Dina Ie Guaguasubera er kokk ved kostskolen i landsbyen Bía Recuaté. Hun drømmer om at landsbyen skal forbedre seg og få en god vei, et torg og en butikk. 

Yuquikvinnenes tristhet og drømmer

Storm vekker minner. Når himmelen gråter, gråter yuquifolket med den. Sorgen og minnene om de døde kommer fram. Yuquikvinnene har mange drømmer, også for framtiden.

– Når torden, lyn og vann kommer, da gråter bestemor. Hun minnes min mor. De minnes da de mistet familien. Når det blåser, husker de alt. Når vi ikke har slektningene våre hos oss og noen hører torden, da gråter de og synger trist. Nå familiemedlemmene våre dør, verken spiser eller drikker vi, slik er yuquifolkets skikk, forteller Carmen Isategua, 35, en tidligere cacique, urfolksleder i landsbyen Bía Recuaté.

 

Et krigerfolk

Urfolket yuqui i den bolivianske delen av Amazonas er med sine 346 medlemmer et av landets aller minste. Yuquifolket bor hovedsakelig her i landsbyen Bía Recuaté, som ligger i Carrasco-provinsen i delstaten Cochabamba, rundt 260 kilometer fra delstatshovedstaden med samme navn. Andre har reist til den lille byen Chimoré, to timer unna med bil. Denne forandringen fra et nomadeliv til å bo i hus og være i kontakt med omverdenen, har satt yuquifolket i et sosial og kulturelt limbo. 

Dette urfolket har bestandig vært kjent - og beryktet – for å være en krigerfolk. Og for en abba (som på biaye, yuquifolkets språk, betyr en person som ikke tilhører folket) er det, ifølge den tidligere lederen, best å holde seg unna når det er storm:

– I det øyeblikket vil de finne noen å skade. De vil skyte med pil. Det sies at abba drepte slektningene våre, og i det øyeblikket er det noen som ønsker å finne collas (høylandsurfolk fra Bolivia) for å drepe dem. Utenforstående er redde for våre piler, for vi har for vane å skyte når de ikke hører etter. Denne pilen en taus, den kan drepe mennesker uten en lyd. Hvis en yuqui dør, må tre collas dø, sier Carmen Isategua.

 

Banco Fie

Et av mine første inntrykk av yuquifolket får jeg under et fellesmøte som Abel Iaira Guaguasu, 35, har innkalt til. Han har ingen offisiell stilling i landsbyen, men er likevel en ledende skikkelse fordi han er oppdratt av misjonærene fra New Tribes Mission (NTM) som har base i USA. En misjonsorganisasjon som først kom i kontakt med yuquifolket på sekstitallet og som sammen med den bolivianske staten i 1989 overførte yuquifolket hit, til dette stedet i jungelen, som nå har navnet Bía Recuaté.

Den første dagen vi er i landsbyen, en dag i slutten av februar, har Abel innkalt til fellesmøte for å velge en ny leder. Han kjefter på de fremmøtte

– Yuquiene selger jo alt. Kroppen deres, landet deres, vennene deres, ja, selv sjelen selger dere. Er det penger å tjene, er alt til salgs.

På møtet snakker de også om noen colombianere som nylig drepte to mennesker i området. Og om uroen knyttet til narkotikahandel og ran. Da vi kommer til Chimoré forstår vi det han sa om Banco Fie. Dit drar yuquiene for å hente den månedlige solidaritetsstønaden de mottar fra staten.

Hvis du vil finne yuquier der, er det bare å gå til banken Banco Fie: der ligger de og sover utenfor.

Gravide Carmen Isategua har tidligere vært yuqui-samfunnets øverste leder og beskytter av området Bia Recuaté.

 

– De tøffeste to ukene av mitt liv

For to år siden kom legen Gimena Torrico til Bía Recuaté for første gang. Hun forteller hvordan andre leger rømte elveveien eller forlot landsbyen nesten like raskt som de var kommet. Selv skulle Gimena være der i to uker og alt annet helsepersonell hadde dratt. Hun var alene.

– Det var de grusomste to ukene i mitt liv. Jeg har alltid vært sterk og jeg er glad i eventyr og elsker å reise. Men de to ukene var jeg alene i et hus fullt av rotter. Helt alene. Noen ganger syntes jeg folk var som villdyr. Det er ikke strøm der og jeg hadde ikke tatt med meg stearinlys. Jeg hadde bare mobilen min, og den holdt på å gå tom for batteri. Noen ganger hørte jeg på en sang og slo mobilen av igjen, bare for ikke å føle meg så alene. Det var virkelig vanskelig.

Og med tiden fant legen seg en plass.

– Jeg sa til meg selv at jeg ble nødt til å endre perspektiv. Som å se at solen er vakker. Og at fuglene er søte. Og fra det øyeblikket forandret alt seg. Da jeg kom tilbake måneden etter, følte jeg meg mer til rette. Men jeg har aldri hatt det så vanskelig i hele mitt liv som jeg hadde de to første ukene. Det er rart å tenke på nå. For jeg kom over det, og nå føler meg modig. Nå kan jeg klare hva som helst.

Det er kanskje fordi hun nå har tilbragt mye tid sammen med yuquifolket, men tristheten treffer også Gimena og minnene om hennes døde:

– Det tyngste som noen gang har hendt meg, var da mannen min døde. Vi var en så fin familie sammen. Men i yrkeslivet mitt, var de to ukene det vanskeligste. Nå har jeg begynt å akseptere absolutt alt. Før spurte jeg Gud om hvorfor han straffet meg. Helt til jeg ombestemte meg og sa: ‘Takk for at du velsignet meg ved å la meg bli kjent med dette stedet’, sier Gimena Torrico.

Og det har heller ikke vært en helt alminnelig tid Gimena har vært her. 2019 var starten på en voldsomt sosiopolitisk krise i Bolivia. Deretter fulgte pandemien, jordskred og oversvømmelser.

Gimena er opprinnelig fra byen Oruro, men bor nå i Cochabamba og tilbringer omlag halve tiden i Bía Recuaté hos yuquifolket. Som utenforstående opplever hun stadig kollisjoner med yuquifolkets ulike måte å tenke og være på. På grunn av urfolkets nylige kontakt med omverdenen, kaller antropologene det fortsatt for innledende kontakt.

Tidsbegrepet til yuquifolket et eksempel på at de tenker annerledes. Du kan ikke be en yuqui om å ta en pille på et bestemt tidspunkt eller en bestemt dag. Eller holde åpnet til spesielle tider på klinikken.

 

Pandemitrusselen

– Så fort jeg hørte om covid-19 sa jeg: ‘Dette folket vil forsvinne!’ For vi har fått beskjed om at andre sykdommer øker dødeligheten av covid-19. Og flertallet her lider av underernæring, tuberkulose eller blodmangel, sier Gimena Torrico.

Men det har ikke blitt så ille som legen fryktet. Inntil videre har 23 personer testet positivt for covid-19.

– Hvert år tar tuberkulose livet av et stort antall mennesker her. Det er en fattigmannssykdom. Den rammer der det bor mange mennesker sammen, hvor det ikke er rent og hvor ernæringen og de hygieniske forholdene også er svært dårlig. Sykdommen er utbredt blant alle innbyggerne. Det er en forferdelig sykdom som er utryddet i store deler av Bolivia, men er hverdagskost her. På grunn av det skitne drikkevannet er det også et problem med parasitter, blodmangel, underernæring og soppinfeksjoner.

Vi snakker altså om en landsby med store helseutfordringer. Det er ikke uvanlig i et folkeslag som nettopp har fått kontakt med andre. De har ingen antistoffer mot sykdommene resten av samfunnet tåler. Og de er særlig sårbare i møte med ekstremt alvorlige sykdommer som tuberkulose og soppinfeksjoner i lungene. Denne sårbarheten er tydelig hos alle urfolkene i Amazonas i første del av kontaktprosessen.

Landsbylegen Gimena Torrico er her avbildet sammen med kvinner fra Yuqui-folket på kjøkkenet til kostskolen for barn i Bia Recuaté.

 

Minner om nomadelivet

– I en vevd hengekøye ligger Risa Isategua Guaguasu, 72. I hennes familie lider alle av tuberkulose og hoster voldsomt hele tiden.

Rosa har et yndig og nostalgisk blikk når hun minnes tiden før Bía Recuaté. Språket hennes flyter mellom spansk og yuquíspråket biaye når hun forteller.

– Jeg har bodd i jungelen. Der hadde vi så mye frukt å spise. Alle plukket frukt. Vi sultet aldri. Folk stjal bananer for å spise. Vi sov ute i fred og ro, og alltid i hengekøyer, det fantes ingen senger. Det var kjøtt, apekjøtt, villsvin. Mennene gikk på jakt. Sånn var det i jungelen.

Men yuquitristheten kommer også snart til henne og øynene fylles av tårer:

– Mannen min har forlatt oss. Og sønnen min. Moren min. Søsteren min. De har reist hjem til Jesus. Jeg har vært gjennom stor lidelse. Jeg savner moren min, søsteren min. Slaven min døde også.

Da yuquifolket levde i jungelen var det helt vanlig å ha slaver, slik Rosa forteller. Og bøndene ranet og forårsaket konflikter og selv dødsfall, både blant yuquiene og bosetterne.

Konflikten mellom å leve fritt i jungelen, slik yuquifolket gjorde, og begrepet privat eiendom som vi borgere i vårt «moderne» samfunn forholder oss til, har vært stor.

Rosa forteller at hun kom til Bía Recuaté sammen med sin førstefødte og ektemannen. Hun forteller også om yuquier som fremdeles lever i frivillig isolasjon i jungelen.

– Det finnes "barbarer" i jungelen. De høstet honning. Da kom "barbarene" tett på! Sønnen min så dem da han badet i elven. De hadde en ryggsekk å bære bananer i.

Rosa blir svært begeistret når hun snakker om yuquibrødrene i jungelen. Hun holder på med å veve en veske med tråd som er laget av plantefiber fra et ambaibo-tre.

Med en utlendings uskyld spør jeg henne om hvem som har lært henne håndverket, i håp om at hun skal fortelle meg om familien sin.

– Teresa, en gringa (utlending), sier hun.

For hva er yuquikulturen i dag? Alt er forvandlet, ingen kulturer er ikke uforanderlige.

Vi blir avbrutt av Rosas sønn, som er svært beruset da han kommer og kaster oss ut. Vi vil ikke ha problemer, vi kjenner yuquikarakteren. Så vi smyger oss unna. En annen dag møter vi Rosa idet hun høster coquino-frukt sammen med noen andre kvinner. Dagens mat. Yuquifolket viderefører sin samler- og jegerskikk, forbindelsen deres til jungelen.

 

Å dø av fattigdom

Gimena, legen, er redd for "barbarer". På grunn av dem går hun ikke ut etter mørkets frembrudd. Ifølge en undersøkelse gjennomført av den bolivianske antropologen Ely Linares regner man med at det i dag er 20 personer eller 3-4 yuquifamilier som fortsatt lever i frivillig isolasjon, det vil si helt uten kontakt med omverdenen.

Det finnes omlag 100 folkeslag i verden som lever i frivillig isolasjon, og de aller fleste av disse bor i Amazonas, spesielt i den brasilianske delen, men også i Colombia, Venezuela, Ecuador, Peru og Bolivia.

Legen er frustrert fordi yuquifolket ignorerer henne og hun opplever at de ikke tar helsen sin på alvor:

– De liker ikke å bli irettesatt. Men noen ganger er det nødvendig å snakke strengt til dem, særlig hvis det er snakk om helse, fordi det også handler om deres liv. Vi snakker her om det viktigste et menneske har: livet.

Gimena forteller om da hele byen ble rasende på henne fordi en kvinne døde i sykebilen på vei til sykehuset. Det ble virkelig stygt, helt til Don Abel kom og forsvarte henne.

– Den dagen var jeg klar til å dra min vei. De ville lynsje meg, og det var ikke min skyld. Tiden det tar fra man ringer etter sykebilen til den ankommer sykehuset, er omtrent fire timer. Det er forferdelig når det skjer.

Nå er Gimena bekymret fordi Carmen har uttrykt ønske om å få føde hjemme i landsbyen.

– Hvis noe går galt, vil hun blø ihjel på vei til sykehuset og da risikerer både hun og babyen å dø.

Hun blir også trist når hun tenker på den lille gutten som døde av alvorlig underernæring og blodmangel. Hun hadde prøvd å overtale foreldrene om å ta ham til sykehuset, men det ville de ikke, og gutten døde.

– Jeg har grått så mye. Jeg var så glad i den gutten. Da jeg bestemte meg for å studere medisin sa jeg aldri at ‘jeg skal tjene millioner’, jeg ville hjelpe folk. Folk dør fordi de er fattige, og fordi de ikke vet bedre. Hvis du ikke har penger, dør du fordi du ikke kan betale for behandlingen. For meg er det en stor velsignelse å jobbe med yuquiene. Jeg har lært tusen ting av dem. Jeg betrakter dem som min familie, sier doktor Gimena.

 

– De er svært interesserte i territoriet vårt

En dag blir det innkalt til dugnad i landsbyen for å fjerne vegetasjon langs veien. Samme dag hadde Carmen en avtale for svangerskapskontroll med legen.

– Jeg er bekymret for graviditeten, men jeg har ikke gå glipp av noe sånt i landsbyen, forklarer Carmen. – Så jeg må bare lage en ny avtale.

For den tidligere urfolkslederen er forvaltningsplanen som beskytter territoriet deres, viktig.

– Den gjør at bosetterne respekterer oss. Hvis det ikke finnes noen forvaltningsplan, kan de bare komme rett inn, for de er svært interesserte i territoriet vårt. Derfor har vi utarbeidet en forvaltningsplan, så de ikke skal sirkulere innenfor vårt område, og ikke plante koka her, for eksempel.

Bortsett fra det faktum at territoriet er viktig for yuquienes overlevelse, er urfolksområder også den viktigste måten å beskytte regnskogen på. Ifølge en ny rapport fra FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) sitt regionskontor for Latin-Amerika og Karibia, er urfolk i Latin-Amerika de beste skogvokterne i en region hvis skoger har en utrydningsprosent som er opptil 50 prosent lavere i territoriene deres, enn andre steder.

Den tidligere caciquen er en sterk kvinne, hun regelrett lyser av yuquiånd. Hun tuller ikke når hun kjemper imot narkotikahandelen og andre som er interessert i hennes land.

– Som urfolksledere er vi allerede truet av dem. De sier de skal drepe oss, sånn truer de oss. Jeg har hatt alvorlige konflikter med utenforstående for at de ikke skal komme flere ulovlige ting inn her, det var virkelig en alvorlig situasjon mens jeg var leder. Derfor blokkerte vi dem noen ganger ute ved hjelp av piler, som er vår skikk, når de ikke ville høre etter, forteller Carmen.

 

Å gråte som en sang

Naty Belen Guaguasu Guasu, 15, går fjerdeåret på ungdomsskolen (som tilsvarer vår 10. klasse) på skolen i Bía Recuaté, sammen med 79 andre gutter og jenter. Befolkningen har en kostskole som finansieres av midler fra forvaltningsplanen for urfolksterritoriet. Om lag 30 barn bor på denne kostskolen. Noen er foreldreløse som har mistet foreldrene sine til tuberkuloseepidemien. Men det går også barn der som har foreldre som jobber utenfor landsbyen og som foretrekker å la barna gå på skolen, så de ikke skal måtte forlate landsbyen.

– Jeg er stolt over å være yuqui, hvorfor skulle jeg skamme meg når jeg bor her? Jeg snakker ikke så mye yuqui, for moren min lærte meg aldri det. Det eneste jeg kan er det jeg lærte av bestemoren min, men hun er også død.

Også Naty blir rammet av nostalgi og minnet om døden:

– De to kusinene mine døde i en motorsykkelulykke i fjor, under pandemien. De var på min alder, Jaquelin og Nancy.

Hun senker stemmen når hun uttaler navnene deres. En yuqui uttaler vanligvis ikke de dødes navn.

– Når en person dør kommer alle sammen, de har en annen måte å gråte på. Jeg vet ikke hvordan man gjør det. De snakker på yuqui og gråter som en sang. Min bestefar Lorenzo kan gråte sånn. Når frøene gråter, vil det regne, heter det.

Og mens jeg snakker med Naty Belén, gråter himmelen.

Unge Naty Belen (15) er en fremragende elev på ungdomsskolen i Bía Recuaté. – Jeg er stolt over å være yuqui, sier hun til Bistandsaktuelt.

 

Frykten for å miste yuquispråket

Dina Ie Guaguasubera, 27, lager maten for barna på internatet. Jeg spør om hun kan synge en sang. Alle kvinnene synger for meg, kristne sanger på biaye. Selv disse sangene handler om tristhet: ‘Måtte du være glad og aldri trist, for Jesus lever, så vær ikke trist’, oversetter de for meg. Arvet etter misjonærene fra New Tribes Mission, er sterk. De forlot landsbyen i 2005 da bolivianske myndigheter trakk tilbake tillatelsen til å jobbe med yuquifolket.

– Landsbyen min var bedre før. Nå ser jeg hvor trist den er. Språket er trist, og det bekymrer meg aller mest. Da jeg var barn lærte moren og faren min meg å snakke språket. Og nå er det vanskelig selv for mine barn, for de vet ikke hvordan de skal snakke på mitt språk, de forstår det, men de snakker det ikke. Det er så viktig at de lærer seg å snakke yuqui, fordi vi er så få, sier Dina. 

Yuquikvinnen forteller om diskrimineringen de utsettes for når de reiser til landsbyen Chimoré.

– Folk snakker stygt om oss, de sier at yuquiene er skitne, at yuquiene er late. Sånn snakker andre om oss. Hvorfor spiser de på gata, hvorfor går de ikke hjem, sier de, hvorfor spiser de ikke ved et bord. Det er sånn de ser på oss. Men folk jobber ute. Og de har ikke noe hus å spise i; de jobber for maten de spiser.

I Chimoré får vi også oppleve denne sterke oppfatningen av yuquiene. En mann forteller at befolkningen for noen år siden ville kaste ut alle yuquiene. Yuquiene stjal mat fra folks tallerkener på markedet, de sov på gata og respekterte ikke de uskrevne reglene for sameksistens i byen.

Det er vanskelig å forestille seg en så drastisk forandring i livet. Er det derfor yuquiene føler så stor tristhet? De hører verken hjemme her eller der.

Det er store konflikter mellom verdier og levesett. Det oppstår situasjoner som også kommer til syne i andre folkeslag som er i samme ny kontakt-fase, slik som Nukak-folket i Colombia. Deres territorium har også blitt invadert av bosettere og kokabønder.

 

Alkohol og barnemødre

Et annet sammensatt spørsmål knyttet til folk med innledende kontakt, slik som yuquifolket, er spørsmålet om avhengighet. Og det så er av sukker, alkohol eller narkotika – altså både lovlige og ulovlige substanser.

Dina forteller at det er under et år siden hun og ektemannen hadde problemer med alkohol:

– Da jeg var yngre elsket jeg å feste og drikke. Mannen min kom beruset hjem og slo meg stygt. Jeg slo ham også, med en stokk! Men nå har vi sagt ‘vi må forandre livene våre’. Vi har forsonet oss med Herren og forsøker å endre livene våre. Jeg går ikke lenger på fest, mannen min drikker ikke lenger, og vi er rolige sammen med barna våre. Det er omtrent et halvt år siden vi sluttet å drikke.

De har fem barn. Sitt første barn fikk Dina da hun var 14, hvilket er normalt hos yuquifolket: de har mange barnemødre. Det er heller ikke uvanlig at barnefaren tilhører samme familie.

– Jentene har ansvaret for seg selv på gata, og alt kan skje. Det virker som det samme har foregått med kvinner som nå er voksne. Det er en skikk. En del av kulturen deres, selv om det er sjokkerende for oss. Men sånn er det, sier doktor Gimena bekymret.

– Menn er sammen med både kvinner og jenter. Det er trist. En kvinne i landsbyen har seks lillefingre. Andre er kognitivt svekket på grunn av denne innavlsituasjonen. Foreldrene deres er søsken eller søskenbarn. Det har vi mange eksempler på.

 

De første studentene fra Bía Recuaté

Claudia Bazoalto Almaraz, 30, er lærer på barneskolen i Bía Recuaté. Hun husker da hun kom til landsbyen for over tre år siden:

– Det var ganske trist å se dem. Alle reiste herfra, ingen ble værende her i landsbyen. Jeg så dem bestandig i Chimoré. De ville glemme kulturen de kom fra. Lærerne har jobbet hardt for å øke bevisstheten om at deres folk ikke må glemmes, men snarere verdsettes, både kulturen og språket.

Hver ettermiddag går læreren til elven for å bade og vaske klær. Et vakkert landskap og spektakulære solnedganger. Men det skyldes også store mangler:

– Vi har verken elektrisitet eller rent drikkevann. De har rett til elektrisitet, til å leve komfortabelt. Men de utvandrer til byen på grunn av mangel på grunnleggende rettigheter, og der ser de at det finnes lys og vann, og dermed foretrekker de å leve der.

I fjor ble de to første studentene fra Bía Recuaté uteksaminert, og det er hele landsbyen stolt av. Og når de ser dem i Chimoré, sier de: «Se, der er studentene våre.» Læreren er imidlertid bekymret fordi det er et problem med skolegang for jentene.

– Tenåringsjentene dropper ut av skolen. De tror de er nødt til å stifte familie og at studier ikke er viktig. Noen av 13- og 14-åringene er allerede gravide. Det bekymrer meg. Det er litt av en «lost» mentalitet de har.

Claudia er trist når hun forteller om tre foreldreløse søstre som selger den ene søsterens kropp til menn i Chimoré.

Både skolen og kostskolen for barn ligger i samme område i Bia Recuaté. De to første studentene fra landsbyen ble uteksaminert i fjor.

 

Nytt liv under pandemien

Vi vender tilbake til Dina – internatkokka – og minnene hennes:

– Faren min var jeger. Han jaktet med pil og bue på aper. Han hadde også en hagle. Han kom med frukt til oss fra jungelen, og honning og kjøtt. Han var et godt menneske, faren min. Men nå er han død. Han druknet i elva for ikke lenge siden. Alt var penere da jeg var liten, i landsbyen min. Nå ser jeg at den er trist, fordi de fleste reiser derfra. De forlater landsbyen sin.

Men på grunn av pandemien har mange yuquier kommet tilbake til landsbyen for å beskytte seg selv.

– Jeg var glad, det var fint å se dem. Elva var full av vann, og alle fisket. De spiste godt. Vi fikk ned til elva og der var det mange som badet. Jeg var glad, for under pandemien var hele folket mitt her.

Dinas drøm er at barna hennes skal få et arbeid.

– Jeg vil at de skal hjelpe landsbyen. Jeg drømmer om at vi en dag vil ha en god vei, et torg og en butikk. At landsbyen skal forbedre seg. ‘Du må forestille deg det,’ sier jeg til mine barn. ‘Jeg forestiller meg det, mor. Vi skal få et torg her, når du er bestemor.’

Denne reportasjen er laget takket være støtte fra National Geographics COVID-19 Emergency Fund for Journalists.

Publisert: 09.04.2021 12.05.54 Sist oppdatert: 09.04.2021 12.05.54