Exit Afghanistan: Skal man gjøre den samme feilen en gang til?

USAs president kunngjorde nylig at amerikanske styrker vil forlate Afghanistan innen 11. september. Joe Bidens budskap har styrket Taliban, og uansett hvilken avtale man ender opp med, anser gruppen seg som den klare seierherren.

«Amerikanerne var aldri i Afghanistan for afghanerne. De kom til Afghanistan for å oppnå egne mål», sier Zakia Roshan via telefon når jeg spør hva hun tenker om amerikanernes varslede exit. Hun er en afghansk forretningskvinne fra Kabul, som fikk utdanning og muligheter til å skape sitt eget levebrød takket være utviklingsarbeidet de siste to tiårene.

Det har vært en rekke målrettede angrep mot yrkesaktive kvinner den siste tiden, og nå har også Zakia Roshan sluttet å jobbe.

Idet de intra-afghanske fredsforhandlingene tok til, ble minst 14 journalister og menneskerettighetsforkjempere drept i målrettede angrep. Selv forlot jeg Kabul for noen måneder siden og er heldig som har et hjem i Norge.

Men, det var ingen enkel avgjørelse å dra. Nå sitter jeg i Oslo, og det er krevende å se at situasjonen i hjemlandet mitt utvikler seg til det verre, at beslutninger om landets framtid fortsatt tas uten at det afghanske folk blir hørt.

Afghanistan har tatt store skritt de siste tiårene, spesielt i byene. De som har opplevd mest fremgang, er naturlig nok de som er mest skeptisk til Talibans strenge regime, særlig kvinner og en generasjon afghanere som har mer frihet enn sine foreldre hadde i sin oppvekst. Grunnloven som ga denne generasjonen flere rettigheter er nå truet.

Den afghanske regjeringens ombudsperson, juristen Ghizaal Haress, bemerker at Taliban i hemmelighet har utarbeidet sin egen grunnlov, som utelater enhver omtale av kvinner.

«Dette sier mye om Talibans holdning til kvinner», påpeker Haress.

Og en slik ny Taliban-grunnlov, skaper nå ny frykt i det afghanske sivilsamfunnet.

«Folket er glemt»

Etter samtalen med Roshan, ringte jeg flere i mitt hjemland for å høre deres meninger om tilbaketrekningen, men mange som vanligvis stiller opp med kloke analyser valgte denne gangen å takke nei til å dele sitt budskap. Det afghanske sivilsamfunnet har ofte delt sine bekymringer, spesielt de siste årene hvor mye har stått på spill, men denne gangen føler de at det nesten er forgjeves.

«Det afghanske sivilsamfunnet ble brukt som en unnskyldning for posisjoneringen av flere internasjonale organisasjoner og aktører i Afghanistan for 20 år siden. Men disse organisasjonene og aktørene har glemt sivilsamfunnet i dag, det ser vi spesielt i avgjørelsen om tilbaketrekning og i forhandlingene», forteller Tamana Farewar, en fredsaktivist fra Mazar-e-Sharif.

Hun vil ikke si mer - men gir utrykk for at hennes generasjon er lei av å bli brukt i et storpolitisk maktspill.

Det afghanske sivilsamfunnet har betalt den største prisen for alle forsinkelsene av en reell våpenhvile. Til og med kvinnelige hjelpearbeidere som gir polio-vaksiner til afghanske barn er blitt henrettet på jobb, i tillegg lærere og medlemmer av rettsvesenet.

Disse attentatene vil sannsynligvis ikke opphøre selv om amerikanerne trekker seg ut.

Amerikanske soldater skal dra om noen måneder, men fredsprosessen pågår fortsatt. Inkluderingen av sivilsamfunnets representanter i de ulike samtalene er deres beste sjanse til å påvirke både den afghanske regjeringen og det internasjonale samfunnet. Spesielt med tanke på de virkelige røde linjene, som våpenhvile og bevaring av de skjøre demokratiske verdiene som er kjempet fram de siste to tiårene.

De neste fredssamtalene skal etter planen foregå i Istanbul, men det er ikke klart om det afghanske sivilsamfunnet får en rolle under disse forhandlingene.

Må holde løftet

I slutten av mars, rett før tilbaketrekningsdatoen ble annonsert, samlet mer enn 1350 representanter for det afghanske sivilsamfunnet fra alle distrikter og provinser i Afghanistan seg i Kabul. Dette var den største samlingen av afghansk sivilsamfunn i nyere tid, ifølge Masood Karokhail, en av lederne for Afghanistan Mechanism for Inclusive Peace (AMIP).

De samlet seg tross faren for vold. Målet var å legge press på forhandlingsteamene om å inkludere alle lag av det afghanske samfunnet i fredsprosessen.

Under denne markeringen kom det tydelig fram at sivilsamfunnet ønsker en fullstendig våpenhvile (i motsetning til den lenge lovede og dårlig definerte «reduksjon i vold»), fortsatt utviklingsarbeid, og en «ansvarlig, betinget og strukturert» tilbaketrekning av utenlandske tropper som «prioriterer sikkerheten til det afghanske folk». Det siste er en indirekte henvisning til at det afghanske folkets sikkerhet ikke var det avgjørende argumentet for fastsettingen av Bidens symbolske tilbaketrekningsdato.

At det i det hele tatt fant sted en så stor fysisk samling av afghanske sivilsamfunnsorganisasjoner er historisk. Ettersom flere og flere aktivister er direkte truet på livet, viste arrangementet en enorm styrke. Det er bemerkelsesverdig at sivilsamfunnet fortsatt har en tro på FNs og verdenssamfunnets evne og mulighet til å påvirke prosessen. I sin argumentasjon viser de også til FNs egen forskning som sier at fredsprosesser er mer holdbare om kvinner og det sivile samfunn inkluderes.

Skal gamle feil gjentas?

Under Bonn-konferansen i 2001 forsøkte man.

Men, mens konferansen søkte å legge et fundament for et inkluderende demokrati, var afghanere først og fremst representert gjennom ulike væpnede grupper.

De bredere lag av den afghanske befolkningen var kraftig underrepresentert.

Det betød at mange av lederne som inntok viktige stillinger i regjeringen slapp å stå til ansvar for folket de skal tjene. I skrivende stund er det ukjent om FN har en mekanisme for inkludering denne gangen, eller om Istanbul-samtalene i det hele tatt vil skje.

Men hvis FN-systemet virkelig vil vise hvor langt man har kommet siden den gang, må man for enhver pris unngå feilen fra Bonn-konferansen: Man må sikre inkludering av stemmer fra det afghanske sivilsamfunnet. Å avslutte krigen med de samme feilene man gjorde for 20 år siden, ville være en komedie av tragiske proporsjoner.

Bonn var ikke inkluderende, tilbaketrekningsbeslutningen var ikke inkluderende, men det er fortsatt håp om en inkluderende fredsprosess.

Som Masood Karokhail sier det: «Som nøytral partner, må FN holde sitt løfte til det afghanske folk, nå når det virkelig betyr noe».

Det er viktigere enn noen gang at det afghanske folk ikke overlates til seg selv.