Lite nytt i bistandsdebatten
MENINGER: Igjen har det vært debatt om norsk bistand. Riksrevisor Per Kristian Foss har stilt spørsmål om det er vanskelig å få brukt opp bistandsbudsjettet ut fra sine funn om overføring til kostbare fond i Verdensbanken. Tidligere UD topp Jens Mjaugedal mener at bistanden ikke virker, i hvert fall ikke i Somalia. Den utviklingspolitiske ledelsen svarer at begge tar feil. Bistanden er både konsentrert og oppnår gode resultater hevdes det.
Debatten er ikke ny. Både Riksrevisjonen og Norads evalueringsavdeling har mange ganger tidligere lagt fram rapporter som påpeker svakheter ved norsk bistand. Sjelden har UDs politikere og bistandsforvaltningens ledere erkjent at dette er tilfelle. Det virker som det er en redsel for å innrømme at bistand er utfordrende og vanskelig. Alt skal forsvares med høye tall om barn på skolen, vaksiner og andre ting som lett kan telles. Sjelden er det en vilje til å gå inn i detaljene og åpent diskutere hva som kan forbedres.
Relevante funn
Om ikke Riksrevisjonen i sine analyser får med seg alle nyansene, er det opplagt at det frambringes god og nyttig kunnskap. Selv om den siste rapporten kun ser på et lite utvalg av fond i Verdensbanken, er både funnene og konklusjonene svært relevante og virkelig verdt å se nærmere på.
Jeg er ikke tvil om at det er mye godvilje og stort engasjement blant de som styrer norsk bistand. Men samtidig er det vanskelig å håndtere alle de mange temaene, samarbeidspartnerne og landene på like gode måte. Ikke minst fordi mye av arbeidet nettopp retter seg mot komplekse problemer i Somalia og andre svært så utfordrende sammenhenger.
Hvor kan Norge gjøre en forskjell
Det er på høy tid å diskutere hva norsk bistand først og fremst skal konsentreres om. Hvor forutsetningene for å oppnå resultater er best til stede, og hvor norske bidrag kan gjøre en forskjell. Til tross for et relativt stort bistandsbudsjett er Norge i den globale sammenhengen en liten aktør med begrensede menneskelige og økonomiske ressurser. Det er på tide at nettopp dette erkjennes.
Tenk om man innenfor bistanden ikke var så opptatt av å forsvare seg hele tiden, mindre redd for å innrømme at ikke alt fungere, og mere opptatt av å bruke kunnskap fra forvaltningsrevisjoner og evalueringer til å forbedre innsatsen. Da ville en bistandsdebatt med en riksrevisor eller en frustrert tidligere UD topp blitt mindre repeterende og mer konstruktiv.
