Bistandsmakt og manglende mangfold
Både norsk og internasjonal bistand kjennetegnes av altfor lite mangfold. Det er på høy tid å ta en debatt om dette. Hvorfor er det slik, og hva kan gjøres? Et viktig første steg kan være å sette søkelys på maktstrukturene i bransjen.
De siste ukene har Bistandsaktuelt satt søkelys på mangfold i de 16 største utviklingsorganisasjonene i Norge. Tallene avisen har hentet inn viser med all tydelighet at organisasjonene har en lang vei å gå. Basert på organisasjonenes svar og Bistandsaktuelts opptelling har om lag 8 prosent av organisasjonenes ansatte bakgrunn fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Oseania.
Verst er det på toppen. Under 4 prosent av lederne i organisasjonene har «ikke-vestlig» bakgrunn. I flere organisasjoner er ledelse og styrer blendahvite, inkludert noen av de største organisasjonene. Denne skjevheten er ikke enestående for organisasjonene. Hele den norske bistandsbransjen har noe å jobbe med, Norad og Utenriksdepartementet inkludert.
Bedre beslutninger
Som generalsekretær i CARE Norge så jeg hver dag hvor viktig det var at vi fikk bedre mangfold blant de ansatte, både når det gjaldt kjønn og bakgrunn.
Det gjorde diskusjoner bredere og beslutningene bedre.
I en bransje så internasjonal som bistand, hvor hele formålet er å jobbe mot ulikhet og urettferdighet, er det flaut at vi ikke har kommet lenger. Alle generalsekretærer og styrer bør nå sette seg tydelige mål og arbeide systematisk med rekruttering. Jeg både håper og tror at bransjen om få år har tall som viser et endret bilde.
Men, mangfold er mer enn å telle ansatte. Alle ansatte må også oppleve at de er del av en arbeidsplass der mangfold dyrkes, hylles og der våre forskjeller er det som gjør arbeidsplassen til et flott og utviklende sted å være - der mangfold langs flere akser betyr flere synspunkter som alle er med på å gjøre arbeidet bedre. Da må man jobbe med mangfold som en del av organisasjonsutvikling og arbeidsmiljø.
Mange privilegier
Vi må ha som ambisjon å ikke bare tiltrekke oss mangfold, men også beholde og utvikle det. Da må vi snakke om det.
Men, det vil blant annet avhenge av at vi erkjenner at bistanden langt fra er fri for makt og privilegier - de er mange og de er sterke. I kjølvannet av hele
«Black Lives Matter»-diskusjonen har hvite privilegier blitt løftet som et kjernepunkt.
I bistandsindustrien er det også slike diskusjoner som må tas. Mange av dem går langt tilbake i tid, men i dag handler det blant annet også om hvordan vi fremstiller mennesker i nød, hvordan vi omtaler vårt eget arbeid, hvem som får delta i viktige diskusjoner og hvordan de humanitære og utviklingsmessige organisasjonene etablert i nord oppfører seg. Vi må alle også ta ansvar for at det internasjonale bistandshierarkiet ikke opprettholder et system som direkte eller indirekte forsterker makt og privilegier.
En nord-dominert bransje
Som statssekretær i UD slo det meg mange ganger hvor «nord-dominert» bistandsbransjen var på det internasjonale toppnivået. På flere internasjonale konferanser var bildet det samme: De store donorene (oftest fra nord) var tallrike. Det samme var representantene fra FN-organisasjoner, de internasjonale bankene og de store internasjonale utviklingsorganisasjonene (INGOs). Mottakerlandene var selvsagt til stede på regjeringsnivå, men utover det var det få representanter på konferansene som faktisk kom fra landet eller regionen som ble diskutert.
Lokale organisasjoner var sjelden til stede og hvis de var der fikk de som regel ikke taletid. Jeg tror det er blitt bedre de siste årene, blant annet takket være norsk innsats for å gjøre internasjonale konferanser mer representative og mangfoldige, men: Alle etablerte strukturer som opprettholder tradisjonell maktdominans vil det ta tid å snu.
Verner om egen makt
Som generalsekretær i en bistandsorganisasjon fikk jeg ytterligere innsyn i makten i bistands-hierarkiet - fra innsiden i CARE og som en del av det større bistandssystemet. Makt- og privilegium-diskusjonene internt i CARE
International var aldri enkle, men vi tok dem. Det har en egenverdi å diskutere makt og privilegier åpent, også fordi de som har privilegier sjelden tenker på dem selv. Man lytter og lærer, ser ting i ett nytt perspektiv og blir utfordret på ting man selv ikke har sett. Startpunktet for all endring er erkjennelse.
Det har vært mer krevende å få en endring i det større bistandssystemet, selv om vi alle er klar over at dette systemet i seg selv opprettholder makt og privilegier. For å si det veldig enkelt: Bistandsmyndighetene (UD og Norad) har makt og privilegier CARE Norge ikke har. CARE Norge har makt og privilegier som CARE Rwanda ikke har. CARE Rwanda har makt og privilegier deres samarbeidende lokale organisasjoner ikke har. Jeg skjønner godt at mange forkjempere for lokalisering i bistanden er opptatt av dette.
Bra nok til å risikere livet, men...?
Tidsskriftet Development Today hadde en illustrerende tweet om lokaliseringsdebatten i humanitær bistand nylig, i lys av at det igjen er blitt bekreftet at en bitte liten andel av humanitære midler kanaliseres direkte til lokale organisasjoner: «Why do we trust them to risk their lives, but not to manage our money?». Det er mange grunner til at lokalisering av bistanden er riktig steg å gå. Dette er en av dem.
Vi som er del av bransjen og glad i bransjen har en jobb å gjøre. Vi må bli mer mangfoldige. Vi må utfordre makt og privilegier i sektoren. La oss ta noen debatter og ta en individuell og kollektiv selvransakelse og selverkjennelse. Det er på overtid.
