Det kinesiske stadion-diplomatiet
De er store og ruvende, og finnes over alt i Afrika. Fotballarenaer er blitt de mest synlige tegn på afrikanske lands stadig tettere forhold til giganten i øst.
I dag må du lære et nytt ord: stadion-diplomati. Ordet beskriver blant annet 50-60 gigantiske stadioner som er spredt over hele Afrika, og hva de har ført med seg (se liste nederst). Samtlige er bygget og betalt av Kina, og er viktige elementer i historien om økt kinesisk tilstedeværelse og innflytelse i Afrika.
Allerede i 1970 bygget et kinesisk selskap grunnmuren til den første sportsarenaen på afrikansk jord. Det var et lite stadion på Zanzibar i Tanzania.
På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet skjøt imidlertid stadion-diplomatiet fart, i en rekke land: Senegal, Kenya, Niger, Mauritania, Mauritius, Rwanda, Djibouti og DR Kongo. Alle fikk de hver sin splitter nye kinesiske sportsarena. I kjølvannet fulgte andre store kinesisk-dominerte prosjekter.
Men den virkelige byggeboomen har kommet de siste årene - i takt med en kraftig vekst i Kinas økonomiske samkvem med Afrika. Svært få afrikanske land er i dag uten minst ett stort nytt kinesisk stadion.
Brukes i valgkampen
Norges utviklingspartner Malawi er intet unntak. Det fattige og bistandsavhengige landet er blant de siste som har fått et nytt flott fotball-stadion - passende nok oppkalt etter avdøde president Bingu wa Mutharika, bror av den nåværende presidenten.
I disse dager brukes Bingu National Stadium også i president Peter Mutharikas kampanje foran valgkampanjen i mai 2019, i et distrikt der opposisjonen står sterkt. Den store og prangende nasjonalarenaen er et svært synlig bevis på at myndighetene leverer resultater i form av ny infrastruktur. Og malawiere er, som afrikanere flest, svært opptatt av fotball.
Arenaen, med 40 000 sitteplasser i Malawis søvnige hovedstad Lilongwe, ble innviet i januar 2017. Det kinesiske selskapet leverte et fiks ferdig stadion, med tørkeresistent gress importert fra Sør-Afrika. Sportsarenaen, som er finansiert med et lån på 70 millioner dollar, kommer sammen med en hel rekke andre kinesiske byggeprosjekter i byen.
Prosjekter til 15,5 mrd. kroner
Året i forveien hadde Malawi og Kina undertegnet en avtale om finansiering av samarbeidsprosjekter til en samlet verdi av 1,8 milliarder dollar (omlag 15,5 mrd. kroner), opplyser det malawiske finansdepartementet.
Prosjektene inkluderte et 300 megawatt kraftanlegg til 600 millioner dollar, et digitaliseringsprosjekt til 500 millioner (inkludert fiberkabler) og utbygging av den nye internasjonale flyplassen til 285 millioner dollar. Alle var finansiert med lån fra en kinesisk bank, mens gjennomføring ble utført av det private kinesiske konsernet China Gezhouba Group.
Andre synlige bevis på Kinas stadig nærere forhold til Malawi er blant annet Malawis nye parlament (åpnet i 2010), presidentens gjestehus for gjestende statsoverhoder og andre VIPer (åpnet i 2015) , hotell- og konferanse-komplekset Umodzi Park (åpnet i 2015) og riksveien Karonga-Chitipa, nord i landet (åpnet i 2015).
De kinesisk-finansierte gigantprosjektene har møtt skepsis og kritikk i offentligheten, blant annet for hemmelighold rundt kontraktene. Men både kinesiske og malawiske myndigheter har forsikret om at de ikke har noe skjule. Partene har også imøtegått anklagene om at giganten i øst kun er ute etter å utnytte det fattige landet. Den kinesiske ambassaden har uttalt at det er Malawi, ikke Kina, som vil ha mest utbytte av det økonomiske samarbeidet.
Malawis finansminister har på sin side forsikret om at landets myndigheter vil være fullt ut i stand til å betjene de lån som er tatt opp for å etablere den nye infrastrukturen.
Kinas viktigste allierte
Nabolandet Zambia, som er en god del rikere enn Malawi, er også blant de som er blitt velsignet med kinesiske investeringer og lån de siste årene. Det har skjedd i enda større grad enn for Malawi. Med et jordsmonn rikt på kobber og kobolt er Zambia et lite, men viktig kapittel i Kinas planer om økonomisk ekspansjon i Afrika.
Landet er i dag blant Kinas viktigste økonomiske allierte i regionen. Handelen mellom Kina og Zambia var i 2016 på nesten 20 milliarder dollar - mot bare om lag 100 millioner dollar i 2000, altså 20 ganger mer.
Zambias tilnærming og tettere samarbeid med Kina har utviklet seg i takt med at internasjonal bistand til landet har krympet markant. Norge, Sverige, Storbritannia og en rekke andre bistandsgivere har enten avsluttet sine bistandsprogrammer eller trappet dem kraftig ned. Fra å finansiere 53 prosent av Zambias statsbudsjett i 2001 utgjør bistandens andel bare 2,2 prosent i dag, ifølge regjeringen. Utviklingen er i tråd med utviklingen i mange andre afrikanske land.
Har bygget to gigant-arenaer
Samarbeidet er blitt kronet med praktbygg innen kinesiskbygget sports-arkitektur: En toppmoderne 50 000 seters stadion i gruvebyen Ndola og en ny nasjonalstadion - National Heroes Stadium. Det sistnevnte, i hovedstaden Lusaka, har plass til 60 000 tilskuere. Sportsjournalister rapporterer om svært god plass på begge arenaer når lokale lag spiller sine kamper.
Kineserne har også bygget en spektakulær ny regjeringsbygning, samt Zambias nye nasjonalsykehus. Sammen med sykehuset kom det også fem kinesiske kirurger, to radiologer, gynekolog, operasjonssykepleier og tolk.
I flere år var zambisk økonomi i solid vekst, men de siste par årene har mineraleksportøren opplevd inntektssvikt og sterkt økende gjeldsproblemer.
Rett før årsskiftet hevdet USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton at Zambias gjeld var på enorme 6-10 milliarder dollar, og i mediene florerte det rykter om konsekvensene. Ved samme anledning kalte Bolton Kinas og Russlands næringslivsstrategier i Afrika som «korrupte» og «aggressive», og forsikret om at USA ville sørge for å motvirke de to landenes økonomiske og politiske innflytelse.
Zambiske myndigheter måtte til slutt rykke ut og avvise rykter om at Kina var i ferd med å overta det nasjonale kraftforsyningsselskapet Zesco. Presidentens talsmann Amos Chanda forsikret om at total utenlandsgjeld var på 9,7 milliarder, men at «bare» 3,1 milliarder var til Kina.
50 gudsforlatte år
Zambia og Malawi er altså bare to av mange land hvor Kina har satt sine fotavtrykk - etter invitasjon fra mer eller mindre korrupte afrikanske regjeringer. For folk flest er de synlige resultatene ny infrastruktur og mange praktbygg, som fine idrettsarenaer.
Men hva synes de egentlig om kinesernes inntog? Vår lokale korrespondent i Malawi spurte folk på gata i Lilongwe.
- Kina bruker bevisst disse synlige prosjektene for å skaffe seg goodwill. Jeg vet om mange malawiere som er skeptiske til andre giverland fordi bistanden deres er mer basert på forbruk, slik som medisiner, støtte til landbruk og utdanning, sier den 30-årige fotballentusiasten Symon Kaufa.
Han har ingenting imot at kinesiske selskaper har stått for byggingen av det nasjonale fotballanlegget, og anser Kina som en god venn av Malawi.
Også 36-årige Daniel Driyano er glad i fotball.
- Afrikanere elsker fotball. Kina vet at når de bygger fotballarenaer så gjør de et diplomatisk kupp, sier han.
Ingen alternativer til Kina
Det gamle Kamuzu Stadium i Blantyre var svært nedslitt og dårlig, forsikrer Driyano. I stedet for å pusse opp var det en bedre løsning å bygge nytt - og da fantes det ingen andre alternativer enn Kina, mener han.
- Byggingen av det nye stadionet har brakt glede til mange fotballentusiaster i Malawi, sier 36-åringen.
Men han frykter samtidig at dette og andre infrastrukturprosjekter på sikt vil føre til en ytterligere utarming av et allerede fattig land. I ytterste konsekvens frykter han at Kina vil overta infrastrukturselskaper, og mest av alt frykter han at Kina vil overta Bingu National Stadium.
- Lån er dyrt, og Malawis gjeld til Kina øker kraftig. Jeg frykter at landet ikke vil være i stand til å overholde sine gjeldsforpliktelser, sier han.
Andre vi snakker med er kritiske til at kineserne i altfor stor grad benytter kinesisk arbeidskraft og kinesiske materialer, istedenfor å bruke lokal arbeidskraft og materialer. På folkemunne går også ryktene om at Kina beriker seg på lokale naturressurser, som tømmer, elfenben og mineraler.
Kort sagt: Synspunktene blant malawiere spriker. Begeistringen for kineserne er avmålt, men samtidig er det en utbredt erkjennelse av at Afrika trenger kineserne.
Politiske kommentatorer i Øst-Afrika påpeker at stadion-boomen i Afrika de siste par tiårene har nær sammenheng med at flere og flere land har kuttet sine diplomatiske bånd til Taiwan. Som det - nøkternt, men iskaldt - ble uttrykt av Senegals president Abdoulaye Wade i et brev til Taiwan i 2005: «Land har ikke venner, de har interesser.»
Hensikten med brevet var å forklare beslutningen om å droppe diplomatiske forbindelser til Taiwan til fordel for en ny allianse Senegal - Kina.
En etter en har de afrikanske landene gjort det samme som Senegal - og droppet Taiwan til fordel for Kina. I dag har Kina ambassader i 50 av totalt 54 afrikanske land. Bare i fire ubetydelige stater glimrer Kina med diplomatiske fravær, nemlig Swaziland, Burkina Faso, Gambia og øya Sao Tome og Principe.
I vennskapets navn
Som i eksemplene Malawi og Zambia begrenser kineserne seg ikke til å bygge stadioner. Bildene av kinesisk hurtig-bygget infrastruktur går igjen overalt i Afrika: Flyplasser, sykehus, offentlige bygninger, veier, havner, broer.
Ofte har de navn som uttrykker Kinas vennskap med landet. Den 2,2 kilometer lange «Ethio-China Friendship Avenue» i Addis Abeba ble bygget på bare 80 dager, ifølge nettstedet allafrica.com. En vennskapsby («Stade de l‘Amitié») har blitt lansert i Libreville i Gabon og et sportsanlegg med samme navn i Benins hovedstad Cotonou. «China Zambia Friendship Hospital» er navnet på Zambias nye nasjonalsykehus.
Men tross navnenes signaler om vennskap er virkeligheten selvfølgelig mer rasjonell og basert på strategisk tenkning. For Beijing er infrastrukturbyggene viktige instrumenter for Kina i sin jakt på «myk makt» i Afrika. Den letter kinesisk tilgang til afrikanske markeder, kjøper politisk lojalitet og lindrer mindre entusiastiske land der Kina har viktige strategiske interesser, påpeker afrikanske forskere.
«Fordelene er vurdert nøye»
Malawi og Kina etablerte diplomatiske forbindelser først i 2008, etter at Kina hadde presset myndighetene i Malawi til i all hast å oppgi mer enn 40 års diplomatiske forbindelser med Taiwan.
«Vi har besluttet å skifte fra Taiwan til fastlands-Kina, etter å ha vurdert nøye de fordeler vi vil få fra fastlands-Kina,» het det dengang i en uttalelse fra Malawis utenriksminister.
Det ble begynnelsen på de varmere forbindelsene til Kina, som nå er blitt kronet med det nye nasjonalstadionet, Bingu Stadium; som troner som et slott over de enkle nabolagene og forsøplede jordene i nærområdet.
Er prestisje-byggenes tid over?
Men kanskje er stadiondiplomatiets dager snart forbi på det afrikanske kontinentet? I hvert fall er det det hvis man skal ta Kinas leder Xi Jinping på ordet. Foran en sal full av afrikanske statsledere advarte han i 2018 mot at midler fra Kina ble brukt på «jåleprosjekter».
Det var under den 6. såkalte «China-Africa Entrepreneur Conference», som ble avholdt i Beijing. President Xi bebudet der 60 milliarder dollar i kapitaloverføringer til Afrika de neste tre år. De 60 milliarder skulle i stedet for jåleri-formål «rettes mot de store flaskehalsene i utviklingen« av Afrika, lovet han.
Pengene fordeler seg på 15 milliarder dollar i rentefrie lån, 20 milliarder i andre typer lån, 10 milliarder i «utviklingsfinansiering» og 5 milliarder til innkjøp av afrikanske varer. Samtidig oppfordret Xi kinesiske selskaper til å investere for minst 10 milliarder dollar i regionen. En tilsvarende investeringspakke på 60 milliarder dollar ble annonsert i 2015.
«Det kinesisk-afrikanske samarbeidet skal gi kineserne og afrikanerne håndgripelige gevinster, og suksesser som kan ses - og som kan merkes,» lød det fra Xi Jinping.
Men helt slutt på sportsdiplomatiet er det ikke. Kina er nettopp nå i gang med å oppføre et 60 000 seters stadion i Elfenbenskystens hovedstad Abidjan. Det såkaldte «Arc de Triomphe» (Triumfbuen) skal bli et nytt nasjonalstadion og stå klar til, at landet er vertskap for African Cup i 2021. Stadionet, hvis pris nærmer seg en milliard norske kroner, er ifølge Elfenbenskystens sportsminister «en gave» fra Kina. Andre kinesiske stadioner er på vei i Rwanda og Guinea Bissau.
