Hva avgjør om et bistandsprosjekt er vellykket eller ikke? Bildet er fra en oljevernøvelse i Tanzania der det norske Olje for utviklings-programmet bidrar.
Hva avgjør om et bistandsprosjekt er vellykket eller ikke? Bildet er fra en oljevernøvelse i Tanzania der det norske Olje for utviklings-programmet bidrar.

Hva er «suksess» i internasjonal utvikling?

UTSYN: Historien om internasjonal utviklingspolitikk og utviklingshjelp er komplisert, og er en blanding av optimistisk altruisme og vanskelig realitet.

Publisert

Alle utviklingsaktører bør omfavne kompleksiteten i det å måle suksess i utviklingen.

Dan Banik

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Fattigdom og ulikhet er vanskelig å bekjempe. Menneskelig utvikling – forstått som utvikling som prioriterer menneskers velvære og tar sikte på å utvide muligheter, friheter og valg – fortsetter å gå sakte i store deler av verden. Likevel har innsats fra mange aktører for å fremme utvikling og redusere fattigdom gitt en rekke positive resultater.

Verden har opplevd bemerkelsesverdige forbedringer i landbruksproduksjon, forventet levealder og leseferdighet – sammen med en reduksjon av barnedødeligheten og forekomsten av smittsomme sykdommer. Det er imidlertid ikke alltid klart hva ulike utviklingsaktører forstår med begrepet "suksess".

I løpet av de siste par årene har over 11000 deltagere fra 150 land tatt mitt gratis Massive Open Online Course (MOOC), "What Works? Promising Practices in International Development", der jeg og mine kolleger fra Oslo, Stanford, Malawi og Kina fremhever historier og prosjekter som kan betraktes som "lovende" eller kanskje til og med "vellykket". Målet har vært å lære hvordan man bedre forstår hva som fungerer – og ikke minst hvordan og hvorfor det fungerer. Blant de mest populære temaene i klassediskusjonene har vært det å forstå hva som menes med "suksess" i utviklingsprosjekter og -programmer.

Er noe «vellykket»?

Det er vanskelig, om ikke umulig å nå enighet på en enkelt måte om hva som kan vurderes som "vellykkede". Likevel kan vi begynne med å stille et sett av relaterte spørsmål når vi prøver å forstå "Hva som fungerer" i utviklings- og bistandspolitikk: Hvilket problem ble identifisert, og ble det løst? Hva var målsetningen for prosjektet, og ble det oppnådd? Hvis vi fokuserer på å løse problemer og nå mål, må vi håndtere spørsmål relatert til å definere de mest presserende typer problemer som eksisterer. Deretter må vi identifisere holdbare løsninger på disse problemene, hvilke realistiske mål som kan settes og metodene vi må anvende for å måle resultatene.

For å forstå effekten av et bestemt prosjekt, fremhever enkelte forskere betydningen av såkalte trippelbegrensninger: tid, budsjett og omfang. Med andre ord: Hvor lang tid tar det for å oppnå et resultat? Hvor mye koster dette? Hvor mange mennesker får nytte av det? I tilknytning til spørsmålet om numerisk påvirkning er spørsmålet om hvilke grupper som egentlig drar nytte av et tiltak. For eksempel har programmet eller prosjektet rettet seg mot sårbare grupper og de ekstrem fattige?

Et annet spørsmål vi må stille er om prosjektet resulterte i positive endringer i samfunnet som kan opprettholdes over en lang tidsperiode. Dette er også knyttet til spørsmålet om kapasitetsbygging, og vi må spørre om tiltaket har utrustet fellesskapet med ferdigheter til å hjelpe seg selv i fremtiden, og dermed mindre avhengige av ekstern hjelp.

Det sies ofte at vellykkede tiltak kan kopieres andre steder. Men noen ganger er det verdifullt å fremheve og bedre forstå hva som fungerte på ett område, uansett om dette er mulig å anvende slike lærdommer andre steder. Samtidig må vi være oppmerksomme på at suksesshistorier risikerer å bli overvurdert som en del av en strategi som har til formål å vise et prosjekt i et positivt lys, uavhengig av den virkelige effekten.

Sikter for høyt?

Mange av studentene mine er opptatt av hva man legger i begrepet suksess. For eksempel mener noen at man bør skille mellom strenge (smale) og løse (brede) tolkninger. Andre hevder at vi ofte har en tendens til å sikte for høyt, at våre forventninger kan være urealistiske og bidra til en følelse av underprestasjon. Et annet sett av problemer gjelder forskjellen mellom kortsiktige og langsiktige konsekvenser og direkte og indirekte resultater og virkninger. Det vi måler, og tidsplanen vi er opptatt av, påvirker derfor konklusjonen om et prosjekt har vært vellykket eller ikke. Veldig mange deltakere i MOOCen fremhever følelsen av deltagelse og eierskap i lokalsamfunnet: hvorvidt et fellesskap identifiserer et problem og deretter deltar i å utvikle tilstrekkelige løsninger enten alene og/eller ved hjelp av andre personer, grupper og organisasjoner. Det er spesielt viktig å sikre aktiv deltakelse av samfunnet i prosjektets ulike faser, og ikke kun i enkelte perioder.

Det er åpenbart at vi må lære av tidligere feil. Vi må samtidig revurdere nåværende praksis knyttet til oppfølging og evaluering. Noen av kursdeltagere som jobber på feltet hevder at det er viktig å gjøre slike øvelser mindre byråkratiske og mindre tidkrevende. Å bedre forstå hva som fungerer er i utgangspunktet relatert til både målbare og ikke-målbare prosesser og resultater. Alle utviklingsaktører bør omfavne kompleksiteten i det å måle suksess i utviklingen. Hvis alle involverte parter er enige om et sett med indikatorer for et vellykket prosjekt eller program, og hvordan disse indikatorene kan måles (eller ikke måles) fra et prosjekts oppstart, kan vi muligens skape et rom for læring som vil få oss å snakke det samme språket.

Et felles tema som har kommet frem i klassediskusjoner handler om å forstå suksess som endringer som hjelper så mange av målgruppen som mulig, så kostnadseffektivt som mulig og sikrer fremgang så lenge som mulig.

Powered by Labrador CMS