FNs spesialrapportør Philip Alston mener at verdenssamfunnet ikke gjør nok for bekjempe fattigdom, og at Verdensbankens tall skjønnmaler virkeligheten. Bildet viser ei jente i den fattige bydelen Kibera i Nairobi i Kenya. Foto: Thomas Mukoya / Reuters / NTB scanpix

Verden har lagt lista for lavt i kampen mot fattigdom, mener FN-rapportør

Verdenssamfunnet har oppnådd for lite i kampen mot fattigdom, men skjønnmaler innsatsen gjennom fokus på antall mennesker som må leve på under 1,90 dollar om dagen, mener FN-rapportør Philip Alston. Norske forskere understreker at tall for ekstrem fattigdom er viktig for å kunne nå de aller fattigste.

Publisert

Hvordan beregnes ekstrem fattigdom?

- Ekstrem fattigdom er etter definert som å måtte leve på mindre enn 1,90 dollar om dagen. Denne fattigdomsgrensa er beregnet av Verdensbanken og brukes også av FN.

- Fattigdomsgrensa var tidligere én dollar om dagen, og har vært revidert flere ganger. Grensa er nå beregnet ut fra kjøpekraften av 1,90 dollar om dagen i USA (i 2011). Den justeres for prisnivå i det enkelte land.

- Det var i 2015 736 millioner ekstremt fattige i verden, ifølge Verdensbankens nyeste rapport. Halvparten av disse bodde i fem land: India (176 millioner), Nigeria (87 millioner), DR Kongo (55 millioner), Etiopia (27 millioner) og Bangladesh (24 millioner).

- FNs bærekraftsmål nummer én sier at verden skal avskaffe ekstrem fattigdom innen 2030. En rapport fra Verdensbanken i 2019 omtalte dette som et urealistisk mål.

- Flere rapporter viser at antallet ekstremt fattige i verden kan øke kraftig i år som følge av de økonomiske konsekvensene av koronaviruset.

FNs bærekraftsmål sier at all ekstrem fattigdom i verden skal være utryddet innen 2030. Til grunn for målsettingen ligger Verdensbankens definisjon av ekstrem fattigdom, som er å leve på mindre enn 1,90 dollar om dagen.

I en fersk rapport kommer FNs avtroppende spesialrapportør for ekstrem fattigdom og menneskerettigheter, Philip Alston, med sterk kritikk av at denne definisjonen har blitt en sentral del av måten FN og verdens ledere snakker om fattigdom på. Kritikken er omtalt i den britiske avisa the Guardian. Rapporten kan lastes ned her.

Alston rapporterer til FNs menneskerettighetsråd. Han hevder at mange statsledere og eksperter entusiastisk har levert «et selv-gratulerende budskap» om reduksjon i fattigdom, basert på Verdensbankens hyppig gjengitte tall som viser en nedgang i ekstrem fattigdom fra 1,9 milliarder mennesker i 1990 til 736 millioner i 2015.

Mener lista legges for lavt

Kritikken går i hovedsak ut på at lista er lagt for lavt. Ved å bruke Verdensbankens grense på 1,90 dollar om dagen velger verdenssamfunnet å gå lavere enn det som burde være et minstemål for akseptabel levestandard, mener Alston.

- Dette legger i neste omgang til rette for sterkt overdrevne påstander om en nært forestående utryddelse av ekstrem fattigdom og undervurderer den truende tilstanden av fattigdom som milliarder av mennesker fortsatt befinner seg i, heter det videre i hans rapport.

Alston mener at det å leve på 1,90 dollar om dagen ikke er i nærheten av oppfylle de prinsippene som er nedfelt i internasjonale menneskerettigheter og FN-pakten.

Bærekraftsmål med fargerike plakater og lite innhold

I de kommende ukene skal statsledere på nytt møtes i FN-regi for å oppsummere framdriften med FNs bærekraftsmål, der kampen mot fattigdom står sentralt. I forkant av dette gir Alston i sin rapport også et spark til arbeidet med bærekraftsmålene.

Fargerike plakater, rapporter med lite innhold, hyppig forekomst av honnørord som «empowerment» og «inclusion» og skjønnmaling dominerer, mener han.

- Heller enn å legge fram et veikart for hvordan stater kan forholde seg til de avgjørende spørsmålene i vår tid, brukes energien rundt bærekraftsmål-prosessene til å produsere fargerike plakater og kjedelige rapporter som beskriver glasset som én femdels fullt heller enn fire femdelers tomt, sier Alston til the Guardian.

Alston er professor i jus ved New York University School of Law og har tidligere hatt en rekke sentrale posisjoner i FN-systemet. Han markerte seg kraftig da han refset FNs manglende vilje til å ta ansvar for kolerautbrudd i Haiti i 2010.

Verdensbanken har endret rapportering

Verdensbankens målestokk for fattigdom har også tidligere blitt kritisert, noe som kan ha bidratt til å endre bankens politikk. Den rapporter nå også på andre fattigdomsmål enn ekstrem fattigdom, blant annet på antall mennesker som må greie seg på under 5,50 dollar om dagen.

Ifølge bankens egne tall har det vært en relativ nedgang fra 67 prosent av verdens befolkning som måtte leve på under 5,50 dollar om dagen i 1990 til 46 prosent i 2015. Om glasset er halvtomt eller halvfullt er opp til den som ser. Målt i antall mennesker som lever på mindre enn 5,50 dollar er tallet nærmest konstant, fra 3,5 milliarder i 1990 til 3,4 milliarder i 2015.

Alston skriver i sin rapport at samtidig med at Verdensbanken har tatt opp nye rapporteringsmetoder, framholdes det som viktig å opprettholde rapporteringen på ekstrem fattigdom og 1,90 dollar om dagen-målet. Alston er kritisk til dette.

- Selv om det kan være en håpløs oppgave å finne én riktig fattigdomsgrense, betyr ikke det at alle fattigdomsgrenser er like gyldige. Bankens tilnærming er smertelig utilstrekkelig som grunnlag for en felles forståelse av framskritt om fattigdom, heter det i rapporten.

Støtter ikke kritikken

Magnus Hatlebakk er seniorforsker ved Christian Michelsens Institutt (CMI) og ekspert på fattigdom. Han er helt uenig i store deler av Alstons kritikk. CMI-forskeren mener det er viktig å ha en felles internasjonal definisjon av ekstrem fattigdom, og at det er viktig å vite hvem de aller fattigste er.

- Ekstrem fattigdom er verre enn bare å være fattig, sier Hatlebakk til Bistandsaktuelt.

Han mener at skillet mellom ekstrem fattigdom og andre typer fattigdom er et meningsfullt skille, og viser til egen praktisk erfaring fra forskning i Nepal:

- Når man besøker denne typen hushold, som jeg ofte har gjort, så ser man at det er et samsvar mellom grensa for ekstrem fattigdom og daglønn for en ufaglært fagarbeider.

Det betyr at familier som ikke har to voksne som har arbeidsinntekt hele året fort faller inn ekstrem fattigdom.

For to tiår siden kunne en jordløs landarbeider få betaling i form av varer, som kunne være ett kilo ris og et halvt kilo hvetemel om dagen. Nå er betalingen i penger, gjerne tre dollar om dagen for de som tjener minst. I takt med dette har det vært et markert fall i ekstrem fattigdom i Nepal.

- De fleste har nå kommet over denne grensa. For tjue år siden lå mange under, sier Hatlebakk.

Verktøy for å målrette politikk

Den viktigste årsaken til at den ekstreme fattigdommen er redusert, er ifølge økonomen arbeidsmigrasjon til utlandet, som har ført til redusert tilbud på arbeidskraft på landsbygda og dermed økte lønninger. Nepal har høy grad av arbeidsmigrasjon og forklaringen her er ikke nødvendigvis overførbar til andre land.

CMI-forskeren sier at det alltid vil være vanskelig å være helt presis når man setter fattigdomsgrenser på tvers av ulike land. Likevel mener han at det er riktig at verdenssamfunnet prøver å gjøre det.

- Det er hensiktsmessig fordi man da ser hvor innsatsen bør settes inn. Det vil gjøre at vi kan få en mer målrettet global politikk, sier Hatlebakk.

Gode tall for ekstrem fattigdom kan vise hvor det er riktig å sette inn ressurser om målet er å hjelpe de fattige. Han viser til at prognosene tyder på at de aller fleste ekstrem fattige i 2030 vil befinne seg i Afrika sør for Sahara, og at det derfor vil være riktig å bruke mer bistand og investeringer i disse landene.

- Viktig å følge med på de ekstremt fattige

Også Dan Banik, professor ved Senter for utvikling og miljø (SUM) ved Universitetet i Oslo, mener rapporteringen av ekstrem fattigdom fyller en viktig funksjon.

- Denne kategorien er viktig fordi den nettopp fokuserer på de ekstremt fattige, skriver han i en epost til Bistandsaktuelt.

Banik legger til at det finnes mange andre måter å måle fattigdom på, inkludert å bruke et høyere tall for daglig forbruk. Da vil det imidlertid bli vanskelig å følge med på hvordan de aller fattigste har det og om situasjonen deres blir bedre eller verre.

Utviklingsprofessoren mener at deler av Alstons kritikk av oppfølgingen av bærekraftsmålene er verdt å ta med seg. Banik støtter økt brukt av andre typer indekser, som fokuserer på multidimensjonal fattigdom. Disse inkluderer helse, utdanning og andre faktorer i tillegg til de tradisjonelle fattigdomsmålene som tar utgangspunkt i forbruk og inntekt målt i penger.

Powered by Labrador CMS