Elever forblir analfabeter: hvorfor kan ikke pakistanske barn lese?
KRONIKK: Utdanningskrisen i Pakistan vedvarer. Det skjer tross at landet får støtte fra de største bistandsprogrammene i verden, og har tilgang til den beste ekspertisen som kan kjøpes for penger. Spørsmålet er: hvorfor kan barn i Pakistan fortsatt ikke lese?
Forskning og global praksis viser at undervisningen i de første årene må være på morsmålet. La oss håpe at den politiske ledelsen i landet unngår nok en utdanningsreform uten hold.
Friha Aftab
Den økte bruken av fremmedspråk i skolen, og manglende fokus på bruk av morsmål i undervisningen, er årsaken til et sviktende utdanningssystem, ifølge en ny rapport fra Wilson Center.
Rapporten er basert på over hundre klasseromsbesøk og intervjuer på både offentlige og halv-offentlige skoler. Mønsteret med analfabetisme er gjennomgående og det gir utslag i resultatene. Selv med et sterkere styresett, utallige reformer, og bedret infrastruktur, kan ikke de fleste barn lese.
Det globale fokuset rundt utdanning har de siste årene endret seg fra «tilgang» til «kvalitet». Kvalitet har endelig blitt et moteord i Pakistan. Et problem som har vært tydelig på skoler rundt om i verden i flere tiår.
Skoleelever forblir analfabeter
I dag er deltakelsen av pakistanske skolebarn på førskolenivå på 84 prosent. De som står utenfor skolen faller i aldersgruppen 10-16 år. Disse barna er utenfor fordi de ikke har tilgang på skolegang eller fordi institusjonene ikke klarte å fange interessen deres.
Problemet i Pakistan er fortsatt at de 17 millionene som møter opp på skolen hver dag, ikke får den utdanningen som kreves. Barna er stort sett på skolen, men er likevel analfabeter.
Dette fører igjen til at barn ikke får et forhold til språk. Et kaos av bokstaver, lyder, uttale og mulige betydninger begrenser forståelse og utvikling.
Pakistan er et land med 61 morsmål. Det er et av de få landene i verden der barn ikke undervises på sitt morsmål gjennom tidlige utviklingsår, selv om forskning i stor grad viser at dette er essensielt.
Nøkkelen til læring ligger i språk. I Pakistan er det bare en provins som tilbyr noen undervisning på et lokalt språk (Sindhi).
Barn som for eksempel har Pashto som morsmål blir lært opp til å lese urdu, arabisk, og engelsk på skolen. Barna kan til tross flere år med skolegang ikke kommunisere grunnleggende på urdu. Men er dette så overraskende når disse barna har lærebøker på fire ulike språk?
Underviser på engelsk, behersker ikke språket
Grunnet et sviktende offentlig system har den private sektoren i Pakistan satt standarden for utdanning. Her defineres kvalitet som engelsk. Skolene over hele Pakistan går over til å bruke lærebøker som er på engelsk som svar på foreldrenes etterspørsel.
Samtidig er engelskferdighetene til 94 prosent av lærerne ved private såkalte English Medium-skoler i Punjab under middels eller dårligere, ifølge en undersøkelse utført av Det britiske rådet.
Lesing innebærer at barnet skal kunne lese og engasjere seg i en tidligere usett tekst. Hvis 9 av 10 elever på barnetrinnet ikke klarer det, lærer de noe da? Så lenge bøkene er på engelsk, er ikke kritisk tenking og begrepsforståelse mulig.
Punjabs utdanningsavdeling er den nest største arbeidsplassen etter hæren, og sektoren for utdanning er politisert. Avtaler, rekruttering, innlegg og overføringer av lærere gjøres gjennom politisk innblanding.
Domstolene i Pakistan konverterer lærere, sjåfører og kontorpersonell ansatt på kontrakt til faste statlige ansatte med pensjon, selv om skolene de ble ansatt i ikke lenger eksisterer.
Fordi lærere er fagorganiserte og beskyttet, kan selv ikke en utdanningsminister avskjedige en lærer for ikke å ha møtt opp på skolen. I 2005 var lærerfraværet i Punjab 40 prosent. Kultur for korrupsjon i utdanningssystemet svekker også tilliten til det offentlige.
«Less is more»: færre språk, mer morsmål
Løsningen ligger i uttrykket «less is more». Istedenfor å undervise i mange språk fra tidlig alder, bør beslutningstakerne ta sikte på å sikre undervisning på morsmål. Slik at barn skal kunne utvikle seg til uavhengige elever og ansvarlige innbyggere i landet.
Organisasjonen The Citizen's Foundation (TCF) leder nå utdanningsreformen i riktig retning med sitt første engasjement for å bruke urdu som undervisningsspråk på sine 1500 skoler. Nå skifter fokuset gradvis i retning av å bruke morsmålet som undervisningsspråk de første årene.
De har forsket mye på en tretrinnsmodell for å hjelpe barn med å utvikle seg kognitivt, sosialt og faglig. Barna begynner på skolen med morsmålet og fortsetter å bruke det i seks til åtte år. Et nytt nærliggende språk blir lagt til hvis det ikke forstyrrer utviklingen av det første språket.
Etter de første tre til fire årene introduseres et fremmedspråk som engelsk, men bare som et fag i fem år. Dette vil gjøre det mulig for barnet å opprettholde sin interesse for læring på tvers av fagdisipliner og utvide læringen uten å falle etter.
Flere barrierer mot videre utdannelse
Videregående opplæring og høgskoler trenger den type oppmerksomhet som har blitt gitt til grunnskolen.
Mange faller av i disse årene fordi det er få offentlige institusjoner. Ofte blir timer avlyst fordi lærere ikke dukker opp.
Skoletiden er en kritisk periode i et barns liv og setter forutsetninger for fremtidsmuligheter.
Et klasseskille som opprettholdes i utdanningssektoren er en realitet i landet. Ideen om at vanskeligstilte barn kan gå på skole sammen med elitebarn er fortsatt fjern på ledelsesnivå. Arbeid med verdier som likhet og toleranse uansett bakgrunn i skolen, har også et viktig forbedringspotensial.
Vi kan ikke anta at dette problemet vil ha en enkel løsning. Å erkjenne problemstillingen som en viktig sak og prioritere språk som et viktig element, er likevel det første skrittet for å sikre reell læring i skolen.
Forskning og global praksis viser at undervisningen i de første årene må være på morsmålet. La oss håpe at den politiske ledelsen i landet unngår nok en utdanningsreform uten hold.
