Landsbyen Siratogo er en av 200 landsbyer som er med i programmet som de to organisasjonene driver i det vestafrikanske landet. Samtidig er ernæringsprosjektet i landsbyen ett av titusener av utviklingstiltak som er med på å skape formidable resultater i form av redusert underernæring verden over.

En slank høyreist mann i lang gul kjortel løfter opp sin tre år gamle datter og holder henne tett inntil seg. Hun gløtter søvnig med øynene og ser tilfreds ut. Men oppmerksomheten gjør at hun begynner å hyle. Et sunnhetstegn.

– Safiato var alvorlig underernært. Målebåndet rundt overarmen viste rødt, forteller Bakari Traore (55).

Guds straff?

40-50 mennesker er samlet i ring rundt han og lytter til hans historie. Vi befinner oss under et mangotre i den lille landsbyen Siratogo, i Sikasso-regionen sør i Mali. Da yngstejenta til Bakari Traore begynte å kaste opp, og det bare fortsatte, trodde åttebarnsfaren at det var onde ånder som hadde tatt bolig i henne. Hun ble svak, slapp og tynn. Det mest nærliggende var å gå til den lokale urtedoktoren.

– Jeg trodde det var en straff fra Gud – at vi hadde gjort noe galt eller at noen hadde sendt onde ånder til oss, forteller han.

Unicef og Børnefondet startet på samme tid opp et nytt prosjekt i landsbyen. De overtalte han til å ta med barnet til den lokale helsestasjonen.

– Uten dette prosjektet ville hun ikke sett ut sånn som hun gjør nå. Hun var forferdelig underernært. Jeg forsto ikke at det handlet om feil kosthold, sier Traore.

Et paradoks

I dette området av Mali er tre av ti barn kronisk underernærte. Dette til tross for at området er relativt frodig, og hovednæringen er jordbruk. Derfor satte Unicef og Børnefondet i gang utdannings- og ernæringsprosjekter i mer enn 200 landsbyer. Samarbeidet startet i 2013.

De to organisasjonene opprettet lokale kvinnegrupper og ernæringsgrupper, som tar spesielt ansvar for å spre informasjon. Målet er å lære folk i landsbyene å gi barna ernæringsrik mat.

Bakari Traore tar med seg sin egen erfaring som far til et underernært barn i rollen som en av de lokale ”helseagentene”.

Koker grøt og underviser

– Vi følger med på alle barna i landsbyen. Når vi blir bekymret for et barn, oppfordrer vi foreldrene til å dra til helsestasjonen, sier han.

Med jevne mellomrom, som i dag, organiserer de lokale gruppene undervisning under et av de mange store mangotrærne. Like ved står det store gryter på bål. Der kokes det næringsrik grøt, mens de lokale helse-agentene forteller folk hvor viktig det er å bruke ulike kornsorter, nøtter og frukter som de kan finne i nærmiljøet.

Unicefs kommunikasjonssjef -Eliane Luthi understreker betydningen av opplæring som et verktøy mot underernæring. Problemet er ikke mangel på mat.

– Det er relativt grønt og frodig her. Det fins mange frukttrær, og jordbruk er det vanligste levebrødet til folk. På folkemunne kalles området «Malis brødkurv». Derfor er det et stort paradoks at så mange barn er kronisk underernærte i dette området av landet, sier Luthi.

Kronisk underernærte

Og statistikken ser ikke god ut. Hele 30 prosent av alle barn i Sikasso--regionen lider av kronisk underernæring. Det kan føre til at barna blir kortvokste, de får problemer med konsentrasjonen og redusert IQ – og de blir mindre produktive i voksen alder.

Kronisk underernæring i løpet av de tre første årene av et barns liv fører ikke bare til uopprettelige skader for det enkelte barnet. Siden omfanget av problemet er så stort, får det i neste omgang store økonomiske og sosiale konsekvenser for hele samfunnet.

Den nasjonale statistikken viser at 26 prosent av barna i Mali er kronisk underernærte. Det er også et høyt tall, men likevel lavere enn i Sikasso – et område på størrelse med Troms og Finnmark og en befolkning på nærmere 2,7 millioner mennesker.

«Kronisk», men ikke «akutt»

– Her nytter det ikke bare å se på nasjonal statistikk. Vi må se spesifikt på de ulike regionene og lokalsamfunnene for å finne ut hva som gjør at barna er underernærte, og hvorfor problemet er større noen steder enn andre, sier Eliane Luthi.

Hun understreker at kronisk underernæring ikke er det samme som akutt underernæring – som er mer synlig, der barna er tydelig magre og undervektige. Akutt underernæring er et større problem nord i landet, der innbyggerne lider under en kombinasjon av klimaendringer, ørkenspredning, konflikt, migrasjon og ren og skjær matmangel. Det er en livsfarlig miks.

«Den usynlige krisen»

– Den kroniske underernæringen kommer mer snikende. Det handler mer om at de ikke spiser riktig. Kostholdet blir for ensidig, forklarer Unicef Malis kommunikasjonssjef.

Hun kaller dette den «den usynlige krisen».

– Det er en kombinasjon av fattigdom, mangel på utdanning og mangel på grunnleggende kunnskap om ernæring. Mange foreldre ser ikke faresignalene. Mange kvinner har ikke forstått hvor viktig det er å amme. Og mange har ikke råd til å kjøpe proteinrik mat, som kjøtt og fisk.

Luthi forklarer at Unicef promoterer proteinrike og næringsrike alternativer til kjøtt, som peanøtter, mango, baobab og andre næringsrike lokale frukter. Unicef og Børnefondet oppfordrer også til en kultur der folk bytter det de har seg imellom. Håpet er at dette vil gjøre kosten mer variert.

– Hygieniske og sanitære forhold spiller også inn. Når barn har diaré holder de ikke på næringen. Det er selvfølgelig viktig å bedre de sanitære forholdene, samtidig som en kommer langt med enkle tiltak, som at mødre vasker hendene før de lager mat eller tar seg av barna, understreker Luthi.

Healer i ny rolle

Med all den nye kunnskapen om helse, hygiene og ernæring er det én person i landsbyen som har mistet sin posisjon. Foreldrene i landsbyen går ikke lenger til den lokale urtedoktoren («traditional healer», red.anm.) når barna er syke, slappe og undervektige.

I skyggen av det samme mangotreet som brer sine grener over grytene med ernæringsrik grøt møter vi en rynkete eldre kvinne med stort dyprødt sjal.

– Er du lei deg for at du ikke lenger har den sammen rollen i landsbyen?

– Nei da. Jeg er overhodet ikke lei meg. Jeg har fått en ny og enda viktigere rolle nå, sier heksedoktoren i Siratogo.

Hun opererer kun under fornavnet sitt – Soumba. I begynnelsen var hun litt skeptisk, innrømmer hun. Men hun lot seg overtale.

Soumba ble Unicef-partner

– Jeg så jo med egne øyne at barna ble friske etter å ha vært på helsestasjonen, og når de fikk i seg riktig mat. Det var ikke vanskelig å støtte det.

I dag er Soumba en av Unicef og Barnefondets viktigste samarbeidspartnere i landsbyen.

– Før kom foreldrene til meg med sine syke barn og håpet jeg skulle gjøre dem friske. Nå er jeg den som passer på og beskytter barna. Jeg sørger for at foreldrene tar med barna til helsestasjonen slik at de får den -behandlingen de trenger, sier Soumba.

Den tidligere landsbyhealeren understreker at hun trives i sin nye rolle.

– Jeg har uansett ikke mistet min posisjon som den i landsbyen som -sørger for at barna og deres foreldre har det bra. Og jeg er mild, men streng, sier Soumba med en hjertelig latter.

Rødt, gult, grønt – frisk!

På den andre siden av mangotreet fortsetter åttebarnsfaren Bakari Traoré sin historie om hvordan datteren Safiato ble frisk igjen.

– Vi sørget for å endre kostholdet. Og hver uke braklte vi henne til helsestasjonen for å sjekke om hun ble bedre. Etter to måneder viste målebåndet rundt armen «gult». Etter to måneder til var hun på «grønt». Hun var frisk igjen, sier barnefaren.

Skal vi selge maten, eller gi den til barna?

– Som oftest er det kvinnene som har hovedansvar for å sette maten på bordet. Men når de ikke rår over pengene eller maten som dyrkes, vil ikke barna deres nødvendigvis få i seg nok næring, sier Ruth Haug som er professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås.

Forholdene i Sikasso-regionen i Mali er betegnende for ett aspekt ved situasjonen i mange utviklingsland, mener professoren – nemlig at mennene har kontroll over jorda og mesteparten av maten som blir produsert. De er ofte mer opptatt av å selge maten de dyrker enn å sørge for at barna får i seg riktig næring.

Kvinners status

Jenters utdanning og kvinners status i samfunnet er viktige nøkler.

– Når nå flere og flere jenter går på skole bidrar dette ikke bare til at unge kvinner får mer kunnskap om helse og kosthold, det bidrar også til at kvinner får høyere status, som igjen bidrar til at barna deres får mer og riktigere mat, forklarer Haug.

Det er ikke bare tilgang til nok mat som bidrar til at barns ernæringstilstand blir bedre. Fremskritt på områder som helse, vann og sanitær bidrar også til bedret matsikkerhet. I tillegg til fremskritt på jordbrukssiden. Det er mange faktorer som forklarer hvorfor færre barn i verden i dag er kronisk underernærte. Konflikt, kriser og dårlig styresett virker i motsatt retning, påpeker Haug.

– Alt henger sammen med alt. Vi ser fremskritt i land som er fredelige, med relativt godt styresett og ikke er berørt av konflikt eller tørke. Og de landene som har mest fremgang er ofte de som også har klart å gjøre noe med fattigdommen, for eksempel gjennom ulike sosiale støtteprogrammer, sier professoren.

Haug trekker frem Brasil, Etiopia og Malawi som eksempler på land med relativt vellykkede fattigdomsprogrammer som inkluderer ulike former for sosial støtte til fattige deler av befolkningen.

– Gjennom det statlige programmet «Bolsa familia» får brasilianske mødre direkte pengestøtte ved å møte opp på helsestasjonen. Etiopia har et matsikkerhetsprogram som har bidratt til at tørken i landet har rammet mindre enn den kunne ha gjort. Det samme gjelder Malawi, som ellers ville vært mye hardere rammet av (værfenomenet, red.anm.) El Nino, sier Haug.

Ryddet innen 2030?

FNs bærekraftsmål nummer 2 tar sikte på å «utrydde sult og alle former for feilernæring i verden» innen 2030. Et delmål (2.2) gir ytterligere detaljer: Innen 2025 skal vi «nå de internasjonalt avtalte målene som gjelder veksthemming og avmagring hos barn under fem år, samt ivareta ernæringsbehovene til unge jenter, gravide, ammende mødre og eldre personer».

– Til tross for store fremskritt er nok dette et ganske vanskelig mål å nå. Men det er bra å ha «hårete mål», sier Haug.

Bærekraftmålene skiller seg fra tusenårsmålene ved at man «ikke lenger bare teller kalorier», men også fokuserer på kvaliteten på maten, forklarer NMBU-professoren. Hun understeker at målet om ernæring henger tett sammen med de fleste andre bærekraftsmålene, spesielt de som er relatert til konflikt, helse, utdanning, miljø, kvinners rettigheter, ulikheter og fattigdomsbekjempelse.

– For å kunne nå mål nummer to kreves definitivt en massiv innsats mot strukturell fattigdom og urettferdig fordeling av goder. Og jobbskaping er utrolig viktig… Ernæring spiller inn overalt, poengterer Haug.

FNs ernæringstiår

FN lanserte i fjor et eget «ernæringstiår» med en resolusjon om å «sikre universell tilgang til et sunnere og mer bærekraftig kosthold for alle mennesker, uansett hvem de er og hvor de bor».

– Dette viser at verdens ledere nå anser ernæring som en felles utfordring for hele verden. Man har innsett at dette er et folkehelseproblem som også har en stor økonomisk side, og det er selvfølgelig positivt at vi får mer søkelys på dette, sier Ruth Haug.