Mark Baker / AP / NTB

Behrouz Boochani er en kurdisk-iransk forfatter, journalist, akademiker, kulturformidler og filmskaper. Bare fjellene er min venn er hans første bok. Foto: Mark Baker / AP / NTB 

Vitnesbyrd fra innsiden av en flyktningleir

Den kurdiske journalisten, menneskerettighetsaktivisten og tidligere flyktningen Behrouz Boochani påkalte verdens oppmerksomhet da han rapporterte fra innsiden av flyktningleiren på stillehavsøya Manus Island. Hans prisbelønte romanskildring om opplevelsene, Bare fjellene er min venn, har nå kommet ut på norsk.

Jeg har allerede forsøkt å få tak i Behrouz Boochani en god stund når han endelig tar telefonen. Det er sent en iskald vinterkveld i Norge, men på New Zealand, hvor iransk-kurdiske Boochani bor nå, er det tidlig morgen og årets varmeste sommermåned.

Etter en seks år lang kamp mot det australske flyktningsystemet fikk Boochani innvilget asyl på New Zealand i 2019. Etter at han forlot Manus som en fri mann, har Boochanis liv har endret seg fundamentalt. Fortellingen hans har gitt flyktninger et ansikt. Han har blitt verdenskjent.

 

- Jeg er ingen helt

 Bare fjellene er min venn vant Australias mest prestisjetunge litterære priser da den kom ut for to år siden, siden har det også blitt internasjonale utmerkelser. I år skal boken bli film, med australske Rodd Rathjen på regi og Boochani som eksekutiv produsent.      

Behrouz Boochani er i dag æresmedlem av PEN og en ettertraktet foredragsholder og frilansjournalist. Men selv synes han media er krevende å forholde seg til.

–  Jeg merket det gradvis, etter hvert som jeg ble mer og mer kjent, at jeg ble gjenstand for noe som liknet en slags heltedyrking, forklarer han.

– Når flyktninger først får synlighet, er det ofte gjennom en slags mytologisering. Det synes jeg er vanskelig. Det er problematisk at medienes fortellinger om flyktninger tildeler oss banale roller som enten helter, ofre eller syndebukker.

– Vi er verken engler eller djevler, vi er virkelig bare mennesker. Vi hadde vanlige liv, vi var leger, lærere og håndverkere, helt til dagen vi måtte forlate disse livene på grunn av krig. Det var i dét øyeblikket ble vår identitet visket ut, fra da av ble vi flyktninger. Fortellingene om oss er delvis utenfor vår kontroll, de er i medienes og hjelpeorganisasjonenes hender. Men som flyktning kjemper jeg for definisjonsmakten til min egen fortelling. Jeg, og mange andre med meg, arbeider utrettelig for å utvide verdenssamfunnets perspektiv på flyktninger, sier han.

 

Fire dager for sent

Det var som journalist for det kurdiske kultur- og politikk-magasinet Werya at Boochani for alvor havnet i iranske myndigheters søkelys. Han hadde selv vært med å starte opp Werya. Som menneskerettighetsforkjemper og medlem av det kurdiske demokratiske partiet, var han ytterligere utsatt. Boochani var politisk aktiv i studietiden. Ved siden av mastergradsstudier i politisk vitenskap, politisk geografi og geopolitikk, arbeidet han i studentavisen. Her skrev han blant annet om politikk i Midtøsten og minoriteters rettigheter. Som et bidrag til den kurdiske kulturens overlevelse, underviste Boochani i hemmelighet barn og voksne i en kurdisk dialekt fra Ilam-provinsen.

Mark Baker / AP / NTB

Siden høsten 2019 har Boochani oppholdt seg på New Zealand, hvor han i juni 2020 fikk innvilget flyktningstatus. Foto: Mark Baker / AP / NTB

I februar 2013 ble kontorene til Werya raidet av Revolusjonsgarden. Elleve av Boochanis kolleger ble pågrepet, seks av dem fengslet. Selv var han ikke på kontoret denne dagen, men som medgrunnlegger av magasinet var han likevel i stor fare. Før han gikk i dekning, skyndte han seg å publisere en artikkel om arrestasjonene. Den spredte seg raskt i internasjonale medier.

 

Den 23. mai 2013 flyktet Boochani til Indonesia     , med Australia som endelig mål. Dit skulle han midlertidig aldri komme. Under sitt andre forsøk på å krysse havet fra Indonesia til Australia, ble han og de andre 60 asylsøkere i båten hentet opp av den australske marinen. Som del av Australias nye asylpolitikk, såkalte Pacific Solution II, operasjon Sovereign Borders, skulle Australias administrasjon av båtflyktninger outsources til vertsregjeringer på Nauru og Papua New Guinea. På den måten ville flyktningene som var på vei til Australia, aldri få satt sine ben på australsk jord. I stedet havnet Boochani og de andre flyktningene på Stillehavsøya Manus Island. Det politiske vedtaket var bare fire dager gammelt da Boochani og de andre flyktningene ble pågrepet. Han oppfylte kravene om å få innvilget asyl, men i realiteten hadde muligheten brått blitt frarøvet ham.

 

Rapporterte fra innsiden

Driften av flyktningleirene på Nauru og Manus Island, ble aldri godkjent av FNs høykommissær for flyktninger. Leirene var lukket for verdenspressen og frivillige organisasjoner ble holdt utenfor. Når det etterhvert spredte det seg stadig flere historier om hva som foregikk bak murene, var det mye på grunn av Boochanis journalistiske bidrag fra innsiden.

Via en innsmuglet telefon begynte han å kontakte journalistkolleger og menneskerettighetsforkjempere utenfor leiren. Han samlet dokumentasjon på menneskerettighetsbruddene, og sendte den videre. Telefonene han brukte ble beslaglagt flere ganger. Boochani fikk nye smuglet inn. Som straff for rapporteringen ble han blant annet overført til tre dager i isolasjon i en del av leiren som var konstruert av fraktcontainere. Boochani ble også fengslet etter en sultestreik i 2015, og tilbrakte åtte dager i Loregau fengsel. Han ble sluppet ut med pålegg om å stanse rapporteringen. Boochani fortsatte.

Med tiden lyktes han i å nå nyhetsorganisasjoner som The Guardian, The Sydney Morning Herald og FN. I 2015 startet PEN International i samarbeid med en koalisjon av ulike menneskerettighetsorganisasjoner, en kampanje rundt hans sak. 

–  Men jeg arbeidet aldri for å gjøre mitt eget opphold på Manus Island bedre. Jeg arbeidet for å stenge ned leiren. Jeg gjorde det som en plikt, som mitt bidrag til historien, forklarer Boochani. I 2017, ble Manus offisielt stengt.

 

Verden gjennom flyktningens blikk

–  Jeg har alltid sett på skrivingen min som en politisk handling, sier Boochani.

– Språket vi bruker kan enten opprettholde eller motarbeide maktstrukturer. Legg merke til at jeg bruker ordet ‘fengsel’ om Manus. Det var en av de verste fengslene i verden, sier Boochani. - Men journalistikkens og medienes fortellinger formildet og undergravde grusomhetene som foregikk.

     I Bare fjellene er min venn sin skildrer Boochani båtreisen på en måte som maner leseren lenger og lenger ned i flyktningenes mørke avgrunn. Fortellingen gjengir Boochanis tankestrøm, tankene til et stadig mer utmattet og nedbrutt menneske. Under havoverfarten får håpløshet og redsel mer og mer overtaket både hos ham selv og medflyktningene. Likevel er båtreisen bare begynnelsen på marerittet. Skildringer av konkrete hendelser blandes med filosofiske referanser og sterke språklige bilder, som når Boochani, idet han går ned flytrappene på Manus flyplass, merker at en tann har løsnet i munnen hans. Det skjer uten forvarsel og gjør ikke engang vondt.

– Jeg skrev boken inne fra Manus, tekstmelding for tekstmelding, og sendte dem til min venn og oversetter i Australia, Omid Tofighian, forklarer han.

ADAM FERGUSON / NYT / NTB  PAPUA NEW GUINEA, DANGER, AUSTRALIA, COMPOUND, POLICY, MANUS ISLAND, MIGRANTS, RESISTANCE, DETENTION CENTER, OCEANIA, GOVERNMENT, REFUGEES, CAMP, PROTEST

Behrouz Boochani ble internert på Manus Island, en øy i Stillehavet hvor Australia plasserte uønskede flyktninger og asylsøkere. Boken Bare fjellene er min venn ble til gjennom tekstmeldinger han smuglet ut. Foto: Adam Ferguson/ New York Times / NTB

Boken er full av sår poesi, flere ganger vender for eksempel det sigarettrøykende skjelettet av ham selv tilbake, som en foruroligende eksistensiell skygge.

Boochani ser det ekstreme i situasjonen tvinger fram både det vakreste og grimmeste ved menneskenaturen, sider hos seg selv og sine medfanger de fleste av oss er forskånet fra noensinne å komme i kontakt med. Enkelte av dem beholder sin verdighet og medmenneskelighet, andre kjemper bare for egen overlevelse som dyr i kamp. Etterhvert som oppholdet på Manus blir lenger, stiger desperasjonen. Medfanger forsøker å ta selvmord ved å svelge barberblad. Noen mister grepet om virkeligheten. Og en dag blir Boochanis nærmeste venn og fortrolige i leiren, Reza Barati, drept.    

 

Et barn av krig

Jeg antyder forsiktig at Boochani, som på tross av å sette seg selv i fare, likevel fortsatte å rapportere fra interneringsleiren på Manus Island, utviste et enormt mot. Han avviser kontant min inngang:   

– Dette handler ikke om at jeg er en helt, det handler om min kurdiske bakgrunn. Jeg ble født som et barn av krig og undertrykkelse på kurdisk grunn. Den langvarige undertrykkelsen har skapt en kultur for politisk motstand blant kurdere.

– Jeg vokste opp blant mennesker som var villige til å risikere egen sikkerhet for å motarbeide undertrykkende strukturer. Kurdere ser ikke på seg selv som ofre. Vi kjemper for å få beholde vår identitet. Så da jeg havnet i disse undertrykkende omstendighetene på Manus Island, gjorde jeg det samme. Jeg kjempet for flyktningers identitet og vår rett til en væren i verden, akkurat på samme måte som da jeg var del av den kurdiske motstandsbevegelsen. Det var aldri aktuelt for meg å ikke gjøre motstand.

 

Interneringsleirens historie

Boochani mener det er avgjørende å forstå hva det er som har ført til flyktningstrømmen verdenssamfunnet opplever i dag. Hvorfor er hver 97. person på kloden, flyktning? Hvorfor er åtti millioner mennesker tvunget på flukt? Hvordan ble det egentlig slik?

– Den økende etableringen av flyktning- og interneringsleirer har ikke oppstått i et vakuum. Hele flyktningsystemet henger tett sammen med koloniale strukturer, understreker han.

 – Det er absurd at noe så vanvittig som å oppbevare millioner av uskyldige mennesker bak murer og inngjerdinger sees på som en holdbar politisk løsning på noe som helst. Årsaken til at det likevel skjer, er at historien gradvis har normalisert det, mener Boochani.

– Det er historien vi lener oss på, når vi løser politiske utfordringer på denne måten. Størsteparten av verdenssamfunnet har akseptert leirene som en uunngåelig virkelighet.

 

Historisk har fengsling og forvaring av urbefolkning, minoriteter, politiske motstandere og flyktninger funnet sted over hele verden, på alle kontinenter. Britene opprettet en rekke leirer i Kenya mellom 1954 og 1960 for å få kontroll på Mau-Mau'-opprøret mot kolonistyret. Man regner med at omlag 1,5 millioner mennesker –  praktisk talt hele Kikuyu-folket, ble internert. Svært mange døde. Under Boerkrigen i Sør-Afrika ble mennesker også systematisk tatt til fange. Det var kolonistene som introduserte konsentrasjonsleiren og fengselet som institusjon på det afrikanske kontinentet. I samme trekk etablerte de en infrastruktur som gjorde det lettere å utøve raseoverlegenhet og effektivisere straff og sanksjoner for mennesker som motsatte seg kolonial autoritet.

Behrouz Boochani mener mediene burde bidratt til å sette fokus på den historiske forbindelsen mellom fortidens kolonistater og nåtidens flyktninggrupper.

–  Mønsteret som dannes når vi analyserer hvilke land folk flykter fra og hvilke de flykter til, hvem som undertrykker og hvem som blir undertrykt, taler for seg, mener Boochani.

 

Publisert: 23.02.2021 15.06.05 Sist oppdatert: 23.02.2021 15.06.05