F.v.: Kari Elisabeth Kaski (SV), Eigil Knutsen (Ap) og Geir Pollestad (Sp) holdt pressekonferanse om revidert nasjonalbudsjett i Vandrehallen i Stortinget i juni.
F.v.: Kari Elisabeth Kaski (SV), Eigil Knutsen (Ap) og Geir Pollestad (Sp) holdt pressekonferanse om revidert nasjonalbudsjett i Vandrehallen i Stortinget i juni.

Meninger

Mens vi venter på et nytt bistandsbudsjett

Tidligere Norad-direktør mener trangere budsjettrammer også kan brukes til nødvendige endringer - både i prioriteringer og bistandsdebatten.

  • Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Snart legger regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2023. Vi har hørt signalene om at tiden for uhemmet pengebruk er over.

Mens andre vil fokuseresykehus, utdanning eller veibygging, vil noen av oss gå rett til Utenriksdepartementets budsjett for å se hvordan Norge vil ivareta sine globale forpliktelser i en krisetid.

Spørsmålene er mange:

  • Vil vi fortsette å gi én prosent i bistand selv om det vil bety en økning på mange milliarder?

  • Vil vi fortsette å bare telle det som kvalifiserer som bistand etter de internasjonale definisjonene?

  • Vil de store bidragene til Ukraina gjøre at andre deler av budsjettet må reduseres kraftig?

  • Vil andre deler av budsjettet måtte kuttes kraftig, slik at regjeringen også kan løfte fram sine prioriteringer (klima, matforsyning, SRHR)?

Uansett hvilke valg regjeringen gjør, vil forslaget bli kritisert, og debatten vil gå i velkjente spor:

Frp vil mene at det er altfor mye, og at det ikke virker, mens Krf – og sannsynligvis SV – vil mene at alt som rokker ved eller svekker én prosent er å svikte verdens fattige.

Regjeringens vil få skryt for økninger og kritikk for alle kutt.

Bruk krisen til å prioritere

I et voksende bistandsbudsjett har det lenge vært rom for nye prioriteringer uten at noe måtte kuttes. Sluttresultatet er et budsjett som spriker i alle retninger.

Vi trenger faktisk et budsjett med tydelige politiske prioriteringer, som våger å velge, å løfte opp noe og å kutte andre ting. En krise kan brukes til det.

Mange som engasjerer seg i bistandsdebatten er også selv mottakere av bistand. De er ikke inhabile. De er opptatt av sine saker, men de vil også selv ha fordel av at akkurat den delen av budsjettet øker.

Ville det være en ide å innføre en praksis der alle deltakere ble oppfordret til å opplyse om sine egeninteresser – er de selv mottakere av noe av den støtten de argumenterer for?

Møtt med undring

Bistandsbudsjettet vil også bli vurdert utenfor Norge, av de som mottar bistand, og av andre som er opptatt av internasjonalt samarbeid.

De vil tenke:

  • at Norge har store ekstrainntekter og derfor går med stort overskudd.

  • at behovene øker, fordi vi for første gang på lang tid opplever at global fattigdom øker, samtidig som klimakrisen forverrer seg og at sulten øker.

En norsk argumentasjon om at veksten i bistandsbudsjettet må begrenses for å begrense presset i norsk økonomi, vil bli møtt med undring.

Er det ikke bare er de seks prosentene av budsjettet som brukes til administrasjon i Norge som påvirker norsk økonomi?

Overføringer til andre land øker vel ikke presset i norsk økonomi? Internasjonalt vil det derfor være vanskelig å skape forståelse for at Norge f.eks. går bort fra én-prosent-målet.

I Norge vil det samtidig være krevende å få bred aksept for at bistandsbudsjettet øker kraftig mens andre deler av budsjettet kuttes. Det kan i verste fall true den brede enigheten om bistand som vi har vært så heldige å ha.

Som sterk bistandstilhenger er jeg usikker på om det er en klok strategi.

Kan ta en lederrolle

Internasjonalt vil det også være interesse for hvordan Norge håndterer avveiningen mellom behovene for «klassisk» bistand, med fokus på fattigdomsreduksjon i fattige land, og behovet for ressurser til å løse felles globale utfordringer, som klima, migrasjon og helse.

Ofte er det ingen motsetning: å bygge ut fornybar energi i lavinntektsland er både god fattigdomsreduksjon og god klimapolitikk. Å satse tungt på klimatilpasning i landene som er hardest rammet, og har bidratt minst til CO2-utslipp, er god internasjonal solidaritet.

Men av og til er det reelle prioriteringskonflikter, som bare kan løses ved å velge.

Fordi vi har en sterk internasjonal posisjon, og fordi vi har ressurser, kunne vi tatt en lederrolle i å videreutvikle den internasjonale tenkningen om dette.

Det er bare mulig dersom den norske posisjonen ikke framstår som begrunnelse for budsjettkutt, men som en offensiv satsing fra et av verdens rikeste land, som i tillegg tjener godt i den ekstreme situasjonen Europa befinner seg.

En mulig måte å kombinere disse hensynene på, ville være å opprettholde én-prosent-nivået samlet, men si at 0.7 prosent (som er den internasjonale målsettingen for bistandsnivå) går til «klassisk» bistand, mens de resterende 0.3 prosentene går til å løse globale fellesutfordringer.

Kraft og mot

Krigen i Ukraina skaper en ny situasjon, og Norge må være en sterk og tydelig bidragsyter, militært, til å holde hjulene i gang og til gjenoppbyggingen. Det vil bli dyrt.

Jeg håper regjeringen har kraft og mot til å tenke kreativt rundt finansieringen av denne innsatsen, slik at ikke hele kostnaden må dekkes gjennom kutt i bidrag til andre kriser.

Jeg skulle ønske meg en debatt der vi:

  • baserer oss på fakta om bistandens (meget begrensede) reelle innvirkning på norsk økonomi.

  • tar hensyn til at bistandsnivået er en norsk beslutning som må stå seg i den aktuelle norske situasjonen, men samtidig vil påvirke vår internasjonale anseelse.

  • aksepterer at prioriteringer er viktige og riktige, og at det innebærer at noe må kuttes.

  • erkjenner at de sammensatte utfordringene i verden krever vilje til å tenke nytt om hvordan internasjonal solidaritet skal utformes og gir Norge en lederrolle i å videreutvikle den internasjonale tenkningen om internasjonal solidaritet.

  • demonstrerer at det er mulig å være en sterk venn av Ukraina, uten at hele regningen for det sendes til fattige land.

Powered by Labrador CMS