Meninger

Tomm Kristiansen i samtale med Sør-Sudans president Salva Kiir, som han var rådgiver for i årene 2006-2008.
Tomm Kristiansen i samtale med Sør-Sudans president Salva Kiir, som han var rådgiver for i årene 2006-2008.

En vellykket redningsaksjon

Da Sør-Sudan ble selvstendig, ga norske myndigheter det nye landet et nasjonalarkiv i gave. Denne uka overrekkes Norge egne bidrag til arkivet, blant annet NRKs legendariske Sudan-reportasjer fra åttitallet. Tomm Kristiansen er representert, men han har også hatt en helt egen rolle blant gulnede papirhauger i hovedstaden Juba. «Det lå et helt statsarkiv og forvitret i troperegn og kattepiss», skriver den tidligere Afrika-korrespondenten.

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det lå et helt statsarkiv i veikanten. Håndskrevne brev fra en høvding til guvernøren, dokumenter med store stempler fra den britiske kolonimakt og papirer med vanskelig jus om folkeretten. Det var i Juba i 2006, og i en plasthall lå historisk materiale og forvitret i troperegn og kattepiss. Var det min jobb å redde Sør-Sudans historie?

Det tok femten år, nå er papirene berget. Denne uka får arkivet en sjeldenhet; bilder tatt av norske bistandsarbeidere gjennom femti år. Arkivet får også en samling legendariske krigsreportasjer fra NRK, laget av veteraner som Per Øyvind Heradstveit og Andreas Skartveit. Amatørbildene og de norske reportasjene gir sør-sudanere innsikt i sitt eget liv, sett utenfra. Sammen med dokumenthaugene fra plastteltet i Juba.

Fra reporter til rådgiver

Men hva var det som skjedde, og hvorfor fikk jeg en statistrolle i kampen for å bevare en flik av Afrikas skriftelige historie?

Jeg var selv en av NRK-reporterne som lå i bushen med geriljaleder John Garang. Soldatene skjøt mot bygninger i Juba, som tretti år senere skulle bli mitt kontor som rådgiver for president Salva Kiir. Hver dag passerte denne rådgiver en hvit plasthall som ingen voktet eller gjorde noe med. Det var på den tiden det var flere geiter enn fotgjengere langs hovedgaten; den eneste asfaltvei Sør-Sudan hadde.

Ved en anledning løftet jeg på duken. Der var det bare pappesker med papirer, hastig lempet sammen. Jeg kikket på noen av dokumentene, og ble forbauset. Det så ut til å være offentlige papirer. Var det et arkiv som skulle makuleres?

Det var det ikke. Dette var historiske papirer av det slaget nasjonalarkiver pleier å oppbevare i tempererte rom med tykke jerndører. Det er slikt de tar i med hvite hansker, men her lå Sør-Sudans historie med eselører og falmet skrift. Her var britiske henvendelser fra «Colonial Office, London» og fra “Commonwealth Relation’s Office”. Hvem hadde ansvar for å ta vare på disse skattene? Det var ikke lett å finne noen. Jeg hadde adgang til ministrene, den gang, og spurte flere av dem. De hadde sett plastteltet, ja, men hadde viktigere ting å stelle med. Selv kulturminsteren. Han spurte om jeg ikke visste at de nettopp hadde avsluttet en krig og var midt inne en skjør fred. Folk skulle ha mat og skoler og klinikker og jobber. Landet skulle ha veier og kommunestyrer. Gamle papirer fikk bli til en annen gang.

En historieinteressert konsul

Generalkonsulen fra Norge var historisk interessert, og tok et grep. Jan Ledang skaffet penger til få de sjeldne papirene under et bedre tak. Så var de iallfall berget. Men hva skulle så skje? Det satt forskere i Khartoum, Kampala, Addis Ababa og Nairobi, men ingen av dem visste om «søpla» i plastteltet.

Men rykter begynte å gå. Hva var det nordmennene drev med? De var da ikke historikere, og langt mindre eiere av andres historie.

Bevilgningen til å berge papirene førte «arkivsaken» inn i offentlig saksbehandling, iallfall i Norge. Det var som om saken traff det norske bistandsgenet. Her kan vi vel «hjelpe»? Det endte i et storslagent prosjekt som så dagens lys da Sør-Sudan ble selvstendig stat 9. juli 2011. Feiringen var voldsom i Juba, og blant de utenlandske gjestene var den norske kronprins Haakon Magnus. Han skulle overrekke den norske gaven til verdens yngste nasjon. Men han hadde ikke pakket inn noe, og holdt ikke annet i hånda enn et brev. Den sto det at Norge ville gi Sør-Sudan i gave et nasjonalarkiv. Det var den rareste presangen på gavebordet.

Slides fra åttitallet

Men arkivet skal fylles med mer enn de gamle papirene fra plastteltet. Nasjonalgaven fødte en ide: Hadde ikke noen tusen norske bistandsarbeidere med seg fotografiapparater da de jobbet i Sør-Sudan? Kan de ha tatt bilder som kan berike et slikt arkiv? Kirkens Nødhjelps gigantiske prosjekt på åttitallet ble til landsbyen Hilieu med flere hundre nordmenn utplassert. De bygget en norsk skole for femti elever og ti lærere. De tok bilder av hverandre og norsk 17. mai-feiring, men de tok også bilder som forteller om fattigdom, krigens herjinger og sudanere som tar et tak for egen framtid. Siden kom Norsk Folkehjelp inn som en viktig støttespiller for opprørsbevegelsen.

En gruppe aldrende bistandsarbeidere tok kontakt med de gamle miljøene og tusenvis av bilder ble samlet i en fotobank. De mest relevante blir nå en del av arkivet, og overrekkes i disse dager.

NRKs reportasjer

Materialet omfatter også en rekke reportasjer fra NRK. Konflikten i Sudan ble dekket inngående av norsk fjernsyn, som sendte flere reportasjeteam til nord og sør i Sudan. Det var ikke akkurat kjappe klipp og «standups» de sendte hjem. Minuttene gikk, med dvelende kameragang og inngående samtaler utenfor leirhytter med unge kommandanter som i dag er nasjonens ledere. Forskere og andre interesserte kan nå lytte til de visjoner og tanker John Garang hadde som ung geriljaleder. Også den nokså ungdommelige Omar al Bashir gjør seg tanker om forholdet mellom nord og sør. Tilbake på nittitallet traff jeg John Garang langt fra folk, dypt inne i bushen. Reportasjen viser en militær leder med humor og visjoner, samarbeidsvilje og rå makt.

Generalkonsul Jan Ledang avsluttet sine dager i Juba og ble direktør for KUBEN, museet og arkivet i Aust-Agder. Det var et lykketreff for bildesankerne. Museet kunne tilby profesjonell håndtering og elektronisk sortering.

Hvor ble det av statsarkivet?

To år etter at gaven ble gitt, drev Sør-Sudan inn i en ny uforsonlig borgerkrig med store sivile tap og dyp oppsplitting av folkegrupper. President Salva Kiir drev sin visepresident og rival Riek Machar fra landet etter først å ha forsøkt å drepe ham.

Det var ikke byggetid.

Men mellom militære slag og ødeleggende personkonflikter har noen entusiaster holdt «arkivsaken» i live. De har skaffet seg et midlertidig opphold i noen containerbrakker. Der jobber en håndfull entusiaster, men uten plass til gjester og forskere. Materialet fra plastteltet er digitalisert og systematisert, og etter hvert tilgjengelig på nettet, om man har et godt passord.

Men det skal bli reist et bygg som skal huse de historiske papirer og bilder. I utkanten av Juba har landet reist et mausoleum til minne om geriljaleder John Garang. Han falt ned i et helikopter i 2005, bare uker etter at han ble innsatt som visepresident i Sudan. Like i nærheten av mausoleet er det meningen av nasjonalarkivet skal bygges, om de blir enige om hvem som eier tomta.

Arkivet – nasjonens sjel

Arkivet blir en viktig adresse for forskere, men det skal bygges opp som et utadvendt senter for landets historie. Og er det noe Sør-Sudan kan trenge så er det samlingen om en felles fortelling om hvordan de ble et folk. For skoleklasser, menigheter, kvinneforeninger og for politisk aktive i Sør-Sudan.

Og jeg er ganske fornøyd med at jeg snublet over dette papirlageret, som jeg ikke hadde noe med.

Powered by Labrador CMS