Marokkanske ungdommer demonstrerer mot tortur foran den marokkanske ambassaden i London. Norge har enda ikke ratifisert en tilleggsprotokoll under FNs torturkonvensjon, som blant annet pålegger land åetablere en nasjonal torturforebyggende mekanisme.

– Norge bremser rettighets-arbeid

Uratifiserte konvensjoner hoper seg opp hos regjeringen. – En pinlig affære for Norge, mener Vegard Bye i Scanteam.

Av Ingvild Sahl og Tiril Skarstein Sist oppdatert: 19.04.2015 16.17.45

Norge har lenge blitt sett på som en av de største forsvarerne av et internasjonalt lovverk som beskytter menneskerettighetene. Men nå begynner uratifiserte konvensjoner og tilleggsprotokoller på menneskerettighetsfeltet å hope seg opp hos regjeringen. Fem år etter at konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter ble undertegnet har Norge enda ikke ratifisert avtalen. En konvensjon om beskyttelse mot tvungen forsvinning står også på vent. Det samme gjør konvensjonen om beskyttelse av fremmedarbeidere og deres familiemedlemmer som trådte i kraft i 2003. Den har Norge unnlatt å undertegne.  

Mest oppmerksomhet har det imidlertid vært rundt Norges tilbakeholdenhet mot å få på plass en internasjonal klagerett under Barnekonvensjonen. Men også på områder som tortur, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter har Norge unnlatt å ratifisere sentrale, internasjonale avtaler (se faktaboks).  

– Bondefanget

Ifølge Mads Andenæs, professor ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo, er Norge i ferd med å innta bunnplassering blant landene vi vanligvis sammenligner oss med. Han mener en liten gruppe «nasjonale juristaktivister» i forvaltningen, ledet an av regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs, nærmest har bondefanget regjeringen på menneskerettighetsfeltet.  

– Disse «nasjonale juristaktivistene» har satt seg fore å blokkere alt som har med menneskerettigheter å gjøre. En direkte foranledning er at staten har tapt noen saker, både for norske domstoler og internasjonale menneskerettsorganer, og at de ikke ønsker å gjøre det i fremtiden. Det er helt legitimt at statens advokater er opptatt av å begrense statens ansvar. Men det blir en politisk svikt om dette fører til at Norge ikke bidrar til det internasjonale menneskerettsarbeidet som før, understreker han. 

Kritikk

Vegard Bye, konsulent i Scanteam, har nettopp ledet en evaluering av Norges utviklingssamarbeid for å fremme menneskerettighetene. I rapporten vises det til et brev fra regjeringsadvokaten til Utenriksdepartementet, hvor regjeringsadvokaten argumenterer mot å innføre en internasjonal klageadgang under konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, fordi Norge dermed vil bli tvunget til å avstå suverenitet.

– Selve forutsetningen for at man kan få land som Kina og Zimbabwe til å bedre sin menneskerettighetssituasjon, er jo at de faktisk avstår suverenitet til overnasjonale organer. Ved at Norge unnlater å ratifisere, gir vi på en måte opp dette prinsippet, og gjør det dermed også lettere for menneskerettighetsbrytende land å undra seg fra de internasjonale normene, frykter Bye.

– Pinlig

Hvert fjerde år blir menneskerettssituasjonen i alle land i verden evaluert. Under Norges siste evaluering i 2009 fikk Norge hard kritikk av land Norge selv pleier å kritisere. Årsaken var de manglende ratifiseringene. 

– Det er en pinlig affære for Norge. UD framholder at kritikken kom fra land som er ute etter å ta oss fordi vi har kritisert dem. Men det er jo det som er hele poenget. Disse landene pleier Norge vanligvis å kunne kritisere for manglende respekt for menneskerettighetstraktatene, og det blir jo mye vanskeligere når vi selv slutter å ratifisere dem, sier Bye.  

Professor Mats Andenæs tror ikke Utenriksdepartementet og politikerne har tatt inn over seg omfanget av de konvensjoner og tilleggsprotokoller Norge nå har unnlatt å ratifisere. Han tror saken er ytterst pinlig for departementet og for Norge. 

– Norge, som internasjonal menneskerettsaktør, mister troverdighet. Nå må det tas politisk ansvar. Juristaktivistene kan ikke lenger få ture frem, sier han.

 


– Ingen bremsekloss

– Det at vi bruker tid med noen av konvensjonene før vi ratifiserer dem, er riktig og en fordel for menneskerettighetene. Mange land signerer og ratifiserer uten at det har noe å si for den nasjonale oppfølgingen. Når vi ratifiserer skal vi vite at vi fra dag én skal kunne følge opp konvensjonens forpliktelser, sier statssekretær i Utenriksdepartementet, Gry Larsen.

Ifølge Larsen tar Norge sikte på å ratifisere konvensjonene om funksjonshemmedes rettigheter, om tortur og om tvungen forsvinning. Grunnen til at det har tatt tid, er at det fremdeles tas stilling til endringer i norsk lov eller praksis. Når det gjelder de internasjonal klageordningene under konvensjonen om økonomiske, sosiale, og kulturelle rettigheter og Barnekonvensjonen, har ikke Norge tatt stilling til om de vil ratifisere eller ikke. Det eneste som er helt klart er at Norge ikke vil ratifiser FNs konvensjon om beskyttelse av fremmedarbeidere. 

– Vil ikke Norges somling føre til at enkelte land får enda ett argument for ikke å respektere menneskerettighetene?

– Jeg oppfatter ikke at dette er tilfelle. Andre land vet at vi gjør dette grundig og at vi ønsker å leve opp til konvensjonene. 

Stiller seg undrende til kritikken

Regjeringsadvokat Sven Ole Fagernæs stiller seg  undrende til kritikken fra Mads Andenæs og hans forbundsfeller.
– Jeg får inntrykk av at de tillegger oss mer myndighet enn vi har. Vårt syn kommer til utrykk i høringssaker på linje med andre høringsinstanser. Det er Regjering og Storting som bestemmer politikken og  velger hvilke argumenter de vil vektlegge, sier han. 

Ifølge Regjeringsadvokaten er diskusjonen rundt de nye  menneskerettighetskonvensjonene en del av en langt større debatt om hvor langt den såkalte "rettsliggjøringen" av samfunnet bør gå. Regjeringsadvokaten har i mange år - som flertallet i Maktutredningen - vært opptatt av at politisk myndighet gradvis er redusert gjennom rettsliggjøring av interessekamp. Derfor bør bare regler som er egnet for å håndheves av domstoler eller rettsorganer, inkorporeres i norsk rett.  Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter er eksempler på regler som er presist nok formulert til å egne seg for inkorporering i norsk rett. Andre  konvensjoner derimot, blant annet konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er ifølge Fagernæs så vagt formulert og angir så vage rettslige standarder at det i realiteten overføres lovgivningsmyndighet til internasjonale organer og norske domstoler.

– De fleste konvensjonene som vedtas på "menneskerettighetsområdet", må etter vårt syn i langt større grad ses på som politiske instrumenter som gir valgmuligheter til det enkelte land for å oppfylle konvensjonens målsetning.

 


 

–Gir et forklaringsproblem

Det er vanskelig å drive internasjonalt påvirkningsarbeid når Norge ikke selv går foran med et godt eksempel, mener opposisjonen på Stortinget.

Larsen er ikke enig i at Norge har blitt en bremsekloss på menneskerettighetsfeltet. 

– Det er legitimt å gjøre en grundig jobb for å sikre at vi kan etterleve disse konvensjonene, men det er ikke legitimt å somle og å hale ut tiden, slik en har gjort i forbindelse med konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter, sier stortingsrepresentant Dagfinn Høybråten (KrF). 

Både han og leder av Stortingets utenriks- og forsvarskomité, Ine Marie Eriksen Søreide (H), mener manglende ratifiseringer kan gi Norge mindre troverdighet i arbeidet med å promotere menneskerettigheter internasjonalt.

– Det er jo ikke slik at disse lovene går langt utover de rettighetene som allerede er sikret i norsk lov. Konvensjonene er ofte et minste felles multiplum. Internasjonalt ser det rart ut at et land som Norge, som har lite å risikere, ikke ratifiserer, samtidig som vi ber andre land om å gjøre det, understreker Søreide. 

Også sivilsamfunnsorganisasjonene mener manglende ratifikasjoner gir Norge et forklaringsproblem. 

– Norsk signering og ratifisering av en internasjonal klageadgang under Barnekonvensjonen vil være viktig for at vi med troverdighet skal kunne oppmuntre andre land, der barns rettigheter ikke står like sterkt, til å sikre barna disse rettighetene, sier Marianne Hagen, seksjonsleder i Redd Barnas norgesprogram.

Konvensjoner og tilleggs­protokoller Norge ikke har ratifisert

Marokkanske ungdommer demonstrerer mot tortur foran den marokkanske ambassaden i London. Norge har enda ikke ratifisert en tilleggsprotokoll under FNs torturkonvensjon, som blant annet pålegger land å
etablere en nasjonal torturforebyggende mekanisme.

Publisert: 20.12.2011 06.00.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.17.45