- Minewolf minerydder i aksjon.Foto: Sven Gunnar Simonsen

Langt fram til minefritt Bosnia

Norsk Folkehjelp trapper ned på Balkan. Men mineryddingsprogrammet i Bosnia-Hercegovina fortsetter. Fjorten år etter Dayton-avtalen er store områder fremdeles minelagt, og myndighetene ber om fortsatt norsk hjelp.

Av Sven Gunnar Simonsen/ Blaževac Sist oppdatert: 19.04.2015 16.34.40

Norsk Folkehjelp fastslår at det meste av organisasjonens arbeid i Kroatia skal være avsluttet om ett år, og om to år stenger regionkontoret for vest-Balkan i Serbia.

Men i Bosnia-Hercegovina har lokale myndigheter ikke kapasitet til å ta hele ansvaret for mineryddingen. Ifølge den statlige landmine-myndigheten (BHMAC) påvirkes livet til hver femte innbygger fremdeles direkte av landminene, som stammer fra krigen i 1992-1995.

Tidligere i år ble landet innvilget ti års utsettelse, til 2019, for å oppfylle Ottawa-traktatens forpliktelse om å rydde alle miner i landet.

- Så lang tid vil det nok også ta, sier Emil Jeremic, som leder Norsk Folkehjelps virksomhet i sørøst-Europa.

Norsk Folkehjelp planla opprinnelig å legge ned mineryddingen i Bosnia i 2010, men nå håper de på finansiering til å være med fram til 2015.

- Vettskremte

- Vi er blitt vant til å leve med minefelt rundt oss, fordi vi har vært nødt til det. Men barna våre er fremdeles vettskremte når de kommer på besøk, forteller Pera Šimić. Hun er én av noenogfemti personer som har vendt tilbake til landsbyen Blaževac nord i Republika Srpska i Bosnia.

Før krigen bodde det 1500 mennesker her, av ulik etnisitet. De få som har vendt tilbake er alle serbere, og de er alle eldre. Her er ingen barn.

- Det har ikke vært feiret et bryllup her på 20 år, så det er jo lett å forestille seg hva som blir resultatet, smiler Peras nabo, svogeren Marijan Šimić, resignert. - Uten barn blir det ingen skoler og andre tilbud; ambulanse har vi for eksempel ikke".

Fram til for to år siden levde han og kona Luca som flyktninger i Kroatia. Siden de vendte tilbake er tre personer blitt drept  når de har tråkket på landminer her i nærheten. Og minene har tatt verdier fra de gjenværende også: femti sauer har de mistet, og fem biler er ødelagt, i det lille samfunnet.

Frontlinjer

Fra Dayton-avtalen endte krigen i 1995 fram til slutten av fjoråret ble 486 personer drept og 1180 skadet av landminer i Bosnia-Hercegovina. 39 ble drept eller skadet i 2008 - det høyeste antallet på fem år.

Den første fullstendige vurderingen av mineproblemet, som var ferdig i 2002, anslo at 2800 km2 var minelagt eller kanskje minelagt. Anslaget var basert på hvor frontlinjene gikk under krigen. Fordi frontlinjene stadig beveget seg, ble anslaget høyt.

Siden den gang er 2800 kvadratkilometer blitt til 1680 kvadratkilometer, eller 3,3 prosent av landets samlede areal. Det meste av reduksjonen har kommet som en følge av grundige kartlegging av berørte områder (surveys), hvor man har samlet inn all relevant informasjon fra de de stridende partene, intervjuet lokalbefolkningen og personell som la ut miner, og gjort feltarbeid for å fastslå om områder er minelagt eller ikke. Slik har man kunnet ta i bruk igjen områder hvor det helt sikkert ikke er miner, uten å først bruke store ressurser på minerydding.

Norsk Folkehjelp har 130 ansatte som driver med minerydding i Bosnia, samtlige lokalt ansatte. Organisasjonen er den eneste, ved siden av statlige BHMAC, som er autorisert til å drive mine-surveys.

Faktisk minerydding i landet er blitt gjort på totalt ca 100 km2; av dette har Norsk Folkehjelp stått for en drøy tidel. I dag står organisasjonen for nærmere 20 prosent av mineryddingen som gjøres i landet. Størstedelen av regningen for  Folkehjelpens innsats tar Norge, men også Tyskland og Sveits er med og betaler.  Største bidragsyter til minerydding i landet under ett er USA, fulgt av Norge, Tyskland og Østerrike.  Norge har siden fredsavtalen i 1995 brukt rundt 220 millioner på minerydding i Bosnia.

Hardest rammet

Her i Blaževac ble veien sikret i 2007, nå ryddes de brakke åkrene rundt. Å rydde et minelagt område er svært ressurskrevende. Her kjører minerydderne først over området med en såkalt Minewolf, et massivt kjøretøy som kverner seg gjennom øverste jordlag. 80 prosent av minene blir kvernet i stykker eller detonert av maskinen, som er bygget for å tåle eksplosjon av alle antipersonellminer.

- Det er fremdeles folk som flytter tilbake hit. Men for å gjøre retur mulig er det ikke nok å rydde miner rundt husene; folk må ha noe å leve av, sier Selma Antić, som er Norsk Folkehjelps kontaktperson med lokalsamfunnet. Før krigen levde 95 prosent av befolkningen her av jordbruk. Klimaet er bra og jorda er næringsrik og lett å drive, i slettelandet som fortsetter inn i Kroatia, Vojvodina i Serbia, og Ungarn.

Regionen Bosanska Posavina, hvor Blaževac ligger, er hovedfokus for Norsk Folkehjelps minerydding i Bosnia.

 - Halvparten av landets hardt rammede bosettinger befinner seg her. Og området har det laveste antallet tilbakevendte flyktninger - samtidig som det fremdeles er et potensial for at flere vil vende tilbake", forklarer Amela Balić. Hun er operasjonsleder for organisasjonens minerydding.

Lokal kompetanse

Som en konsekvens av Bosnia-Hercegovinas omfattende landmine-problem har  landet  hatt behov for en sterk fagkompetanse knyttet til minerydding. Folkehjelpens lokale stab representerer en slik kompetanse. Da organisasjonen på kort varsel gikk inn i Georgia ifjor høst, for å rydde miner etter krigen mot Russland, deltok et lag på 12 bosniske mineryddere.  Mineryddere herfra har også jobbet eller jobber i Libanon, Etiopia, Jordan, Angola, Sri Lanka, Serbia og Sudan.

Minehundene som Norsk Folkehjelp trener opp på sitt senter i Sarajevo gjør det også sterkt.

- Hundene herfra brukes både av organisasjonen selv og partnerorganisasjoner over hele verden, sier Emil Jeremic. - Det finnes ikke et mer krevende klima for trening av minehunder. Hundene er utholdende, og er klare til jobbing hvor som helst etter en kort akklimatisering.

Kritikk 

Mens minerydderne gjør sin jobb, får myndighetene i landet kritikk. Da Bosnia-Hercegovina tidligere i år ble innvilget utsettelse for å oppfylle Ottawa-traktatens forpliktelser, var det ingen som tvilte på at landet har et enormt landmine-problem. Men Den internasjonale landminekampanjen (ICBL) var heller ikke imponert over hva som var oppnådd i de ti første årene etter at landet ratifiserte avtalen. Flere land med traktat-frist i 2009 har fått forlengelse, men Bosnia-Hercegovina tilhører et lite mindretall som har bedt om ti år - det maksimale traktaten tillater.

Ifølge en evaluering fra ICBL er Bosnia-Hercegovina ett av fire-fem land som har 'ufattelig høye' anslag for "forurensede" områder og hvor områdene som er ryddet er 'uakseptabelt liten'.

Evalueringen kritiserer også Bosnia-Hercegovina for tilfeldig og urealistisk planlegging i sin landmine-strategi for perioden 2009-2019.

En avgjørende forutsetning for at den nye strategien skal kunne realiseres, er en kraftig økning i bevilgningene - etter hvert også fra lokale myndigheter. Én oppmuntrende utvikling i så måte kan man notere i Bosanska Posavina: Norsk Folkehjelp har allerede mottatt 400.000 kroner og forventer å kunne bokføre ytterligere 800.000 kroner for 2009/10, fra lokale myndigheter i det selvstyrte området Brcko.

 

- Selma Antić fra Norsk Folkehjelp sammen med Mujo Jakubović, "site manager".Foto: Sven Gunnar Simonsen
Publisert: 07.09.2009 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.34.40