronakrisen i landet. Kritikken avvises med at Venezuelas økonomi allerede i 2014 var i fritt fall.

– Sanksjonene har rammet hardt, men selv uten dem ville Venezuela vært i den samme avgrunnsdype krisen. Prisen på olje, landets hovedinntektskilde, var lav og inflasjonen var skyhøy. Det samme var det statlige underskuddet. Venezuela skylder en masse penger, blant annet til Kina, så sanksjonene har knyttet Maduro-regjeringen tettere til Russland, Iran og Tyrkia, sier Benedicte Bull.

De par siste årene har Venezuelas regjering forsøkt på en økonomisk oppmyking ved å tillate dollar og mer privatisering, etter en nesten total nasjonalisering siden 1999. Paradoksalt nok er ambisjonen om en sosialisme for det 21. århundre blitt til en venezuelansk kapitalisme for det 21. århundre, med enorme ulikheter og en ny elite, konstaterer Bull.

– Denne nye eliten vil for alt i verden unngå et regimeskifte. Pandemien har forverret det humanitære arbeidet, men i år er det inngått en avtale om å lette på det, så regjeringens argument med at sanksjonene forverrer koronakrisen er en halv sannhet. Helsevesenet var i ruiner lenge før sanksjonene ble innført.

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 10.09.2021 08.28.06 Sist oppdatert: 10.09.2021 08.28.06