Lederen for den statlige amerikanske bistandsorganisjonen gir etiopiske myndigheter ros for deres innsats for å bedre matsikkerheten til landets omlag 80 millioner innbyggere.
– På dette området har det skjedd en enorm endring. Myndighetene tar tak i årsakene til matusikkerhet og jobber nå med å bygge opp matlagrene, lage anslag for avlinger og kartlegge hvem som trenger hjelp. Hvert eneste år blir de kronisk trengende identifisert, sier Staal.
Han får støtte fra blant andre Norges ambassadør i landet, Jens Petter Kjemprud.
– Det er stadig matvarekriser på Afrikas Horn, men situasjonen er veldig forskjellig fra i 1984 da myndighetene ikke ville erkjenne problemet. I dag står det høyt på dagsorden, fastslår ambassadøren.
Også nestlederen for Verdens matvareprogram i landet, Lynne Miller, gir gode karakterer til Etiopias regjering for deres innsats mot sult og underernæring. – Så mye er endret de siste årene. Sammen med regjeringen kartlegger vi hele landet. Dessuten er det bygget opp reserver av mat i lagre over hele Etiopia, sier hun.
Jobber for føden
Det er særlig regjeringens arbeid-for-mat-program, PSNP (Productive Safety Net Program), som imponerer USAID-direktøren, ambassadøren og WFP-representanten. Gjennom programmet kartlegger etiopiske myndigheter hvem som trenger hjelp – som oftest i de tøffe månedene fram til neste avling. Mottakerne «betaler» for hjelpen gjennom arbeid – for eksempel treplanting, veibygging og graving av irrigasjonskanaler.
– Programmet er svært innovativt. Jeg vet ikke om noen andre land som har gjort noe tilsvarende. Myndighetene satser på alt fra treplanting til veibygging som sikrer markedsadgang, sier Staal.
Han trekker også fram bredden i satsingen fra etiopiske myndigheter, inkludert den generelle økonomiske satsingen regjeringen står bak i en landbruksledet økonomisk vekst.
Fra nødhjelp til langsiktighet
Statsministerens økonomiske rådgiver Neway Gebreab viser til regjeringens program der jordbruksproduksjonen er utropt til selve motoren i den økonomiske satsingen. I dag er 80 prosent av arbeidsstyrken og 60 prosent av eksportinntektene knyttet til jordbruket.
– 95 prosent av gårdsbrukene er småbruk. Det er her vi må klare å skape en økt produktivitet og berede grunnen for senere industriell vekst, sier Gebreab.
Håpet er at økt produksjon, et fortsatt høyt nivå på bistandsoverføringer og en mer differensiert sysselsetting på sikt skal trekke flere og flere etiopiere ut av fattigdom og gjøre dem mindre sårbare for naturens luner. Foreløpig kan regjeringen notere en viss suksess på det økonomiske området. I fire av de fem siste årene har den økonomiske veksten vært på mer enn ti prosent.
– Veksten i økonomien kommer først og fremst de fattige til gode. Vi mener at vår vekst også skaper økt likhet, sier mannen som gir statsministeren råd om økonomien i landet.
Dette har, ifølge Gebreab, også gitt seg utslag på fattigdomsstatistikken der andelen som lever for under én dollar om dagen er synkende. I 2000 utgjorde de aller fattigste 44 prosent, i 2005 39 prosent og i 2007 litt over 33 prosent, ifølge den etiopiske regjeringens egne innrapporteringer til FN.
– Tusenårsmålet om en halvering av antallet fattige – fra 44 til 22 prosent er innen rekkevidde. Selv med en økonomisk vekst på 7-8 prosent i de kommende årene fram til 2015, så vil vi klare å nå det, mener Gebreab.
Velstandsøkning for de få?
På makronivå går den etiopiske økonomien så det suser, og i de store byene, som i hovedstaden Addis Abeba og i Tigrays største by Mekele, skyter nybyggene opp som paddehatter. Parallelt med den økonomiske veksten vokser middelklassen. Men det vil likevel trolig ta lang tid å bringe de store folkemassene ut av fattigdommen.
– Etiopiske myndigheter hevder at det er økonomisk vekst i landet. Men for meg, som ikke-økonom, så burde denne veksten være synlig også i de enkelte husholdningene. Det kan jeg ikke se at det er. Slik jeg ser det, er det velstandsøkning for de få, sier direktør for kvinneorganisasjonen KMG, Bogaletch Gebre.
Hun mener at etiopiske myndigheter burde inkludere både menneskerettighetsperspektivet og kjønnsperspektivet i sin politikk for å bedre matsikkerhetssituasjonen.
– Afrika overlever takket være kvinnene. Men i myndighetenes strategier blir ikke kvinnenes innsats tillagt vekt. Når maten er høstet inn, mister kvinnene kontroll fordi det er mannen i husholdningen som bestemmer. Derfor må matsikkerhet og likestilling sees i sammenheng, mener Gebre, og forteller hvordan hun selv vokste opp med en mor som måtte stjele mat for å brødfø egne barn etter at det hun hadde produsert på åkeren var høstet inn.
– Dette er fortsatt virkeligheten for mange etiopiske kvinner, sier hun.
