Syvbarnsmoren Awut Chok Manuang luker ugress på en jordflekk utenfor byen Tonj i Sør-Sudan. En del av det havner i gryta
Syvbarnsmoren Awut Chok Manuang luker ugress på en jordflekk utenfor byen Tonj i Sør-Sudan. En del av det havner i gryta

Lærdommer fra en humanitær krise: – Bistandssystemet er ineffektivt

Krigen i Ukraina tvinger fram en diskusjon om bærekraft i det humanitære systemet. Ett av landene hvor dette skjer, er Sør-Sudan, hvor tre fjerdedeler av befolkningen er ventet å trenge humanitær assistanse i år.

Publisert Sist oppdatert

På en jordflekk i landsbyen Makuach i Tonj-området i Sør-Sudan sitter Awut Chok Manuang og hakker løs på ugress mellom maisplantene. Hun er mor til sju og forsøker å dyrke jorda før flommen sannsynligvis kommer.

Ugresset som fjernes fra den lille åkeren, går i gryta sammen med blader fra noen peanøttplanter som ennå er små. Det gjelder å bruke det som kan brukes før regnet tar det. I fjor og året før forsvant nemlig Manuangs avling i gjørma på grunn av usedvanlig mye regn.

I andre tider ville folk her flyttet på seg, slik de gjør med kveget, men et oppsving i lokale konflikter de siste årene har gjort også det vanskeligere. Manuang sier folk fra nabostaten har skapt uro.

– Det kommer folk hit fra Rumbek North, og de angriper. Vi kan ikke dra noe sted. Når avlingen forsvinner, så lever vi på det vi finner, som dette ugresset, sier hun.

På et annet jorde i nærheten møter vi Apaal Deng, som også luker ugress. Familien overlever på det og matrasjonene fra Verdens matvareprogram, forteller hun.

Hva gjør dere når dere ikke får noe matvarehjelp?

– Da selger vi unna kyr, men det er ikke mange igjen nå.

Ingen tjenestetilbud

Situasjonen til de to kvinnene i Tonj illustrerer på mange måter situasjonen for de 8,9 millionene sørsudanere som forventes å trenge humanitær assistanse i løpet av året.

Folk er i ferd med å gå tom for overlevelsesstrategier. Det som måtte være igjen av sikkerhetsnett, har nå store hull.

Etter 2013 har Sør-Sudan sunket stadig nedover i en dyp humanitær krise. I tillegg har landet, som også huser verdens største sumpområde, Sudd, fått usedvanlig mye regn de siste tre årene. Dette har ført til flom, også der det skulle vært dyrket mat, som på flomsletten i Tonj.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">En av flomslettene i Bor, som i likhet med Tonj har sett store mengder vann de siste årene.</span>
En av flomslettene i Bor, som i likhet med Tonj har sett store mengder vann de siste årene.

Idet bilen med logoen til Kirkens nødhjelp (KN) ankommer, kalles det inn til møte under et stort neem-tre. Landsbybeboerne vil ha omtrent alt: sykehus, skole, vannpumpe, bedre veier, også når det regner, og telefondekning.

KNs regionale koordinator, Abraham Gol, forsøker å forklare at de må be den sørsudanske staten om mange av disse tingene, siden de som humanitære aktører har begrensede muligheter og spillerom.

– Livet her er hardt på alle måter, forteller Atop Piot Yai.

– Om du har ei ku, kan du selge den, men det er ikke nok til mat for en måned engang. Som kvinner har vi en del utfordringer, vi har ikke sykehus og risikerer å dø under fødsel. Det er heller ikke noe sted å ta barna våre.

Sammen med Nyandeng Malok og Nyantur Dhariak Aduer forklarer Yai at området har stått under vann i regntiden hvert år i tre år nå.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Nyantur Dhariak Aduer (t.v.), Nyandeng Malok (midten) og Atop Piot Yai (t.h.) forteller at livet i Tonj er hardt. Aduer har datteren Nyanhal på armen.</span>
Nyantur Dhariak Aduer (t.v.), Nyandeng Malok (midten) og Atop Piot Yai (t.h.) forteller at livet i Tonj er hardt. Aduer har datteren Nyanhal på armen.

– I år er det vanskelig, det er en svært krevende situasjon samtidig som donorene nok er litt lei av å høre om krise i Sør-Sudan, forklarer Mark Millar.

Millar er analytiker for Palladium-gruppen og kommer til høsten med en bok om FNs innsats i Sør-Sudan.

– På en måte kan du si at det humanitære systemet fungerer. Verdens matvareprogram, andre FN-organisasjoner og de frivillige organisasjonene gjør en kjempejobb for å ta vare på folk, sier Millar, og fortsetter:

– De har så langt klart å unngå sultkatastrofer og massedød. Også aktører som Leger uten grenser og Verdens helseorganisasjon gjør en utrolig jobb med å vaksinere og hjelpe. Andre sørger for utdanning. På den annen side virker jo ikke systemet. Myndighetene selv har gjort lite for å opprette et tjenestetilbud for befolkningen, og det foregår lite utvikling. Fokuset er på nødhjelp.

Verdens største nødhjelpsoperasjon

Den humanitære tilstedeværelsen i Sør-Sudan har vært langvarig og omfattende, og fortsatt kan man på noen av landets lokale flyplasser se de enorme russiske antonovflyene som brukes til flydropp av mat. I utkanten av byen Wau, nordvest i landet, klargjøres et av fraktflyene for regntiden. Når veiene flommes over, er den enorme hvite maskinen livlinja for noen hundretusen mennesker, deriblant dem i Tonj.

Sør-Sudan har i senere år vært det siste stedet i verden hvor Verdens matvareprogram ser seg nødt til å bruke flydropp for å få fram mat. Organisasjonen tok metoden i bruk på 1970-tallet, men foretrekker i dag mer effektive og presise fremgangsmåter.

– Det går en linje fra hvordan man har drevet hjelp her fra 1980-tallet fram til i dag, mener Miklos Gosztonyi, humanitær analytiker ved Redd Barnas kontor i hovedstaden Juba.

Like etter at den andre sudanske borgerkrigen brøt ut i 1983, samlet de humanitære aktørene seg for å ta seg av befolkningen som var fanget i krigsområdene. I 1989 startet en av de største humanitære operasjonene noensinne, og nettopp flydropp av mat skulle bli dens varemerke.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Sør-Sudan er det siste stedet i verden hvor man fortsatt leverer mat via flydropp. Bildet er tatt 6. februar 2020, da et russiskprodusert fly slapp ned mat til en landsby i Ayod-området i Sør-Sudan.</span>
Sør-Sudan er det siste stedet i verden hvor man fortsatt leverer mat via flydropp. Bildet er tatt 6. februar 2020, da et russiskprodusert fly slapp ned mat til en landsby i Ayod-området i Sør-Sudan.

Operation Lifeline Sudan var enorm, det var den største operasjonen i verden. Og når du snakker med folk i dag som faktisk fikk hjelp da, så var det en periode i nesten overflod. Men det var også en periode hvor man ble avhengig av hjelpen. Myndighetene gjorde jo ingenting, geriljahæren Southern Peoples Liberation Army (SPLA) holdt på med sitt, og så overlot man til det internasjonale samfunnet å ta seg av befolkningen, sier Gosztonyi.

Dette systemet gjorde at geriljabevegelsen kunne konsentrerer seg om krigen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Humanitær analytiker, Miklos Gosztonyi.</span>
Humanitær analytiker, Miklos Gosztonyi.

– Helt fra starten på 1980-tallet utnyttet SPLA befolkningen, de tok det de trengte, om det så var barnesoldater, mat, kveg eller kvinner.

Lite utvikling

Gosztonyi mener det vokste fram en holdning hos SPLA der de så på de humanitære aktørene som nærmest forpliktet til å ta seg av befolkningen, mens gruppen selv var opptatt med krigen. Dette fortsatte etter fredsavtalen i 2005, da det internasjonale samfunnet var opptatt av å forberede det sørlige Sudan på en eventuell folkeavstemning om selvstendighet.

SPLA var nå mer kjent under sitt sivile akronym SPLM – Sudan People's Liberation Movement.

– Donorene skiftet fokus fra nødhjelp til utvikling, og de gikk ut ifra at SPLM var interessert i å utvikle en stat, forklarer Gosztonyi.

En stund så det også bra ut. Juba ble tilkjent halvparten av oljeinntektene fra felt i sør, som en slags startkapital, og i de følgende årene vokste det fram en slags administrasjon med byen ved Nilen i sør, som sentrum.

I denne perioden utgjorde oljeinntektene nesten 99 prosent av den gryende statens inntekter. Mye av dette forsvant i korrupsjon og til å sikre freden gjennom å omgjøre flere geriljagrupper til en nasjonal hær. Tjenesteytingen til befolkningen var begrenset, og konsentrert i noen få byer.

– Oppnådde man fred, så ville utviklingen følge, var mantraet, mener Gosztonyi.

Tilbake til krigen

I 2011 stemte Sør-Sudans befolkning for løsrivelse fra Sudan, og samme år ble landet verdens yngste stat. Men optimismen fra selvstendighetsfeiringen gikk snart over. Etter en uenighet med Sudan om fordeling av oljeinntekter, stoppet Sør-Sudan sin produksjon av olje i starten av 2012.

De ni månedene pumpene sto stille, tapte landet store summer, og myndighetene tok opp noen av de første av mange lån, mot framtidige oljeinntekter. Dette var noe av foranledningen for den politiske krisen som førte tilforut for utbruddet av borgerkrigen i desember 2013.

– Etter det har man hatt disse sykliske utbruddene av vold og fordrivelse, som har gjort det vanskeligere og vanskeligere for befolkningen. De har brukt opp mestringsstrategiene de hadde. Så det humanitære samfunnet må stadig inn og avhjelpe, denne perioden, er i ferd med å ta slutt, donorene er lei av å høre om Sør-Sudan, mener Gosztonyi.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">En leir for internt fordrevne ble etablert i Bor allerede i 2014, da befolkningen flyktet fra væpnet konflikt. Mange bort fortsatt i slike leirer.</span>
En leir for internt fordrevne ble etablert i Bor allerede i 2014, da befolkningen flyktet fra væpnet konflikt. Mange bort fortsatt i slike leirer.

Han mener tegnene har vært særlig tydelige etter 2018, sist gang det ble inngått en fredsavtale i landet. De tre største donorene har vært den såkalte troikaen, som hjalp til under forhandlingene mot en avtale i 2005: USA, Storbritannia og Norge.

Sistnevntes bevillinger til landet har ligget noenlunde stabilt mellom 500 og 600 millioner norske kroner i året. I tillegg har Norge gitt midler gjennom diverse FN-organer. Men Storbritannia har kuttet kraftig flere år på rad.

Andre donorer kutter også. I juni varslet Verdens matvareprogram at de justerte ned ambisjonene i Sør-Sudan for andre gang siden krigen i Ukraina tok til. Ved begynnelsen av året håpet fondet å nå 7,5 millioner mennesker. I april justerte de tallet ned til sju millioner. Nå er antallet mennesker som verdens største humanitære aktør håper å nå i Sør-Sudan, kuttet til 4,5 millioner.

– Det vi ser nå, er den doble effekten av koronapandemien og krigen i Ukraina. Det siste får mye av oppmerksomheten – og finansieringen. Internasjonalt, så langt vi kan se i horisonten, kommer ingen til å bry seg om Sør-Sudan. I verste fall får vi en krig til, og det kommer til å være umulig å «selge» inn budskapet om å hjelpe enda en gang, tror Gosztonyi.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Analytiker Mark Millar.</span>
Analytiker Mark Millar.

Det er nok også noe i kommunikasjonen hos organisasjonene, mener Millar, som selv har jobbet for den norske Flyktninghjelpen i Sør-Sudan.

– Sult er ikke slik man ser på bilder fra åttiårene. Sult er en sakte død, det er underernæring som forkrøpler barn og som tar liv gjennom sykdommen. Den dreper over tid, og er ikke særlig fotogen. Men like fullt tragisk.

Humanitært hasardspill

I tillegg til den åpenbare slitasjen i donorenes engasjement kommer et dårlig forhold mellom deler av myndighetene og organisasjonene. Sør-Sudan er også et av de farligste stedene i verden å være hjelpearbeider. I fjor ble det registrert hele 319 angrep på personell og materiale, ifølge FN.

Hendelsene varierer fra trakassering og ran, til drap på personell.

Sørsudanske myndigheter holder det internasjonale samfunnet ansvarlig for sanksjoner pålagt staten og enkeltindivider i flere omganger siden 2013. Eksemplene på dette er mange. Nylig ga kabinettminister Martin Elia Lomuro de humanitære organisasjonene skylda for at han selv var underlagt sanksjoner, og lovet et enda strengere kontrollregime.

Skulle de humanitære organisasjonene forlate landet, derimot, tar de ikke bare med sed tjenestetilbudet til millioner av sørsudanere, men også en god porsjon av den formelle økonomien. De humanitære organisasjonene er landets største private arbeidsgiver, og en mer forutsigbar lønnsutbetaler enn staten.

– Det er som et slags vågespill, hvor partene hele tiden truer hverandre med forskjellige krav. Men myndighetene har helt siden 2013 vist at de er villig til å ofre sin egen befolkning for sine egne interesser, sine egne små krangler og ressurskamper, sier Millar.

Reform, ikke stopp

I Bor i staten Jonglei, nordøst i landet, er det ikke plass til store transportfly på den lille gjørmestripa som brukes som flyplass. Her er det transporthelikoptre som gjelder, også de russiske. Disse kan ta av og lande flere steder i Jonglei, som nå er i ferd med å gå fra røde til mørkerøde på de humanitære organisasjonenes sultkart.

Også i Bor har de første tegnene på sultkrise dukket opp i form av underernærte barn ved byens sykehus. Sykehuset er offentlig, men ernæringsenheten som tar imot mødre og barn som ikke har fått nok å spise, er finansiert og drevet av FNs barnefond og Redd Barna.

Atual Deng Dut viser fram lageret med næringsrik peanøttblanding og spedbarnsgrøt som er gjort klar for en forventet pasientbølge når regnet tar til for alvor i juni måned.

– Underernæring er et stort problem her. Det er rett og slett ikke nok mat i lokalsamfunnet. Vi har ammende mødre som ikke kan gi melk fordi de ikke spiser nok, og barn som kommer inn med diaré og malaria. De har ingen motstandskraft mot sykdom når de ikke får mat.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Atual Deng Dut er klar for storinnrykk med leveranser til underernærte barn ved sykehuset i Bor.</span>
Atual Deng Dut er klar for storinnrykk med leveranser til underernærte barn ved sykehuset i Bor.

Det er situasjoner som den i Jonglei som er årsaken til at det ikke bare er å pakke opp og dra fra Sør-Sudan for de humanitære aktørene

– Vi har jo et moralsk imperativ for å bli, vi redder jo liv. Og vi kan gjøre lidelsen lettere å bære for noen, sier Gozstonyi.

Mark Millar er enig.

– Hva skal man gjøre? Det er jo en humanitær krise.

Begge mener derfor at reform av systemet må til, og kanskje ikke bare i Sør-Sudan. Det humanitære systemet er blitt svært donordrevet, og tar ikke alltid innover seg den lokale konteksten eller behovene.

– Om du spør aktørene på bakken, så er det et problem at man hele tiden tilpasser seg donorenes agenda. Det er klart at de som yter bistand og hjelp må holdes ansvarlig for det de gjør, men når man hele tiden er mer opptatt av å krysse av i bokser, måle indikatorer og søke penger for ett år av gangen, så er det jo ikke behovene som styrer. Hele dette systemet er ganske ineffektivt, mener Millar.

– Det er ingen enkel måte å reparere dette på, men vi må tenke nytt. Vi trenger en tilnærming nedenfra og opp, nå gjør vi helt klart det motsatte. De som jobber i Sør-Sudan, forsøker å svare på behov, men må hele tiden tilpasse seg agendaen fra donorer et helt annet sted, påpeker han.

Powered by Labrador CMS