Maren Sæbø er redaktør i Verdensmagasinet X som i år har eksistert i 20 år. Foto: Ingvild Sahl

Afrikas store forsvarer

Hun er ikke redd for å si hva hun mener. Men X-redaktør Maren Sæbø synes det er hyggeligere å komme på kant med bistandsfolk enn med islamhatere.

Av Ingvild Sahl Sist oppdatert: 19.04.2015 16.49.21

I en grønn, selvstrikket genser i Rauma-garn, 17 minutter over tolv, kommer Maren Sæbø halsende inn på Den gode Café i Fredensborgveien i Oslo. Hun insisterte på å møtes her, ikke på kontoret som ligger vegg i vegg.

– Jeg ble fanget i e-post, sier hun, og setter seg ned med et beklagende drag over ansiktet.  

De siste tre årene har 35 år gamle Sæbø vært redaktør for Verdensmagasinet X. Nylig sa hun ja til å fortsette i tre år til. Sammen med en sekretær på halvtid leder hun en 20-årsjubilant med en trofast, men nedadgående abonnentsskare på 2000 internasjonalt engasjerte lesere. Liten i fagpressesammenheng. 

– Men stor i tidsskriftsammenheng, sier Sæbø, og bestiller en pannekake med skinke og ost. 

– Et alternativ

Bladet, som får 60 prosent av sine inntekter fra Norad, har nylig gått over til et mindre og mer tidsriktig «veskeformat». I forrige utgave kunne vi lese om hvordan gummitapperne i Amazonas holder liv i skogen, om Palestinas første og eneste ølbryggeri og om hva som skjer med opprøret i Nord-Afrika. 

– Hvorfor trenger vi X?

– Fordi vi trenger et alternativ. X gir folk en annen type kunnskap enn de får i andre magasiner. Vi går mer i dybden.  

Ifølge Sæbø har X alltid hatt som mål å frigjøre seg fra «bistandsjournalistikken».

– Veldig mye forskning og journalistikk om Afrika er opphengt i fortellingen om vårt forhold til Afrika. X og miljøene rundt magasinet har forsøkt å utvikle en annen type journalistikk. Vi ønsker å omtale deler av verden på deres premisser, ikke bare på våre premisser, sier hun. 

– Men kan ikke dette hindre dere fra å sette dagsorden og skape debatt her hjemme?

– Jo, det kan det sikkert. Det er ikke sånn at bang, så fikk vi et skup og gjennomslag, og en statsråd må gå. Vi er nok heller med på å forandre i det stille. Men vi har vært med på å reise en del debatter, sier hun. 

Framfus 

Debattene er det stort sett redaktøren selv som har stått for. Ti år som medlem av Blitz-miljøet i Oslo har, ifølge Sæbø selv, gjort henne en smule framfus. På sin blogg på aftenposten.no svinger hun sabelen mot alle som ytrer seg om Afrika på det hun mener er en «unyansert» måte. Den årlige TV-aksjonen har hun karakterisert som et håpløst samrøre av journalistikk og show. Og hun har anklaget journalister for å stille opp som pappfigurer for bistandsorganisasjonene.  

Aller mest ergrer den tidligere Klassekampen-journalisten seg over reportasjer som fremstiller Afrika som «drevet av norsk bistand». Hvor man kan få inntrykk av at enkelte steder vil kollapse, dersom bistandsorganisasjonene trakk seg ut. 

– Det gjenproduseres et bilde av folk som ikke kan hjelpe seg selv. Jeg synes det er et stort paradoks at det i dag finnes langt flere informasjonsmedarbeidere i bistandsorganisasjonene enn utenriksjournalister. Det er naivt å tro at norske journalister ikke lar seg påvirke av deres fortellinger, sier hun.  

Når Sæbø blogger eller stiller til debatt får hun ofte høre at «dette vet du ingen ting om», eller «dette er du alt for ung til å forstå».

– Men jeg kan jo ikke bare diskutere gerilja heller, sier hun, og smiler skjevt.

For det er egentlig krig hun kan noe om. Masteroppgaven skrev hun om sørafrikanske geriljaleirer i Angola.

– Du er ikke redd for å virke litt surmaga? Litt sånn  «tante Sofie» på vegne av Afrika?

– Jeg har jo hørt folk si det. Men jeg sier jo ikke det jeg sier fordi jeg har et stort behov for å forsvare noen eller snakke andres sak. Men når jeg blir provosert, ja, så sier jeg i fra.

– Og da er det andre som lar seg provosere? 

– Ja, det hender. Det er mye hyggeligere å være uenig med folk i bistandsbransjen enn med islamhatere på nettet. Men jeg får jo noen sure e-poster fra bistandsfolk også.  

Sæbø tror hennes egen rolle som debattant er bra for et lite blad som X. Selv om hun ikke primært blogger for å reklamere for bladet, hender det at et innlegg genererer nye abonnenter. 

Udemokratisk bistand

Sæbø har nærmest vokst opp i bistandsbransjen. Da hun var åtte flyttet familien til Luanda hvor faren arbeidet for oljebransjen. Moren jobbet i ANC og som minerydder for Norsk Folkehjelp. Oppveksten har gjort både X-redaktøren og broren internasjonalt engasjert. Men mens broren blant annet har arbeidet for verdens helseorganisasjon i Genève, kunne Sæbø aldri jobbet i en bistandsorganisasjon. 

– Jeg har trukket en grense der. Jeg er rett og slett litt i tenkeboksen om hva jeg synes om hele systemet.

– Hva mener du?

– Jeg er i tvil om det er riktig. Etter å ha vokst opp med det, har jeg ikke noe godt inntrykk av bistandsbransjen. Og hvis man ser litt filosofisk på det, synes jeg det er udemokratisk. Det finnes selvsagt bistand som er opptatt av å gå inn i eksisterende systemer og bygge ting fra grasrota. Men det å komme utenfra og skulle bygge noe for andre, uten å ha tilstrekkelig konsultert dem, mener jeg er udemokratisk. 

Jobben i X er altoppslukende, og det blir sjeldent tid til lange ferier eller helt fri i helgene. Men når hun har tid, fordyper hun seg gjerne i europeisk middelalderhistorie. Og hun er en ganske dyktig slektsforsker. 

– Jeg kan mye om Romsdal på 1500-tallet, sier hun, og innrømmer gjerne at hun er en smule nerdete.  

– Lever X i 20 år til?

– Ja, i en eller annen form gjør vi nok det. Men det er ikke så lett å spå om fremtiden. ]

Hvem?

Maren Sæbø (35)

Utdannet historiker ved University of KwaZulu-Natal, Durban, Sør-Afrika.
Redaktør for Verdensmagasinet X.

Aktuell: Verdensmagasinet X fyller 20 år. 

Publisert: 26.12.2011 21.14.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.49.21