Bare få måneder etter at hun ble utnevnt til generalsekretær i organisasjonen SOS-barnebyer fikk hun en sjokkerende varslersak på bordet. Sissel Aarak valgte å tale varslernes sak i møtet med en motvillig og unnvikende inter-nasjonal ledelse. Foto: Jo Straube

Hun tok et dristig valg

Sissel Aarak hadde sittet få måneder i sjefsstolen da det verste som kunne skje en barneorganisasjon skjedde. Organisasjonens omdømme sto i fare, men hun bestemte seg raskt for at åpenhet var eneste utvei.

Publisert

På skolen var Sissel den høye, hengslete jenta med hånden i været. Lærerne fikk sjelden fred fra spørsmålene hennes. Selvsikker og skoleflink, men hjemme var det ikke bare lett.

Sissel Aarak

Sissel Aarak (41)
HVA: Jurist med sterkt engasjement for barns rettigheter, generalsekretær i SOS-barnebyer fra og med september 2020.
HVORFOR: Tok internt oppgjør etter at en rekke varsler om kritikkverdige forhold ikke ble tatt på alvor.

Med en kronisk syk storesøster som trengte mye oppfølging, ble Sissel og lillesøsteren tidlig vant til å greie seg selv. Moren var på sykehuset med søsteren og faren på jobb. Hun visste at de andre barna i klassen ikke bar det samme ansvaret hjemme som henne selv. Men en oppvekst med høye krav til selvstendighet gir god trening i å ta ledelse - og det er nettopp det Sissel Aarak har gjort etter at hun ble generalsekretær i SOS-barnebyer. for mindre enn ett år siden.

Det ble en knalltøff start i sjefsstolen. En granskningsrapport om kritikkverdige forhold i SOS-barnebyers internasjonale virksomhet ble framlagt i mai i år, bare omlag åtte måneder etter at hun satte seg i sjefsstolen. Den avslørte blant annet overgrep mot barn - og enda verre; en internasjonal organisasjon som visste, men ikke gjorde noe. Men det kommer vi tilbake til.

Først: Aarak er jurist, oppvokst på Tromøya utenfor Arendal, men har bodd i Oslo siden studiedagene. Jusstudiene syntes hun egentlig var litt kjedelige, og vennene fant hun heller i andre miljøer. Hele ideen om å studere juss, kom fra en familievenn som syntes hun maste vel mye om alt hun mente var urettferdig.

- Ja, du får bli jurist og gjøre noe med det da! Sa han. Og slik ble det, selv om hun flere ganger helst ville hoppe av hele greia.

Men så ble moren alvorlig syk... Den unge studenten ville ikke skuffe moren i hennes siste fase av livet, så hun holdt ut.

Barnets rettsvern

Det har 41-åringen aldri angret på, for å spesialisere seg i barnerett det viste seg å være alt annet enn kjedelig.

Aarak beskriver seg selv som ærgjerrig, ærlig og raus.

- Det siste der jobber jeg i alle fall med! Jeg mener det er noe av det viktigste for mennesker, det å være raus med hverandre. Jeg vil at folk skal føle at de kan være seg selv sammen med meg.

- Har du noen gang tatt en personlighetstest?

- Mange ganger!
- Og?

- Ekstremutslagene i øverste enden av skalaen er på ekstrovert, rettferdighetssans og i nederste enden står oppmerksomhet på detaljer.

Det virker ikke helt feil - tenker jeg - etter å ha snakket med henne en stund.

To barn i skolealder og den nyanskaffede cocker spaniel-valpen Togo utgjør kjernen i hverdagen. I SOS-barnebyer har hun vært ansatt siden 2012, sist som programsjef for nasjonale programmer. Hun har tidligere også jobbet i Røde Kors.

Men lederstillingen var ikke noe hun siktet mot. Det bare ble sånn .... etter at hun ble satt inn som midlertidig leder. Det skjedde da den forrige lederen stilte til valg som president i det internasjonale SOS-barnebyer og valgkampen krevde hele hennes oppmerksomhet.

«Det viser seg at hvis mennesker vil unngå at en sak skal komme frem, så gjør de ganske mye for å sørge for at det heller ikke skjer. »

- Jeg er god på visjon

Samtidig virker det ikke helt tilfeldig at det var akkurat Aarak som endte i sjefsstolen - for når jeg spør hva hun er god på, svarer hun;

- Jeg er god på å lede.

Det hender jo at når man stiller et slikt spørsmål svarer folk ting som at de er gode på å bake gulrotkake eller å lukeparkere. Aarak tenker seg knapt om før hun slår fast at ledelse, det ligger for henne. Men legger til:

- Jeg er god på visjon, men helt avhengig av flinke folk rundt meg som sikrer struktur og fremdrift.

Like rask er hun med å si at hun syntes jobben som programsjef egentlig var morsommere.

- Det er en mer takknemlig oppgave å være sjef for alle utgiftene enn å ha ansvaret for inntektssiden, som er mye mer krevende i en organisasjon som får så og si alle midler fra private givere. Jeg er jo fornøyd, for det er en fantastisk gjeng å lede. Men hvis man er veldig opptatt av formålet, vil man jo helst bruke all tid på formålet, og nå bruker jeg veldig mye tid på veldig mye annet.

Når vi ringer en av hennes beste venner, som har kjent Sissel siden studietiden, bekrefter hun at ingen er overrasket over at Aarak endte opp som leder av en organisasjon.

- Sissel var hun som alltid hadde orden på sakene og på livet sitt, mens vi andre kanskje var litt mer rotete, forteller Tone Huse, på telefon fra Universitetet i Tromsø, hun er samfunnsgeograf og selv kjent for boken «Tøyengata».

Huse fastslår at Aarak jobber hardt, er smart og utålmodig;

- Når hun har funnet løsningen på ting, da vil hun gjøre noe med det raskt, sier hun.

Det verste som kunne skje

Vi møter Aarak på en kafé i nærheten av der hun bor, etter flere forsøk på å få skviset inn en intervjuavtale i kalenderen hennes. Først kunne vi kanskje få bli med i bilen til flyplassen, men planen gikk i vasken fordi ett av barna havnet i karantene, selv måtte hun også vente på svaret på en koronatest og tiden ble knapp. Andre avtalen ble også avlyst på grunn av tidsnød, men på tredje forsøk fikk vi noen timer på slutten av en arbeidsdag.

- Du er travel?
- Det har vært et anstrengende og krevende år. Jeg har brukt mer tid med telefonen min enn alle jeg er glad i. Og det har vært mye kjeft i den telefonen, det har ikke bare vært hyggelig, sier hun mens hun nyter en kombucha i septembersolen.

5. mai 2021 sto følgende overskrift på trykk i Klassekampen: Sviktet barna de skulle beskytte. Ingressen var heller ikke oppløftende: Knusende rapport om overgrep mot barn, hemmelighetskultur og korrupsjon i SOS-barnebyer.

- Hvordan var det å åpne avisen den dagen?

- Jeg hadde tenkt på dette i månedsvis. Mens vi jobbet med saken før den ble kjent i pressen, så tenkte jeg at det er ingen annen måte enn å være åpne om dette. Så jeg visste at den dagen ville komme.

- Men likevel?

- Det var helt forferdelig. Journalistene ringte oppå hverandre. Det var noen døgn der som var ganske heftige. Men jeg var klar over at det var en storm, og at det ville blåse over. Men dette var jo det verste som kunne skje en barneorganisasjon. Vi skulle ta vare på barna, og så skjedde dette.

Varsler ble oversett

Flere måneder før oppslaget i Klassekampen hadde meldinger begynt å tikke inn i Aaraks innboks. Dette var i starten av hennes periode som generalsekretær.

- Jeg fikk meldinger fra både ansatte, tidligere ansatte og tidligere barn i prosjektene som fortalte at de hadde forsøkt å varsle. Det var varsler om alvorlige forhold; om overgrep mot barn - og om korrupsjon. Felles for dem var at de opplevde å ikke nå gjennom med varslene. Etterhvert ble det klart for meg at det var en ønsket strategi å unngå å ta varslerne på alvor.

- Hvorfor kontaktet de deg?

- Jeg tror flere kontaktet meg fordi jeg var med å ta initiativ til noe vi i organisasjonen kalte for «Speak out loud!» - en oppfordring til å bruke intranett for å snakke om hva slags organisasjon vi ønsket oss. De fant navnet mitt der.

- Så hva gjorde du?

- Jeg var ikke i tvil om at jeg hadde en plikt til å handle på grunnlag av den informasjonen jeg nå satt på. Spørsmålet var bare hvordan jeg skulle gjøre det. Hvis våre egne kanaler ikke virker, hvor skulle jeg henvende meg da?

Som ganske fersk leder av den norske delen av en internasjonal organisasjon med prosjekter i 136 land, 500 barnebyer og en inntekt fra givere på 1,5 milliarder kroner, tok hun et valg:

Hun bestilte en granskningsrapport for å finne ut av hva som egentlig hadde gått galt rundt varslersakene. Det skjedde etter at hun hadde konferert med et fåtall andre ledere, men uten å klarere det med den internasjonale ledelsen.

- Det var ingen grunn til å tro at et slikt initiativ ikke ville bli stoppet, sier Aarak.

Derfor ville hun heller ikke rådføre seg med for mange mennesker på forhånd.
- Modig?

- Det tenkte jeg ikke på i det øyeblikket. Jeg så bare at det som hadde skjedd var galt og at vi måtte gjøre noe med det. Jeg tenkte ikke da på hvilke konsekvenser det ville få for meg. Og det kan man være glad for, for det har jo blitt 24 timer i døgnet i mange måneder nå med ganske stort press. Det viser seg at hvis mennesker vil unngå at en sak skal komme frem, så gjør de ganske mye for å sørge for at det heller ikke skjer.

Rapporten, skrevet av et velrennomert norsk advokatfirma, var rett på sak, kruttsterk og sjokkerende. I tillegg til overgrep viste rapporten korrupsjon og misbruk av innsamlede midler. Ledelsens rolle og opptreden i saken ble understreket:

«…, the Federation and spesifically its leadership (…) have seriously failed those children harmed in cases investigated.”

Rapportene ga flere eksempler på at ledere på nasjonalt, regionalt og internasjonalt nivå hadde forsøkt å dekke over klanderverdig oppførsel innrapportert av varslere.

Aarak besluttet at alle norske faddere måtte bli varslet om hendelsene.

Ny ledelse skal rydde opp

Rapporten slo ned som en bombe i de ulike nasjonale foreningene av SOS-barnebyer. Et flertall tok nå til orde for «å rydde opp», og det er allerede flere tegn på at det er nye toner i den gamle, konservative barneorganisasjonen.

Styret i SOS-barnebyer internasjonalt ble byttet ut raskt etter at rapporten kom. Det har nå kommet på plass et nytt. I tillegg skal organisasjonen opprette ombudsmannsordninger, og det er nedsatt et utvalg som skal foreslå strukturelle endringer som skal forebygge at noe lignende skjer igjen.

Når Bistandsaktuelt snakker med henne har hun akkurat kommet hjem fra Østerrike (den internasjonale organisasjonens hovedsete, red.anm.) hvor hun har møtt det nye styret som ble satt inn etter skandalen.

- Jeg forventet ikke å bli tatt imot med varme og stående applaus. Mange har en sterk mening om arbeidet som ble gjort og ledet fra norsk side, og ikke alle syntes det var bra for organisasjonen med den type åpenhet. Men jeg hadde et godt møte med den nye presidenten. Det var viktig for meg å få vite hva han tenkte om rapporten og ikke minst hvordan han tenker å følge den opp.

De fleste norske aviser dekket skandalen.

- Det var spesielt å stå i stormen. Se seg selv og høre seg selv i alle medier. Jeg forsøkte å tenke at «det vil gå over» og konsentrere meg om hva vi kunne gjøre for å forsikre giverne og barna om at vi nå skulle gjøre alt vi kunne for å håndtere situasjonen og forebygge hendelser i fremtiden.

Padler videre

Men Aarak fremstår ikke som spesielt sliten. Kanskje det er kajakkturene og turene opp på fjelltopper som holder henne i vater. Hun har til og med fått med seg de ansatte på kontoret på interaktiv trening foran skjermen.

- Vi skal bli den best trente norske organisasjonen! ler hun.

Aarak har reflektert mye over kravene som stilles til bistandsorganisasjoner.

- I vår bransje må vi hele tiden bevise at mest mulig går til formålet og minst mulig til å forvalte pengene på en god måte. Slik er det ikke i andre bransjer. Helst vil folk at vi skal jobbe omtrent gratis av ren godhjertethet. Men jeg tror ikke vi skal lure oss selv. Vi jobber med enormt vanskelige ting i land som ofte ikke har verken en fungerende stat eller velferdssystem. Vi trenger veldig kompetente folk og systemer på plass for å få det til.

Og kanskje beviser krisen som rammet SOS-barnebyer nettopp det.

Elisabeth Grieg sitter i SOS-barnebyers styre, men har gjennom jobben også blitt en nær venn av Aarak. Hun har fulgt lederen tett gjennom krisen organisasjonen har gått gjennom det siste halve året. Sammen har de gått i fjellet og diskutert den vanskelige saken.

- Sissel har stått i dette med ryggen rak. Hun har klart å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Dette var en storm med orkan i kastene. Det å ha den integriteten, gjennomføringsevnen og stamina til å stå dette igjennom - for så å lande det på måten hun gjorde, det har imponert meg. Hun har et enormt mot.

Powered by Labrador CMS