Norge og ni andre land betaler nesten all nødhjelp i verden

Syria, Afghanistan, Sør-Sudan, Sahel, Jemen, DR Kongo. Langvarige konflikter. Flyktningkriser, tørke og flom. De humanitære krisene varer lenger og er mer sammensatte enn før. I desember 2019, rett før koronaepidemien begynte å spre seg for alvor, anslo FN at 168 millioner mennesker ville trenge humanitær assistanse i år. Den humanitære appellen for å dekke behovene var på solide 29 milliarder dollar.

Men så begynte koronaviruset å spre seg.

Verdens matvareprogram, årets fredsprisvinner, anslår nå at 270 millioner mennesker vil kunne rammes av sult i løpet av året. Før pandemien lå bare åtte sårbare stater an til å nå bærekraftsmålet om å utrydde ekstrem fattigdom. Nå sier Verdensbanken at pandemien vil sende 26 millioner flere ut i ekstrem fattigdom i sårbare områder innen året er omme.

- Rammer de mest sårbare

Hvor mange milliarder kroner som må til for å dekke de økte humanitære behovene i verden er vanskelig å si. Men det er snakk om enorme summer.

Og finansieringen må komme samtidig som alle land opplever en økonomisk krise og har store behov på hjemmebane. Så langt i år er bare 32 prosent av FNs humanitære appeller finansiert, ifølge FN.

- Covid-19 har allerede rammet de meste sårbare menneskene i verden veldig hardt og har også satt det humanitære systemet under et press som de ikke har opplevd tidligere, sier statssekretær i utenriksdepartementet, Marianne Hagen (H).

Tre land betaler 58 prosent

Under høynivåuken i FNs generalforsamling tidligere i høst deltok Hagen på et møte hvor temaet blant annet var større ansvarsfordeling på det humanitære området. Det er nemlig slik at ganske få land betaler for nesten all den offisielle humanitære bistanden i verden.

Ifølge Global Humanitarian Assistance Report 2020 ga landene i verden i fjor til sammen 22,4 milliarder dollar, rundt 210 milliarder kroner, til humanitært arbeid. Tre land, USA, Tyskland og Storbritannia, betalte 58 prosent av dette. 10 giverland, de tre nevnte landene pluss Saudi-Arabia, Sverige, Norge, Japan, De forente arabiske emirater og Danmark, betalte rundt 80 kroner av hver hundrelapp som ble brukt på humanitær hjelp i fjor.

Tidligere påstander fra norske regjeringspolitikere om at Norge er en "humanitær stormakt" kan hente en viss støtte i denne nye rapporten: Vi er nummer seks på lista over land som gir mest i kroner og øre. Norge er også, sammen med Danmark og Sverige, blant landene som gir absolutt mest som andel av bruttonasjonalinntekt til humanitær hjelp.

- Dette må ikke være en vestlig agenda

- Hovedproblemet er at det internasjonale samfunnet ikke klarer å møte de stadig økende humanitære behovene. Vi trenger flere humanitære givere og mer humanitær finansiering for å tette finansieringsgapet. Det er også viktig at humanitær bistand ikke fremstår som en vestlig agenda, sier Hagen.

På møtet i New York var flere lands representanter svært tydelige på at det må skje endringer nå.

- Det svært lave antallet givere som bidrar til mesteparten av den humanitære hjelpen i verden har alltid vært en utfordring. Tatt i betraktning at behovene nå har økt med rakettfart begynner dette å fullstendig mangle bærekraft. Vi kan ikke putte mer og mer ansvar på færre og færre skuldre, sa Sibylle Sorg, Tysklands generaldirektør for stabilisering, post-konflikt, fredsbygging og humanitær hjelp.

Samtidig som statssekretæren Hagen i UD etterlyser at flere land bidrar økonomisk poengterer hun også at en god del land bidrar på andre måter enn med penger.

- Jeg vil fremheve at de landene som tar mest ansvar for å huse flyktninger i verden, er nabolandene til land med væpnet konflikt og humanitære kriser. Det gjelder for eksempel Jordan, Libanon og Tyrkia som vertsland for syriske flyktninger, Pakistan og Iran for afghanske flyktninger, Colombia for flyktninger fra Venezuela og Uganda for flyktninger fra blant annet Sør-Sudan, sier hun.

- Næringslivet må med

Det er også stor forskjell i hvordan landene gir humanitær hjelp, blant annet i hvilken grad pengene er øremerket til bestemte områder. Norge gir relativt mye i kjernestøtte blant annet til humanitære fond, men mange land er mye mer selektive med hvor pengene deres skal brukes.

- Det er uhyre viktig at de humanitære organisasjonene har mulighet til å respondere raskt. De må også kunne tilpasse innsatsen når situasjonen endrer seg. Bidrag som er fleksible og ikke øremerket er derfor svært viktige, sier Hagen.

Hun understreker at det nå, med økonomisk nedgang i hele verden og fare for reduserte bistandsbudsjetter fra de store giverlandene, er viktigere enn noen gang å få med flere land på giversiden. Som gode eksempler viser Hagen til at Norge har samarbeidet med land som for eksempel Angola, Laos og Vietnam om innsatsen mot miner og klaseammunisjon og at flere afrikanske land har vært en drivkraft i arbeidet med erklæringen om trygge skoler. Hun peker også på det det er viktig å få med andre aktører, blant annet næringslivet.

- Vi må også finne nye måter å jobbe på og involvere andre aktører. Næringslivet kan spille en mer sentral rolle i humanitært arbeid. Vi må i større grad legge til rette for partnerskap mellom humanitære organisasjoner og næringslivet, som kan utvikle nye, bedre og mer effektive løsninger for mennesker i krise.

- Det er vanskelige tider i mange land. Ser du noen tegn eller konkrete handlinger som gir grunn til å tro at flere land er villige til å stille opp?

- Vi har fremdeles en vei å gå. Koronapandemien er den største krisen på 50 år. Vi har gjennomført store økonomiske krisepakker i egne land, men vi har ikke klart å mobilisere tilstrekkelig innsats for de som er hardest rammet i verden, sier Hagen.