Talibans utenriksminister Amir Khan Muttaqi etter dagens møter på Soria Moria hotell i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Talibans utenriksminister Amir Khan Muttaqi etter dagens møter på Soria Moria hotell i Oslo. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Hva gjør vi med gjester vi ikke liker?

UTSYN: Det så ikke pent ut. Skjeggete menn i et lekkert privatfly betalt av norske skattebetalere, på vei til – av alle steder – Soria Moria i Holmenkollåsen. Mange har kritisert både pengebruken og at Taliban får komme til Norge. Men hva er feil? Er det … estetikken? spør Tomm Kristiansen.

Osloavtalen ble forhandlet fram i Norge med vertsnasjonen som «tilrettelegger». På den tiden var ikke palestinske ledere sett på som annet enn terrorister

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer.

Det er lenge siden Norge spesialiserte seg på fredsbygging. Det passer vårt image som utdeler av Nobels fredspris, som Fridtjov Nansens hjemland og til vår manglende kolonihistorie. Men det har ført til at vi har måttet ta de blodigste i handa og ønske dem velkommen.

De som husker uhyggen etter Svart Septembers terrorangrep mot israelske atleter under OL i Munchen i 1972, vil også minnes at palestinere fra de samme bevegelser kom til Norge i 1993.

Osloavtalen ble forhandlet fram i Norge med vertsnasjonen som «tilrettelegger». På den tiden var ikke palestinske ledere sett på som annet enn terrorister.

På syttitallet skulle Norge være gjest for forhandlinger mellom det brutale regimet i Sudan og opprørsbevegelsen SPLA i sør. Det var menn med blod på hendene etter flere års borgerkrig. Under mellomlanding i Nairobi ble hele den loslitte delegasjonen fra bushen tatt med til skredderen. De fikk dresser, for å være like godt kledd som delegasjonen fra Khartoum.

Kirkens Nødhjelp tok regninga.

Den verste fiende

I årene før Nelson Mandela ble løslatt, hadde han førti hemmelige forhandlingsmøter med sin eneste og verste fiende, apartheidregimet i Sør-Afrika. Landets sikkerhetsstyrker hadde gjennomført massakre og henrettelser, torturert sivile og fengslet de fleste svarte ledere.

Taliban-talsmann Abdul Qahar Balkhi la lørdag ettermiddag ut dette bildet som viser representanter fra Taliban på vei til Norge på Twitter. Delegasjonen fløy i et norsk-leaset privatfly for og ha samtaler om humanitær bistand, politiske, utdannings- og økonomiske spørsmål. Foto: Taliban / Twitter / NTB
Taliban-talsmann Abdul Qahar Balkhi la lørdag ettermiddag ut dette bildet som viser representanter fra Taliban på vei til Norge på Twitter. Delegasjonen fløy i et norsk-leaset privatfly for og ha samtaler om humanitær bistand, politiske, utdannings- og økonomiske spørsmål. Foto: Taliban / Twitter / NTB

Han hadde ikke noe valg.

For regimets justisminister Kobie Coetsee var perspektivet et annet. Han skjønte at de måtte få en avtale med Nelson Mandela, selv om han var leder for «terrororganisasjonen» ANC og den farligste fangen de hadde. Mandela ble også sydd opp før han møtte på ministerens kontor.

Det finnes noen ikoniske bilder fra tidlig nittitall da ANCs lederskap møter apartheidregjeringen. Med stor høflighet og brede smil opptrer dødsfiendene sammen, og er klare for forhandlingsbordet. Sammen skapte de en moderne grunnlov, og i den nye regjeringen fra 1994 blir det bloddryppende apartheidregimets siste leder, FW de Klerk, utnevnt som visepresident.

Gjennom Sannhets- og Forsoningskommisjonen blir deretter mer enn 20.000 drapsmenn gitt nåde. De måtte fortelle historier som Taliban-lederne slipper å redegjøre for: Hvordan de massakrerte sivile, drepte demonstrerende barn, rev opp familier midt på natten, brente lik, sendte bomber i posten og likviderte ANC-folk i utlandet.

Nå la de det bak seg, og de hadde sterkere fiendebilder enn folk fra Afghanistan.

Siden har Erik Solheim på Norges vegne snakket, spist og drukket med tamiltigrene på Sri Lanka og Jan Egeland gjorde det samme med Farc-geriljaen i Colombia. Begge var del av fredsmeklinger, betalt og igangsatt av Norge.

Vanskelige råd

Flere år etter at Osloavtalen var på plass, kom en delegasjon israelere og palestinere til Pretoria i Sør-Afrika. De ville lære av forsoningsprosessen. Hva hadde Sør-Afrika gjort rett som de selv ikke hadde fått til?

Tross fredsavtalen fra Oslo, var konfliktene i Midtøsten store og voldsbruken omfattende. Da de satte seg ned ble gjestene overrasket over at den tidligere apartheidministeren Pik Botha var blant ANC-delegasjonen.

Han hadde gått ut av det rasistiske Nasionalistpartiet og skiftet medlemskap. Han forklarte gjestene om hvordan apartheidregimet hadde tenkt, før de gikk til det utenkelige skrittet å forhandle: «Vi visste at vi måtte forhandle med dem som hadde folket bak seg. Det fantes samarbeidsvillige svarte som gjerne ville snakke, men de ble ikke støttet av noen.

Og skriften på veggen var klar: Vi må snakke med Mandela. Hva så med dere?» spurte Botha og snudde seg mot de israelske gjestene: «Dere må snakke med Hamas. De har folket bak seg. Lik det eller ikke. Dere har ikke noe valg.»

Israelerne ristet på hodet. Lenger kom de ikke.

Erfaringene fra Sør-Afrika viser at fredens forhandlingskunstnere stundom må trekke pusten dypt. Hvor mange mordere hadde Thorvald Stoltenberg til frokost på Frogner den gang han var utenriksminister og inviterte gjestene hjem?

Folket sulter

Det finnes en hensikt som overgår ubehaget med afghanske mørkemenn på norsk jord. Befolkningen sulter og er i desperat nød. Taliban er veien mot humanitær støtte, men den skal ikke gis til Taliban, men til lokale humanitære bevegelser og organisasjoner.

På veien stiller Norge noen krav til det nye regimet om respekt for kvinner, sammen med andre menneskerettigheter. Det vil sitte langt inne. Men vi kan godt la være. Andre står klar med flere millioner enn oss.

Kina, for eksempel, stiller aldri krav til mottakerlandenes respekt for menneskerettighetene. Og slik har Kina spist seg inn som superdonor i Afrika, og haler til gjengjeld i land kontrakter, ikke minst om oljeleveranser.

Men når vi først skal snakke med Taliban … måtte det skje i Norge?

Afghanske flyktninger forstår ikke sitt nye hjemland. Særlig ikke de som er blitt hjemsendt. Men adressestriden er ikke annet enn en diskusjon om plasseringen av dekkstolene på Titanic.

Powered by Labrador CMS