Demokrati, sivilsamfunn og militæret: Et tvetydig samspill i Burkina Faso

Bo Jensen

Direktør i KariBo Consulting og tidligere dansk ambassadør i Burkina Faso.

Der var neppe mange i Norge som bet seg merke i nyheten forrige uke om at hæren i Burkina Faso hadde avsatt presidenten og gjennomført et kupp, og hovedparten av de som gjorde det tenkte nok: enda et afrikansk militærkupp. Men det var imidlertid nok til at enkelte erklærte demokratiet dødt som styreform i Afrika. Men som så ofte var der mere bak denne nyheten – både skuffelse og håp.

Først litt historie: siden uavhengigheten i 1959 har Burkina Faso hatt åtte presidenter (i tillegg noen overgangsskikkelser i 2014-15). Alle har blitt avsatt med makt og bare to har ikke tatt makten ved et kupp; den første president Maurice Yameogo og den nettopp avsatte Roch Kabore, som ikke bare ble valgt ved frie demokratiske valg, men også ble gjenvalgt med stort flertall for bare to år siden. De to var ytterligere de eneste, som ikke hadde militærbakgrunn.

En dominant leder

En enkelt av disse mange presidenter skilte seg imidlertid ut, og satte sitt preg på Burkina Faso. Thomas Sankara var en yngre offiser som i 1983 satte sig i spissen for et opprør mot eliten. Han skilte sig især ut ved å ha en revolusjonerende og veldig engasjerende politisk visjon om at skape et mere rettferdig samfunn med utjevning mellom fattig og rik og brudd med den koloniale arven. Han endret landets navn fra Øvre Volta til Burkina Faso (de rettferdige menns land), gjennomførte økonomiske reformer og en panafrikansk politikk. I sitt privatliv levde han beskjedent, kjørte en gammel Peugeot og ved sin død etterlot han seg bare en gammel gitar – sa myten.

Han trådte frem som en ny type afrikansk leder på linje med Mohammed Gaddafi i Libya og Jerry Rawlings i Ghana. Han ble voldsom populær i befolkningen, men hans politikk ble snart for radikal, og han ble avsatt og myrdet av sine nære venn og nestkommanderende Blaise Compaoré. Det gjorde Sankara ikke mindre populær – tvert imot fikk han en mytisk status, som Compaoré ikke kunne gjøre noe med. Men han holdt den noenlunde under kontroll og sikret i mange år stabilitet i landet. Han sikret landet og især sin egen familie en pen økonomisk fremgang og følte seg så trygg i sadelen at kunne la visse deler av sivilsamfunnet blomstre – bl.a. innenfor kultur og kunst. Men politisk tålte han ingen opposisjon.

En ny bevegelse

I midten av forrige tiår vokste imidlertid utilfredsheten med Compaorés styre, og da han i 2014 forsøkte å få Parlamentet til å godkjenne en forfatningsendring som ville gjøre det mulig for ham å bli gjenvalgt for enda en periode, eksploderte landet i sosial uro. Mange politikere, blant andre Kabore protesterte (de hadde forventet at det nå var deres tur), men først og fremst vokste en helt ny type bevegelse opp i sivilsamfunnet – Le Balai Citoyen, Borgernes kost, en henvisning til at den ville feie ut det gamle systemet. Ledet av en rapper og en stand up-komiker var den organisert i små celler i alle større byer i landet og viste seg i stand til at mobilisere titusenvis av unge i gatene, den dagen da parlamentet skulle godkjenne forfatningsendringen. Demonstrantene brøt gjennom ordensmaktens ring omkring parlamentet og satte det i brann. De angrep også flere hus som tilhørte fremtredende medlemmer av regimet. De var klar til at marsjere mot president palasset, som lå i den nye bydelen, Ouaga 2000, ca. 20 km fra parlamentet.

Ville denne nye bevegelsen kunne velte presidenten? Han hadde en trumf på hånden: sin egen presidentgarde. Garden var særlig utvalgt for sin lojalitet, den var bedre utrustet, bedre trent og ikke minst bedre betalt enn resten av hæren. Gardens nestkommanderende oberst Zida ble sendt for å ta kontakt med sivilsamfunnet, men til alles forbauselse resulterte møtet i en stor forbrødring og en felles front mot presidenten. Det var litt uklart hvilket mandat Zida hadde hatt fra garden, men med hans støtte til den folkelige oppstand ble president Compaoré feiet ut. Med hjelp fra Frankrike, som ønsket å unngå et blodbad, flyktet han til Elfenbenskysten.

Allerede neste dag gikk man i gang med gjenoppbyggingen. Folket var ute i gatene for å rydde etter urolighetene, og et overgangsregime med representanter fra militæret og sivilsamfunnet ble dannet. Men det gikk ikke helt knirkefritt. Etter et års tid gjorde presidentgarden opprør under sin sjef, general Dienderé, som i mange år hadde vært nær alliert med Compaoré, i et forsøk på at gjenetablere det gamle styret. Sivilsamfunnet svarte med demonstrasjoner og ulydighet og etter noen dages nøling stilte resten av hæren seg på sivilsamfunnets side. Dienderé måtte søke asyl hos pavens representant.

Terror ødela

Dermed var der banet vei for demokratiske valg. Etter en optimistisk valgkamp ble Kabore valgt til president med klart flertall. Alt så rosenrødt ut: et levende demokrati med et sterkt idealistisk forbilde, et sterkt sivilsamfunn og en hær som hadde stilt sig bak demokratiet. Til og med et politisk system som var preget av tradisjonelle politiske høyre-venstre-skiller, mere enn etniske skillelinjer. Kabore hadde ganske visst vært en del av kresen rundt Compaoré, senest som parlamentsformann, men hadde brutt med ham noen år tidligere.

Hva gikk da galt?

Først og fremst terrorister! Burkina Fasos naboland hadde lenge vært preget av terrorbevegelser med forbindelse til Al-Qaida. Nesten mirakuløst hadde Burkina Faso klart å holde seg unna dette problemet, og hadde til og med klart å mekle mellom regimet i Mali og landets terroristbevegelser. Uoffisielt forlød det at Compaoré hadde en forståelse med terroristene: De unnlot å utføre angrep i Burkina Faso, men fikk til gjengjeld lov å reise fritt inn og ut av landet, kjøpe forsyninger og hvile. Denne forståelsen ønsket eller maktet Kabore ikke å bevare. Den passet dårlig med det nye demokratiske image. Det gikk da heller ikke lenge før terrorister gjennomførte sine første angrep. Først mindre angrep på politistasjoner og gruvedrift i den nordlige delen av landet, men snart gjennomførte de et stort selvmordsangrep på en restaurant i sentrum av hovedstaden Ouagadougou, Cappucino, primært besøkt av utlendingene. Det ble begynnelsen til en stadig økende terroristaktivitet i landet. Først med stikkangrep fra Mali, men etter hvert også med lokalt baserte grupper. Militæret var ute av stand til å stoppe terroraktiviteten, blant annet fordi presidentgarden, som hadde vært hærens eliteenhet, var blitt oppløst etter sitt mislykkede kuppforsøk. Hærens manglende evne til å bekjempe terroristene skapte frustrasjon i befolkningen, men også i hæren, som mente at den ikke fikk tilstrekkelige ressurser til å løfte sin oppgave.

Den stadig forverrede sikkerhetssituasjonen gjorde det naturligvis også vanskelig for Kabore å levere på noen av de politiske og økonomiske løsninger han hadde gitt. Men i overgangsperioden etter den folkelige oppstanden hadde han vært omhyggelig med ikke å bli sett som tett alliert med sivilsamfunnet. Antakelig for å kunne fremstå som en uavhengig, stabiliserende statsmann, som kunne bygge bro mellom det gamle styres tilhengere og de nye krefter. Men heller ikke etter valget dro han sivilsamfunnet inn i den politiske prosessen. Han var også svært forsiktig med å legge seg for tett på sankaristene, som bygger på Sankaras politiske arv. I stedet trakk han inn han solide samfunnsstøtter, hvorav mange, som han selv, hadde hatt tette forbindelser til Compaoré-styret.

Allikevel vant han en klar seir ved valget i 2020, nok mest fordi det ikke var noe troverdig alternativ. Men den politiske motstanden begynte å vokse. De økte kamphandlingene i den nordlige del av landet tvang flere og flere vekk fra sine hjem og antallet internt fordrevne steg til over 800 000. Utenlandske investorer ble tilbakeholdende og eksportinntektene fra gruvedriften falt dramatisk.

Hæren fikk nok

I løpet av fjoråret har protestene mot regjeringens manglende evne til å nedkjempe terroristene økt i styrke, og en ny sivilsamfunnsorganisasjon vokset frem: COPA-BF, Coalition des Patriotes Africains – Burkina Faso. Ikke så banebrytende som Balai Citoyen, men dog med en bred appell i store deler av samfunnet. Bevegelsen krever først og fremst at regjeringen tar de nødvendige grep for å stoppe terrorangrepene og sikre borgerne rett til å bevege seg fritt i sitt eget land. De siste månedene har de med stadig større hell organisert demonstrasjoner mot regjeringens håndtering av terroristproblemene.

Hæren fikk til slutt nok, og en gruppe offiserer fra den hæravdelingen som var engasjert i de fleste kampene mot terroristene avsatte den 24. januar presidenten og brakte ham «til et sikkert sted» (en kaserne i utkanten av Ouagadougou). De tok kontroll med den offisielle TV-stasjonen og meddelte at de hadde dannet en patriotisk bevegelse for frelse og gjenoppbygging med oberst-løytnant Damiba som leder. Men kuppet ble ikke møtt med protester fra sivilsamfunnet – tvert imot. Videobiter på de sosiale medier viser jublende folk i gatene, som hyller militæret. COPA-BF har hilst kuppet velkomment og sivilsamfunnet har dannet en koordinationsgruppe (GCAOT) som kan innlede en dialog med militæret. Nokså bemerkelsesverdig er det at Le Balai Citoyen, som to ganger tidligere har stått opp mot militæret og seiret, har vært helt stille.

Imidlertid har det også vært noen, for det meste spake protester fra deler av det sivile samfunn, som har bedt om fjerning av franske tropper og advart militærregjeringen mot å begå forræderi.

Selv de tradisjonelle politiske partiene har bare protestert mot kuppet «av prinsipp», og for øvrig oppfordret sine tilhengere til å være rede til dialog med juntaen.

Normalisering

Meget avhenger naturligvis av, hvordan Damiba og folkene rundt ham bruker deres nye makt. Foreløpig er det ingen meldinger som tyder på at de vil prøve å gjeninnføre Compaoré- regimet, og det ville nok møte så stor motstand i befolkningen at det ville blitt umulig. Og det kan jo også tenkes, at de som kuppmakerne i Mali bare vil sikre sin egen plass på toppen. Men en helt annen mulighet er at de sammen med sivilsamfunnet vil forsøke å skape et nytt styre, som er mere lydhørt over for befolkningen og dens ønsker.

Men så langt har den militære regjeringen tatt to skritt. Først er det opprettet en ny militærkommando for å koordinere kampen mot terrorister. Dette har helt klart vært en prioritet. For det andre er det nedsatt en teknisk komité som skal utarbeide en plan for en overgangsperiode om 15 dager, og har dermed fulgt ECOWAS' beslutning om å ta skritt for å gjenopprette demokratiet. Utvalget består av enkelteksperter – jurister, økonomer, journalister og filosofer (!) – og offiserer, men ingen politikere og ingen embetsmenn. Damiba har gjort det klart for partene at de forventes å sørge for at deres støttespillere ikke blander seg inn i prosessen. Det blir spennende å se hva som kommer ut av dette; om politikerne vil komme tilbake eller et nytt styresett vil dukke opp i Sankaras ånd?

Men i mellomtiden er samfunnet på vei tilbake til normale forhold. Hele landet har feiret Burkina Fasos suksess i det afrikanske fotballmesterskapet: De tapte knepent etter ekstraomganger og straffesparkkonkurranse til Kamerun i kampen i kampen om trdejeplassen – landets beste noensinne. Den pågående rettssaken mot Compaoré og Dienderé har startet opp igjen og kulturlivet er også i gang igjen.Tekst her