Meninger:
Var det en sjeik eller var det et spøkelse? Det var uansett en herlig avslørende åpning av Qatar-VM
Om det var sportsvasking man forsøkte seg på under åpningsseremonien, var det egentlig litt mislykket, skriver Anne Håskoll-Haugen.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
er Journalist og kommentator. I 2016 besøkte hun Qatar, hvor hun laget en reportasje om migrantarbeidernes boforhold.
Det er seks år siden jeg reiste til Qatar for å dokumentere migrantarbeideres kår i ørkenlandet som hadde tusket til seg fotball-VM etter en omstridt FIFA-prosess.
Bortsett fra en svært kort karriere som keeper på Haslum IL i tenårene, er jeg egentlig ikke veldig interessert i fotball. Menneskerettighetsbrudd derimot, det vekker min oppmerksomhet. Så med tidenes mest negative pressedekning rundt et sportsarrangement, benket jeg meg foran åpningsseremonien søndag kveld, spent på hva ørkenlandet og FIFA ville servere oss i et forsøk på å vaske hendene rene.
Kameler og spøkelser
Showet er i gang. I løpet av den neste halvtimen får vi servert en mann uten ben, en 85 år gammel Oscar-vinnende amerikansk skuespiller, én stor hær som vifter med blanke sabler – en annen hær med Luke Skywalker-lyssverd. Et svevende spøkelse (eller var det en sjeik?) som er Qatar-VM´s maskot. Kryssklipp til noen filmer av fullastede kameler og unge menn i 1970-tallshorts som leker seg med ball i ørkenen. Og selvsagt; fyrverkeri og en gigantisk versjon av det gullblinkende VM-trofeet. Velkommen til Fotball-fest i Qatar!
Åpningsseremonien var pompøs, slik slike seremonier er.
Men det får være greit, det er stilen. Men kommentatorkorpset hadde selvsagt piggene ute og var med god grunn mer uvennlig innstilt enn noen gang. Kritikken kom kjapt:
Qatar fremstiller et glansbilde av seg selv!
OL-floka
Men er ikke det helt selvsagt?
Qatar brukte naturligvis ikke seremonien til å fortelle oss at de var lei seg for å diskriminere kvinner, skeive eller migrantarbeidere. Og alle tegner vel et glansbilde av seg selv når de har gjester på besøk? Dette var bare en større utgave av det vi alle driver med på Instagram eller Facebook, hver eneste dag.
Og, som da vi selv arrangerte OL på Lillehammer.
Med OL-floka, ull-kledde vetter og de to søte vikingbarna Kristin og Håkon, forsøkte Norge å fremstille seg selv som et rent og naturlig jovialt nisseland.
Åpningsseremonien i 1994 skulle til og med bevise at man ikke trengte å være pompøs. Nei, vi var nasjonen som snekret en seremoni på dugnad. Samtidig hadde vi sugerøret godt plantet i verdens oljereserver – ikke helt ulikt ørkenlandet som nå får arrangere fotball-VM.
Vi brukte selvsagt ikke Lillehammer-OL til å fremheve vår skitne oljeproduksjon, overgrep mot samer, rasistiske holdninger til innvandrere eller en tilnærmet lik straffefrihet for voldtekt av kvinner. At de to søte OL-maskotene våre var vikinger, godt kjent for plyndringstokter og voldtekt, syntes vi ikke var pinlig i det hele tatt.
Noen blir sikkert sure nå; det går ikke an å sammenligne Qatar og Norge! Joda, det gjør det. Det betyr ikke at norske myndigheter tar fra arbeidere pass eller tvinger kvinner til å dekke seg til – men ønsket om å fremstille seg i et fordelaktig bilde er ganske likt.
Velkommen til oss og hold kjeft!
For den jevne tilskuer var nok åpningsseremonien i går ganske vellykket som sportsvasking. Med masse fjas og tromming og neonlys, passerte de 30 minuttene mest som et ganske intetsigende underholdningsinnslag. For hva skal man egentlig tolke ut av hæren med Luke Skywalker sverd? Store briller og metallic-klær, litt spaceage-aktig. For å være velvillig, var nok meningen å lage en kontrast til sabel-gutta som kom først. Litt sånn; Qatar – landet hvor tradisjoner møter moderniteten. Hele sausen av alt de viste frem fremsto mest som en type avledningsmanøver, altså sportsvasking.
Likevel var det selvsagt noe å henge seg opp i. Det var jo en viss spenning knyttet til hvilken kjendis som våget å nedgradere seg til å være Qatars fjes utad. Og for oss som ventet i spenning på svaret, tror jeg det var flere enn meg som ble sittende og måpe da Morgan Freeman vandret inn på stadion med sin sedvanlige stemmeprakt.
Morgan Freeman! Kjent for å formidle slavetidens grusomheter på skjerm, som til og med har spilt Nelson Mandela på stort lerret! For Qatar var han et scoop.
Freemans samtalepartner var i tillegg en mann uten ben. Ghanim Al Muftah, en lokal youtuber, student og «FIFA-ambassadør» som spiller fotball med hendene. Det kan jo virke tolerant; å velge en uten ben til å åpne et VM i en sport hvor besittelse av to ben unektelig er en sentral del av spillet. Å mangle ben er jo såpass oppsiktsvekkende at det er vanskelig å se for seg at det er helt tilfeldig, men ingenting er tilfeldig i dette sirkuset.
Budskapet i «samtalen» mellom de to var at Qatar-VM er stedet for fred og forsoning, at vi alle tilhører samme stamme og at alle er velkommen her. Definitivt veldig sportsvaskeaktig. Man skal jo ha levd en stund med brev og besøksforbud for å ha unngått å få med seg at toleranse ikke er Qatars sterkeste side.
Mange kommentatorer har fnyst av budskapet – med rette.
Sett i lys av alt som har kommet frem fremstår, det jo som tull og tøys. Men samtidig, alle er jo velkommen i Qatar. En av grunnene til å være vertsland for store mesterskap er jo nettopp å tiltrekke seg turister. Og alle er velkommen til emiratet, så lenge de oppfører seg som myndighetene sier. Migrantarbeidere er kjempevelkomne, så lenge de jobber hardt, ikke krever noe og holder kjeft. Skeive må også gjerne komme – men dere må late som om dere er hetero. Og kvinner! Hjertelig velkommen skal dere også være, så lenge dere dekker dere til fra topp til tå og helst holder dere innendørs.
Avslører seg selv
Hovedkritikken mot Qatar i årene som har gått siden VM-tildelingen, har handlet om migrantarbeidernes manglende rettigheter. Men kvinnenes stilling i arabiske land, også i Qatar, er heller ikke hva vi forbinder med de beste. Og her kommer den mislykka delen av Qatars sportsvaskingsprosjekt. For hvis målet med seremonien var å glemme menneskerettighetsbrudd og undertrykking, gjorde de her det motsatte.
Hele åpningsseremonien hadde bare menn i hovedrollene. Først to menn i en samtale som forklarte verden at fotball-VM er stedet for å dyrke fred, respekt og toleranse. Så to store hærskarer av menn som fektet med lyssverd og sabler. En mannlig koreansk popstjerne i duett med en av Qatars største musikkstjerner. Og åpningstalen ble holdt av emiren selv – mann, som alle maktfolka på tribunen bak ham. Menn, menn, menn.
Gitt at målet var å fremstille glansbildet av seg selv – så er fraværet av kvinner interessant. De prøver ikke en gang å late som noe annet enn at fotballen og Qatar er en verden av og for menn. Kameraene passet riktignok på å sveipe over noen kvinner med løsthengende hår på tribunen og over noen få kvinner i biroller på stadion.
Men ingen av dem fikk åpne munnen.
Ørkenfantasier
Med kameler, sjeiker og fyrverkeri, en melaninrik mann og en mann uten ben, trodde de kanskje at de fremstilte et glansbilde av seg selv. Men på mange måter kan det også tolkes motsatt. For det ideal-bildet de prøver å vise frem – kolliderer i alle fall helt med mitt idealbilde av verden. Riktignok ingenting å la seg overraske over det.
Men hvis de virkelig skulle fått til en ordentlig sportsvasking burde de hatt kvinner i noen av hovedrollene, og kanskje pynte opp med noen damer sittende bak emiren under talen hans. Det gjorde de ikke. Det kan man jo si er den mest totale undertrykkingen – de som ikke en gang blir tatt med i sportsvaskings-regnestykket.
Alle de som er helt usynlige. Som migrantarbeiderne.
Da jeg besøkte Qatar i 2016, spurte jeg to av dem om de trodde verden brydde seg om hvordan de hadde det. De to migrantarbeiderne virket forundret over spørsmålet og svarte – Ja, selvfølgelig. Det må dere jo! Så da er det bare å håpe at menneskesynet som danner rammen for denne «fotballfesten» taper til slutt.
Spøkelset Qatar har valgt til maskot blir for meg en påminnelse om alle som har måttet bøte med livet for at vi skal få se 22 menn sparke på en ball de neste ukene.
