- Jeg drar stadig tilbake til Juba for å jobbe. Skolepenger er dyrt og pengene jeg tjener på å kjøre motorsykkeltaxi er viktig inntekt for familien, sier Mathew Clement (30) som Bistandsaktuelt møter sammen med barna ved hjemmet i Palorinya.

Ingen framtid for flyktninger i Uganda: Mathew (30) drar til Juba for å få jobb

Det er ti år siden uavhengigheten, men nå er Sør-Sudan rammet av en av verdens verste humanitære kriser. Åtte millioner trenger nødhjelp. For Mathew Clement og en rekke andre sørsudanske flyktninger i Uganda er det likevel lettere å tjene til livets opphold i hjemlandet.

Publisert

Solen presser bort noen regntunge skyer som henger over flyktningbosetningen Palorinya, helt nord i Uganda. Mathew Clement (30) er tidligere soldat for den sørsudanske hæren og flyktet til Uganda da han tok av seg uniformen for fem år siden. Nå har Mathew og familien flyktingstatus Sør-Sudans naboland, men han ser ikke lyst på framtida.

- Sannheten er at det er umulig å bygge en fremtid her. Det finnes ingen jobber, sier Clement til Bistandsaktuelt.

Lyden av trommer fylte Jubas gater en Julidag i 2011. Håndskrevne plakater med budskap som The New Beginning ble løftet i været da den tidligere opprørslederen Salva Kiir ble tatt i ed som Sør-Sudans nye president. Landets uavhengighet kom etter mer enn to tiår med borgerkrig, entusiasmen var stor.

«Vi er alle sørsudanere!», sa Kiir til en jublende folkemasse.

Men harmonien skulle ikke vare. Og nå er millioner er på flukt, både i Sør-Sudan og i nabolandene. Men mange som er på flukt i Uganda, ser ingen framtid. Flere av de Bistandsaktuelt møter i Palorinya forteller at de faktisk drar tilbke til hjemlandet for å skaffe seg en inntekt til, så barna kan få mat, gå på skolen. Mathew Clement krysser ofte grensa til hjemlandet for å kjøre motorsykkeltaxi i Sør-Sudans hovedstad Juba.

- De aller fleste mennene her krysser grensa for å jobbe, selv om det betyr stor risiko, forteller Clement.

Ugandas landegrenser stengte kort tid etter at koronautbruddet i mars 2020, men det har ikke stoppet grensepasseringene.

- Det finnes fortsatt mange krysningspunkter. Vi risikerer å bli drept på veien, men jeg trenger jobben, sier han.

Drømmer om fred

Også åttebarnsmoren Rose Awadiya (38) har vært tilbake i hjemlandet. Hun har vært på flukt i nesten hele sitt liv. Mangelen på skolepenger til barna gjorde at hun dro tilbake til Sør-Sudan for å jobbe, og for å selge huset.

- Da jeg kom hjem hadde noen andre tatt over huset. Jeg ble truet på livet og de ba meg om å forsvinne.

- Mannen min har alkoholproblemer og er fortsatt i Sør-Sudan. Livet som flyktning er vanskelig. Jeg har ikke penger og må dra tilbake til Sør-Sudan for å jobbe, sier åttebarnsmoren Rose Awadiya.

Awadiya drømmer om fred i hjemlandet, men tviler på at drømmen vil bli virkelighet.

- Så lenge de dreper folk kan jeg ikke dra tilbake. De sier det er fred, men det er kun på papiret, sier hun.

Konfliktene i Sør-Sudan har skapt Afrikas største flyktningkrise. Rundt én million flyktninger befinner seg bare i Uganda, et land som har tatt imot mennesker på flukt helt siden 1940-tallet - da polske flyktninger forlot et krigsherjede Europa. Siden har det vært mange «fluktbølger» og nå er Uganda hjem til 1,5 millioner mennesker på flukt.

Det østafrikanske landet har fått ros internasjonalt for sin åpne grenser og generøse politikk. I følge flyktningloven fra 2006, har flyktninger rett til de samme sosiale tjenestene som ugandere, inkludert utdanning, jobb og helsehjelp. Ingen bor i tradisjonelle leire, men får en egen jordlapp, der de kan bygge sitt hus og dyrke grønnsaker. Det ser fantastisk ut på papiret, men realiteten er en litt annen.

Jordflekken mange blir tildelt er ofte ikke nok til å brødfø familiene, og med mangel på arbeid lever mange i dyp fattigdom og er avhengig av hjelp fra UNHCR. Koronakrisen har gjort situasjonen enda mer kritisk.

- Før pandemien fikk vi 12 kilo bønner per person, nå er det redusert til åtte, sier firebarnsmoren Gloria Gire.

30-åringen kom først til Uganda på 1990-tallet og returnerte til Sudan like før en fredsavtale i 2005 brakte nytt håp. Hun prøvde å bygge opp en fremtid, men de interne konfliktene sendte familien på flukt igjen. Da borgerkrigen nådde hjemstedet Kajukeji i 2016, tok hun med seg barna over grensen til Uganda.

- Vi hørte skudd utenfor og måtte bare løpe. Hundrevis av mennesker døde og vi flyktet til fots over grensen til Uganda, sier firebarnsmoren.

I dag bor familien i en leir som er hjem til 125 000 flyktninger, ifølge tall fra UNHCR. Palorinya er en av 11 flyktningbosetninger i Uganda, og landets nest største.

Hjemme i Sør-Sudan gikk Gloria på skolen. Hun drømte om en utdanning. I dag lever familien på maten de får fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) og barna hennes går ikke på skolen. Koronakrisen har holdt Ugandas skoler stengt i snart to år, og mange familier har ikke lenger midler til skolepenger.

- Jeg er redd for barna mine. Uten skolegang blir de eksponert for farlige ting. Mange barn her har begynt med alkohol og narkotika, sier Gire.

- Det er vanskelig å begynne livet på nytt uten noenting. Vi kom til Uganda tomhendt og er avhengig av UNHCR, sier Gloria Gire (30) som har vært flyktning store deler av livet.


Generøs politikk

En etterlengtet fredsavtale ble signert av president Salva Kiir og erkerivalen Riek Machar i september 2018, og i fjor offentliggjorde partene en koalisjonsregjering. Men det er få som har tro på varig fred.

Fredsavtalen har likevel dempet konfliktnivået og oljeproduksjonen som tidligere ble stengt på grunn av konflikter, er i gang igjen. Koronakrisen, og en av de verste flommene på mange tiår, har forverret den kritiske situasjonen.

Hundrevis av millioner i donormidler har blitt gitt årlig til den humanitære krisen og de mange bistandsorganisasjonene i Uganda. Mens naboland som Kenya har mottatt rundt 200 millioner Euro i humanitær bistand fra EU siden 2012, har Uganda mottatt like mye fra EU på drøyt fire år, ifølge en rapport fra reliefweb. De store pengesummene har åpnet opp for flere korrupsjonsskandaler.

I november 2018 avslørte en rapport fra FNs kontor for interne overvåkingstjenester at UNHCR kastet bort titalls millioner dollar i perioden 1. juli 2016 til 31. desember 2017. Ifølge rapporten handler det bland annet om betalinger til «falske» embetsmenn og overbetaling av skatter på ti millioner dollar. I januar i fjor ble to ledende embetsmenn siktet for hvitvasking og korrupsjon etter å ha mottatt bestikkelser på mer enn 393 millioner ugandiske shilling (rundt en million kroner) for tildeling av kontrakter i flyktningleirer.

Matutdeling i flyktningbosetningen Nyumanzi. Borgerkrigen som blusset opp i 2016 skapte kaos i Ugandas flyktningbosetninger. Tusenvis av mennesker kom til grensen hver dag.

«Vi har holdt dørene åpne for flyktninger som kommer til tross for fredsavtalen i Sør-Sudan og valget i Den demokratiske republikken Kongo. Dette belaster oss» sa Ugandas minister for nødhjelp, katastrofeberedskap og flyktninger», Musa Ecweru, da Tyskland og Storbritannia innførte sanksjoner etter hendelsen.

Sør-Sudan:

  • Etter mange år med krig ble Sør-Sudan selvstendig i 2011. Landet er fattig, men har store naturressurser.
  • I 2013 brøt det ut borgerkrig, president Salva Kiir og visepresident Riek Machar sto på hver sin side. Konflikten var politisk, men fikk også et klart etnisk preg. Rundt 400 000 mennesker har mistet livet som følge av konflikten. Over 2 millioner flyktet til nabolandene.
  • I 2018 undertegnet Kiir og Machar en fredsavtale.
  • Den humanitære situasjonen i mange deler av landet er fortsatt vanskelig.
    Norge var en viktig støttespiller i prosessen som ledet fram til Sør-Sudans uavhengighet.
  • Norge har vært sterkt engasjert i fredsprosessen i landet og har gitt 5,4 milliarder kroner i bistand til Sør-Sudan fra 2010 til 2020.

Kilder: Wikipedia, FN-sambandet, Norad.

Ugandas åpne grenser har formet samfunnet, særlig byer i nærheten av landegrensene. Flyktningstrømmene setter press på økonomien og kampen om jobbene er enorm i et land som i utgangspunktet har stor arbeidsledighet. Det er langt fra alle flyktninger som bor i bosetningene. Folk med penger flytter direkte til byene der de leier en bolig og søker jobber i et allerede presset arbeidsmarked. Enkelte steder i Nord-Uganda er over 80 prosent av ungdommer under 30 år arbeidsledige. Til tross for det ser ugandere flest positivt på flyktningene som kommer.

- Moyo var tidligere helt underutviklet. Tilstedeværelsen av bistandsorganisasjoner har løftet samfunnet på mange måter. Problemet er mangelen på land. Det er mange av oss som ønsker å drive jordbruk, men landområdene går til flyktninger, sier Robert Toma Iwa som jobber for de lokale myndighetene i byen Moyo.

De fleste av naboene hans er sørsudanske flyktninger.

- Familien min søkte flukt i Sudan da Idi Amin herjet og de fleste ugandere vet hvordan det er å være på flukt. Flyktningsituasjonen er kompleks, men Uganda har ingen planer om å lukke dører, sier Toma Iwa.

«Sør-Sudan er en tikkende bombe»

Freden i Sør-Sudan som henger i en tråd, og det ingen av flyktningene vi snakker med som har planer om å returnere til Sør-Sudan på fast basis. Bistandsaktuelt drar til hovedstaden Kampala for å snakke med sørsudanere om situasjonen i hjemlandet. Gloria Soma inviterer oss hjem. Hun har vokst opp i Ugandas flyktningbosettinger, har utdannet seg innen finans i Tanzania og returnerte til Sør-Sudan for å jobbe der etter endt utdannelse. Det ble mange år i Sentralbanken i Juba før hun startet bistandsorganisajsonen Titi Foundation.

- Humanitær hjelp er viktig men det er kortsiktig. Så lenge det ikke finnes noen langsiktige utviklingsprosjekter i Sør-Sudan vil folk aldri komme bort fra fattigdommen, sier Gloria Soma.

Gloria Soma har lite håp for fred i hjemlandet og gir det internasjonale samfunnet mye av skylden for konfliktene som aldri vil ta slutt.

- Som ansatt i sentralbanken var jeg vitne til at myndighetene tjener minst fem millioner dollar i oljeinntekter hver eneste dag. Disse pengene går rett i lomma til en håndfull mennesker fra eliten. Samtidig gir IMF milliarder i lån til staten og internasjonale aktører sender våpen over grensen, sier Soma.

Hun sier det er på tide at det internasjonale samfunnet skifter fokus.

- Nødhjelp er viktig, men det er kortvarig og bygger ikke et samfunn. Det Sør-Sudan trenger er langsiktige utviklingsprosjekter som skaper jobber og håp for folket. I dag er alt for mange totalt avhengig humanitær hjelp og den avhengigheten er det vi humanitære organisasjoner som har skapt.

Hun sier at ungdommer fra Sør-Sudan er en tapt generasjon.

- En nyutdannet har kun to valg i dag. De få som får jobb kan enten jobbe for en bistandsorganisasjon eller for myndighetene. Mangelen på jobber gjør at unge i ren desperasjon blir med i opprørsgrupper, sier hun.

Ifølge Soma er jordbrukssektoren et godt utgangspunkt for varig utvikling.

- De fleste sørsudanere lever av jordbruk, en sektor med et enormt potensiale. I Titi Foundation støtter vi bønder med kvalitetsprodukter som frø, som vi siden kjøper av dem. Profitten reinvesteres i ny produksjon og det skaper massevis av jobber.

Hun har tro på at satsningen innen åtte år vil generere tre millioner jobber for kvinner og ungdommer. Utfordringen er å skaffe midler.

- Jeg dro til den svenske ambassaden for å søke om støtte til våre prosjekter, men det gikk dårlig. De støtter ikke nasjonale aktører, kun FN-organer, og det svaret får vi ofte, sier Soma.

I dag bor firebarnsmoren i Kampala men drar stadig til Juba der hovedkontoret til organisasjonen ligger.

- Sør-Sudan er som en tikkende bombe og hver morgen takker du Gud for en ny dag. Det er kun fred på papiret. Åpner du munnen og sier noe mot myndighetene som du ikke bør, er du død. Det er en krig som ulmer under overflaten.

Powered by Labrador CMS