Penger. Mauritius liker ikke å bli betraktet som et skatteparadis, men lokker til seg penger som vil unngå høyere skatt andre steder.   Foto: Jan Speed

Øya der «skatteparadis» er et skjellsord

PORT LOUIS: Plakaten «Velkommen til paradis» møter besøkende til Mauritius i ankomsthallen. Øya markedsfører seg selv som en tropisk Edenshage for turister, og et paradis for pengesterke utlendinger med behov for globale finansielle tjenester. Men ikke si at Mauritius er et «skatteparadis».

Av I Mauritius: Jan Speed Sist oppdatert: 19.04.2015 16.26.21

– Ordet «skatteparadis» er et skjellsord her på øya, forteller en skattejurist.
– En manns skatteparadis er en annens velregulerte finanssenter, sier sjefen for et av de største finansfirmaene, Vaughen Heberden.
– Etter vår definisjon er vi ikke noe skatteparadis, sier landets finansråd, Ali Mansoor.
I rapporten til det norske Kapitalfluktutvalget blir Mauritius trukket fram som ett eksempel på et skatteparadis. Øya er valgt fordi Norfund, Statens investeringsfond for næringsutvikling i utviklingsland, har kanalisert en del av sine midler gjennom Mauritius. Rapporten innrømmer at øya verken er det verste eller det eneste skatteparadiset.

Forargelse

Alle sjefene for de offentlige etatene og tilsynene på Mauritius som hadde kontroll med skatteinngangen, banksektoren og finanstjenestene i landet har lest den norske rapporten, og er forarget, skuffet og opprørt.  De har forsøkt å imøtegå påstandene i rapporten. Istedenfor å få refs ber de om samarbeid med Norge for å bedre skatteregimer i hele det østlige og sørlige Afrika.
– Kritikken mot oss rammer like mye finanssentre som London, New York og Delaware. Vi er en del av det internasjonale økonomiske systemet. Vi opplever at vi ikke blir rettferdig behandlet i den norske rapporten. Ingen finanssentere klarer helt å unngå enkelte svarte får, mener Dev Bikoo, direktøren for landets Økokrim, Financial Intelligence Unit.

Utviklingsstrategi

– Mauritius har utviklet en finansiell sektor som en del av en langsiktig utviklingsstrategi.  Vi er mer enn et skatteparadis. Vi ønsket å styrke vår økonomi, og det er en rettferdig strategi for et hvert land, sier Dev Bikoo.
Han var en av hjernene bak Mauritius avgjørelse på slutten av 1980-tallet om etablere et senter for  utenlandske finansinvesteringer.
Sjefen for bankforeningen (Mauritius Bankers Association), Aisha Timol, var på det tidspunktet en sentral aktør i Finansdepartementet.
– Skatt var ikke en sak da vi etablerte det internasjonale finanssenteret. På det tidspunktet var Mauritius økonomi preget av sukker, tekstilindustri og turisme. Samtidig hadde vi en voksende gruppe velutdannede unge mennesker med universitetsgrader fra Frankrike og Storbritannia i økonomi og juss. Vi ønsket å kunne sysselsette disse menneskene samtidig som vi ville tilby tjenester som kunne bidra til utviklingen av hele det østlige Afrika-regionen, sier Timol.
De første bankene på Mauritius ble etablert for over 200 år siden.
I Port Louis ruver de moderne høybyggene til bankene og forsikringsselskapene over nesten falleferdige små forretninger. Åkre med sukkerrør ryddes for å gjøre plass til en by myntet på høyteknologiske firmaer sør for hovedstaden, og en kinesisk eksport- og handelssone litt lenger nord. De gamle næringene viker for moderne næringslivstjenester. I sentrum er det en etnisk blanding av indere, etterkommere av afrikanske slaver, kinesere og europeere.
– Vi hadde klart oss uten oversjøisk finansvirksomhet, men tenkningen bak er å gjøre oss til en regional møteplass. Vi er en kanal for penger som investeres i India og Kina, samtidig som vi åpner veien til Afrika, sier Bikoo.

Minimalt skatt

Det Mauritius tilbyr næringslivet og individer med penger står tydelig beskrevet i en glanset publikasjon, «Financial Services Business Guide», og på nettsidene til uttallige finansielle administrasjonsfirmaer og bankene som har base i Port Louis eller i Cybercity.
Her florerer ulike forretningsbegreper : Private Trust Company, Protected Cell Company, Global Business Licence 1 (GBC1) , Global Business Licence 2(GBC2), Double Taxation Avoidance Agreement.
I 2007 var det litt over 32000 selskaper registrert med enten GBC1 eller GBC2-lisenser.
Mens flere av de vi intervjuer om finanssektoren unngår ordene «lav skatt», er forretningsguiden mer tydelig: «Derfor er det mulig for en GBC1 å ha bokført overskudd, betale utbytte og ikke betale skatt i Mauritius»…..»de globale skattene minimeres så mye som mulig.»
Selskaper som «etablerer» seg i Mauritius og har status som «bosatt» kan i realiteten kun ha én bankkonto på øya og ha to lokale styremedlemmer fra et av de 80 registrerte administrasjonsfirmaene. Selv om det står i loven at styremedlemmer har et selvstendig ansvar og skal ha nok informasjon til å fatte informerte vedtak sitter ofte hvert «styremedlem» i «styrene» til et titalls om ikke hundretalls, ulike firmaer.
På papiret skal de globale firmaene betale 15 prosent skatt til Mauritius. Men de kan trekke fra for antatte skatteutgifter andre steder (uten beviskrav) slik at den reelle skatten blir tre prosent eller lavere.

Proffe tjenester

Pålitelighet, internasjonale standarder og proffe tjenester er beskrivelsene som går igjen i Mauritius sin framstilling av seg selv.  
Mauritius mener de stiller strenge krav til både finansielle administrasjonsfirmaer som vil etablere seg i landet, og til bankene.
Det er 13 internasjonale og fem lokale banker med lisens på øya. Det er lite tatt i betrakting at Cayman Islands har over 400 banker.
Mauritius selvbilde skiller seg diametralt fra rapporten “Skatteparadis og utvikling».  Rapporten mener Mauritius bidrar til kapitalflukt, unndragelse av skattepenger og hvitvasking av penger.
– Mauritius er avgjort ikke et skatteparadis og det norske Kapitalfluktutvalget har heller ikke klart å definere hva det er. De sier folk er onde. De kan ikke si hva dårlig oppførsel er, men de tror de vet hva det er når de ser det. Atferd kan endres, det kan ikke merkelapper. Vi må ha fokus på atferd. Og her betaler folk skatt, sier finansråd Ali Mansoor.
Hans litt dystre kontor i finansdepartementet har ikke designerpreget til de private finansselskapene.
– I likhet med Norge er vi mot skatteparadiser, men ikke bare i ord, men også i handling, sier Mansoor.

Ikke lenger enn andre

Mauritius endrer stadig lovene sine for å oppfylle krav fra det internasjonale samfunnet. Nå skal firmaer som er registrert der oppbevare reviderte regnskaper i syv år. Oversikten over hvem som nyter godt av selskapene skal stadig holdes oppdatert og informasjonen bevares syv år etter en eventuell nedleggelse eller flytting.
– Det at vi i juli i år lar oss selv granskes av andre land i OECD-systemet viser at vi er interessert i åpenhet, sier Aisha Timol i Bankforeningen.
Hun tror at det vil bli mer og mer regulering av det internasjonale finansmarket.
– Vi arbeider i en sektor der kundekonfidensialitet gjelder. Blir det nye standarder vil vi føye oss etter disse, sier Timol.
Finansråd Mansoor mener at håndhevelse av eksisterende skatteregler kanskje er viktigere enn nye regler.
Det faktum at Mauritius er på OECDs hvitliste – eller liste over jurisdiksjoner – som viser det organisasjonen definerer som tilstrekkelig åpenhet, blir stadig trukket fram som et godkjenningsstempel.

Utviklingen i Afrika

– Vi kan spille en stor rolle i utviklingen av Afrika. Det er det neste kontinentet som skal utvikles med infrastruktur, store investeringer og gruvedrift. Afrika føler energien og vitaliteten i vår økonomi, sier Timol.  
Når hun deltar på bankmøter med andre afrikanske land er det mange som vil hente lærdom fra Mauritius suksesshistorie. Botswana og Egypt er allerede i gang med å etablere internasjonale finanssentre med lav skatt. Tunisia og Ghana utreder mulighetene.
Hittil har over 60 prosent av finanstjenestene på Mauritius vært rettet mot det indiske markedet. Nå ser de muligheter i både Kina og ikke minst i Afrika.
– Mauritius har begynt å yte finansielle tjenester på et høyt nivå i forhold til Afrika. De vil redusere risikoen for selskaper å gjøre forretninger i Afrika. Tidligere har rikdommen fra Afrika hatt en tendens til å gå direkte til Sveits eller steder som Jersey. Nå tilbyr Mauritius både formue og fondsadministrasjon, sier  Vaughen Heberden i administrerende direktør i investeringsselskapet CIM.

Penger fra Afrika

Sørafrikanske penger strømmer til Mauritius. Det bekymrer skattemyndighetene i Tshwane/ Pretoria. Vaughen Heberden er selv fra Sør-Afrika. Han tror at hvis mulighetene for å bruke Mauritius blir stengt, vil andre steder overta.
– Organisasjoner og individer vil bestandig se etter muligheter for å redusere skatt, sier Heberden.
– Å investere i deler av Afrika er forbundet med politisk usikkerhet og valutarisiko. Mauritius tilbyr mental ro, noe som betyr at mer penger settes inn enn det ellers hadde blitt gjort, sier Heberden.
Han innrømmer likevel at ikke alle investeringer er etisk forsvarlige.
– Hvordan kontrollerer man uetisk forretningsdrift?
– Hovedansvaret ligger i det landet der investeringene finner sted. Dersom et land som Zambia oppdager noe galt i forhold til et selskap registrert her vil Finance Services Commission måtte granske saken. Mauritius ønsker ikke å gi et godkjenningsstempel på hva som helst. Det er selskaper som myndighetene her sier nei til, sier Heberden.
Dette overbeviser ikke nettverket Tax Justice Network som har rangert Mauritius som en av de mest hemmelighetsfulle jurisdiksjoner i verden. 100 prosent betyr helt lukket. Etter deres vurdering ligger Mauritius på 96 prosent.

Manglende kontroll

Alle de offisielle talspersonene på Mauritius understreker deres gode kontrollrutiner. Det blir vist til Financial Services Commission (FSC), som regulerer firmaene som opererer i finanssektoren, og til Financial Intelligence Unit, som skal granske brudd på loven mot hvitvasking av penger.
To av største firmaene, som driver med å administrasjon og investeringer for hundrevis av selskaper, forteller under hånden at ingen av dem var blitt oppsøkt av inspektører fra FSC det siste året. Kontrollene skjer ved inngåelser av nye lisensavtaler, men sjelden senere. En skattejurist forklarer hvordan det er mulig å få navn på kunder med stiftelser registrert på øya til å «forsvinne».

Krumspring

En kilde som tidligere hadde en sentral stilling i FSC forteller at organet opplever stor gjennomtrekk.
De unge, nyutdannende økonomene er neppe i stand til å matche krumspringene til de private selskapenes velskodde juridiske rådgivere.
FIU, det lokale Økokrim, har 25 medarbeidere. Det er rundt 40 000 selskaper registret på øya, og millioner av banktransaksjoner i året. FIU mottar 200 rapporter om mistenksomme pengebevegelser i året. Av disse blir 120 nærmere undersøkt.
Men sjefen for FIU, Dev Bikoo, har ingen informasjon om hvor mange av disse sakene som har­ ­havnet i retten eller antall personer som er blitt dømt. FIU virker ikke avskrekkende.

Anti-narko

Kontrollene, i den grad de finner sted, retter seg i hovedsak mot å hindre ulovlig kanalisering av narkopenger eller midler til terrorvirksomhet. Det er betraktelig vanskeligere å granske fakturaforfalskning eller internprising mellom datterselskaper i et multinasjonalt nettverk.
– Fakturafiksing er det nesten umulig å kontrollere, sier flere. Grunnen er at bedriftsinformasjon er hemmelig.
Du kan ikke møte opp på selskapsregisteret, à la Brønnøysund, for å se reviderte årsregnskaper eller styreberetninger. Myndigheter i land med innsynsavtaler kan, dersom de har en velbegrunnet mistanke, gå rettens vei for å få ut informasjonen. Men da må du vite at noe er galt.
– Du kan ikke bare fiske etter informasjon i Mauritius, sier en person som styrer utenlandske firmaer registrert på øya.
– Det er viktig med konfidensialitet, sier en annen.
Norge har ferdigforhandlet en avtale om utveksling av skatteinformasjon med Mauritius. Den er ennå ikke undertegnet. Det vil neppe være til stor hjelp for verken Økokrim eller Skattedirektoratet. Norske myndigheter må først vite at fru X har et selskap eller en stiftelse registrert på øya. Deretter må de kunne bevise at pengene som skjuler seg der sannsynligvis er skattbare i Norge. Å følge slike pengespor er ikke lett når man vet at et multinasjonalt selskap kan være registrert i 180 land. Innsyn på Mauritius vil da bare gi en flik av et bilde. Og selv det innsynet er det vanskelig å få.
Vi spurte hvor mye fondet med norske offentlige Norfund-midler betaler i skatt på Mauritius.
– Det må vi spørre fondseierne om, var svaret vi fikk på Mauritius. 

 

 

 

1007skatt_mauritius_05

Offentlig betalt skatteunndragelse

Både det norske oljefondet og det britiske internasjonale utviklingsfondet har investert i et australsk selskap som bruker skatteparadiset Mauritius for unngå å betale gruveskatt i Senegal.

Det britiske bladet Private Eye har gransket gruvevirksomheten til det australske firmaet Mineral Deposits Ltd i det vestafrikanske landet Senegal. Firmaet er registrert på børsen i Australia og regnskapene for 2009 er dermed offentlig tilgjengelig. Det er heller ingen ting som tyder på at Mineral Deposits gjør noe som strider med internasjonale regnskapsnormer.
Norge har investert 10,3 millioner  kroner  i Mineral Deposits Ltd gjennom Statens pensjonsfond utland.
Det britiske utviklingsfondet CDC, som eies av Departementet for internasjonal utvikling (Dfid) har investert 100 millioner kroner i selskapet. Pengene er investert gjennom fondet Actis, som er 40 prosent statseid og 60 prosent privateid.
Mineral Deposits investerer ikke direkte i Senegal, men bruker tre firmaer som de har registrert på øya Mauritius for å drive Senegal-virksomheten som består av gull- og zircongruver. Zircon brukes i maling produksjon.

I Senegal beskattes overskudd i gruvesektoren med 30 prosent.
På Mauritius er skattenivået vanligvis i underkant av tre prosent.
Private Eye viser hvordan selskapene på Mauritius – Sabadola Gold (Mauritius) Ltd og  Mineral Deposits Mauritius – fakturerer datterselskapene i Senegal for å øke deres utgifter og redusere skattbart overskudd.
• Selv om Mineral Deposits ikke har egne kontorer på Mauritius, betaler Senegal-selskapene over 75 millioner kroner for «tjenester» og «faglig rådgivning» til søsterselskapene på øya i Det indiske hav.
• De betaler også 76 millioner kroner for lån av gruveutstyr. Selskapet som eier borerigger, lastebiler og så videre – SGML (Gold) Ltd –  er registrert på Mauritius, selv om det er over 5000 kilometer unna der utstyret brukes.
• Senegal-gruvene overfører også 230 millioner kroner for å betale renter på et lån fra Mauritius-selskapene.
 Dermed kan Mineral Deposits øke utgiftene i Senegal med nesten 400 millioner kroner i året, og på den måten redusere eventuelt skattbart overskudd. I fjor betalte de bare 247 000 kroner i skatt til den senegalesiske staten. Da er det kanskje ikke rart at moderselskapet i Australia bruker 1,45 millioner kroner på skatterådgivere.
Som et plaster på såret bruker selskapet nærmere en halv million dollar på sosiale tiltak i Senegal. 

 

 

Nybygg. Gamle og nye bygninger om hverandre i Port Louis.
Publisert: 29.09.2010 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.26.21