Sykliske meninger og økonomiske epoker

På noen områder beveger kunnskap seg på en irreversibel måte. Alle tror at jorden er flat, men etter hvert øker antallet som vet at jorden er rund. Men prosessen tok tid: fra de gamle grekere presenterte ideen før Kristi fødsel til Magellan kom med det endelige beviset ved å seile rundt jorden i 1622.

Men det er også mye som er syklisk her i verden, fra månefasene - og med dem tidevannet - til selve livsprosessen. Når det gjelder historiefaget finnes det et syn som ligner fortellingen om jordens form: at historien beveger seg langsomt fremover mot en slags absolutt sannhet. I en bok fra 1931 skapte historikeren Herbert Butterfield begrepet «Whig historian» (oppkalt etter en politisk retning i England på slutten av 1600-tallet). I denne måten å skrive historie på blir fortiden en uunngåelig fremgang mot mer og mer frihet og opplysning, som kulminerer med et liberalt konstitusjonelt demokrati.

1848: Tre bøker i spissen for endring

Noen ganger, slik som nå, får vi imidlertid tideverv der det blir tydelig at det lineære kollapser. Slike tideverv kan få stor betydning for den økonomiske teorien. Det mest typiske tidevervet var i 1848. Det året kollapset David Ricardos overabstrakte teori. Så sent som i 1846 så England ut til å ha vunnet den globale ideologiske krigføringen da de selv sluttet å beskytte landbruket (The Repeal of the Corn Laws). Dermed så landet ut til å ha klart å overbevise resten av verden om at de skulle slutte å beskytte sin industri. Året etter, i 1847, begikk den store industriforkjemperen Friedrich List selvmord. Han hadde lenge vært plaget av finansielle problemer, men at den ideologiske kampen syntes å være tapt ser ut til å ha vært utslagsgivende.

Det som ble hetende «det sultne 1840-tallet» (The Hungry 40‘s) var et viktig bakteppe for det ideologiske tidevervet. Kjenner man Charles Dickens sosialkritiske romaner fra 1840-årene blir det nesten opplagt at H.C. Andersens «lille Pige med Svovlstikkerne» må være fra samme tiår. Det er den. En stor finanskrise i 1848 og et uår i landbruket over store deler av Europa bidro til at den politiske ordenen kollapset.

Helomvendingen i den økonomiske politikken representeres av tre bøker som alle kom ut i 1848, alle kritiske til den økonomiske verdensordning som var skapt av David Ricardos økonomifag (1817). Karl Marx og Friedrich Engels‘ Kommunistiske Manifest (Marx var så radikal han ble tvunget til å forlate Tyskland for å slå seg ned i England). Bruno Hildebrands Nasjonaløkonomi i dag og i fremtiden (Hildebrand var så liberal at han måtte flykte fra Tyskland til Sveits, der han ble professor ved Universitetet i Zürich, for å unngå dødsstraff). Den siste boken fra 1848 var den engelske liberalisten John Stuart Mills Principles of Political Economy. Mill ga Friedrich List rett i at alle land måtte bygge industri for å komme unna fattigdommen, og han skapte begrepet som på norsk ble hetende oppfostringstoll.

Fra totalt forskjellig politisk utgangspunkt angrep alle tre bøkene den samme teorien som under Den kalde krigen på nytt ble grunnlaget for mainstream økonomisk teori. Nå lider igjen økonomifaget av de samme svakhetene som våre tre forfattere påpekte i 1848: et forsøk på å gjøre faget så abstrakt at relevansen forsvinner. Selv om David Ricardo i sitt system anså at det naturlige lønnsnivået ville være eksistensminimum (subsistence), valgte vi under Den kalde krigen nok en gang å omfavne samme manns handelsteori. Og jammen fikk David Ricardo rett: eksistensminimum er svært vanlig i veldig mange land. Og vi kan ikke løse dette problemet gjennom å sette den fattige delen av verden på trygd. De må få lov å bruke de verktøyene vi selv en gang fikk bruke.

Fattigdom ga komparativt fortrinn

Noen av oss trodde finanskrisen som begynte i 2007 ville gjøre samme jobben som den i 1848. Nå ser vi at forståelsen av sosial nød manglet. Koronaen ser nå ut til å ha blottlagt de sosiale ulikhetene. Både de positive reaksjonene på Bidens politikk overfor de fattige - også fra mange republikanere - og Englands forsøk på å endre skattepolitikken bekrefter inntrykket av et epokeskifte. I Keynes‘ teori blir slike overgansgperioder preget av det han kalte «madmen in authority». Denne gangen har vi opplevd Hugo Chávez, Donald Trump og Jair Bolsonaro. Igjen spredt mellom høyre- og venstreaksen.

I undervisningen om strategiske forhandlinger på amerikanske business schools dukket begrepet strategisk feilfremstilling (strategic misrepresentation) opp. Altså en eufemisme for løgn. David Ricardos handelsteori er et typisk eksempel på en slik strategisk feilfremstilling. Lager man en teori der alle arbeidstimene i alle økonomiske aktiviteter er like, enten de er i jordbruk, steinalderindustri eller IT-industri, burde det være lett å gjennomskue engelskmennenes hensikt: at England skulle forbli den eneste industrialiserte nasjonen som alle andre skulle levere råvarer til. Resten av Europa (inkludert Norge) og USA lot seg den gangen ikke bløffe, men siden midt på 1970-taller har vi rike land - gjennom Washington-institusjonene Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet - påtvunget utviklingsland den samme teorien vi selv ikke godtok da vi var fattige. Disse landene fikk - i David Ricardos begrepsverden - et komparativt fortrinn i å være fattige.

Hvor står vi da i dag kunnskapsmessig? Historien viser oss at de ellers forkastelige apartheid-regimene i Sør-Afrika og Zimbabwe førte til industrialisering og velferdsutvikling. På et tidspunkt kom over 30 prosent av bruttonasjonalproduktet i Zimbabwe fra industrien, også avansert industri som farmasi og produksjon av ploger. Apartheid gjorde det samme for Zimbabwe som Kontinentalblokaden under Napoleonskrigene gjorde for USAs industrialisering; manglende import gjorde samme nytten som Mills oppfostringstoll. Vi ser også at Washington-institusjonenes betingelser (conditionalities) som er blitt pålagt demokratiske regimer har gjort det relativt lettere for diktaturer å forhindre avindustrialiserende handelssjokk. Hviterussland brukte å være fattigere enn Ukraina. Nå ligger antagelig Hviterussland, som ikke ble påtvunget frihandel, foran Ukraina.

Et eksempel til etterfølgelse

Hvilket land kan være et eksempel til etterfølgelse for dagens fattige land? Selv har jeg vært på jobb i over 70 land, og min kandidat er - antagelig noe overraskende - Usbekistan. Dette landet har klart å ta den mest fornuftige delen av politikken fra land som tidligere har hatt suksess, og nå under et regime som fikk ros av ILO på det møtet der jeg deltok. Med 33 millioner innbyggere er landet stort nok til å være selvforsynt på mange områder, og den russiske økonomen Vladimir Popov har i sine arbeider vist hvor mye bedre Usbekistan har klart seg økonomisk enn andre tidligere kommuniststater.

På markedene i Tasjkent finner man italiensk Buitoni spagetti i tradisjonelle blå kartonger, men ved siden av finner man med nesten samme blåfarge - og til en langt lavere pris - lokalt produsert spagetti av utmerket kvalitet. Reiser man til det mytiske Samarkand drar man med superekspresstog. Som hos Friedrich List går forståelsen av industri og forståelsen av god infrastruktur hånd i hånd.

Samarkand lå på silkeveien mellom Kina og Middelhavet og er en svært gammel og godt velholdt by, erobret av Alexander den store i år 329 før Kristus. I den nye delen av byen produserer man nå - med hjelp av japansk teknologi - busser og lastebiler. Det går faktisk an å kombinere tradisjon og innovasjon.