Læreren Bessie Head rømte fra Sør-Afrika til Botswana i 1964. Hun ble etter hvert en markant og populær romanforfatter.

To sørafrikanere jeg minnes med glede

HISTORIE-STAFETTEN: To markante, men høyst ulike, sørafrikanere står fram som sterke minner når bistandsveteranen Marit Lillejordet Karlsen minnes sin tid som fredskorpser i Botswana.

Publisert

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke underholdende, minnerike, viktige, lærerike, triste eller glade historier. Ikke minst gjelder det historier fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten Historie-stafetten vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Alle bistandsarbeidere, diplomater, Norad-ansatte og andre med erfaring fra utviklingsarbeid kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder, ihvertfall et portrettbilde av deg selv. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene.

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no

I mai 2017 kom beskjeden om at Patrick van Rensburg var død, 85 år gammel. Van Rensburg hadde siden han forlot Sør-Afrikas diplomatkorps og søkte tilflukt i Botswana, betydd mye for sitt nye fedreland.

Den sørafrikanske eks-diplomaten og anti-apartheidaktivisten er kjent som stifteren av brigadebevegelsen i Botswana (en bevegelse som sto bak yrkesskoler, red.anm.), og senere som stifter av den uavhengige avisen Mmegi. Han døde i sitt hjem i Serowe, «den største landsbyen i det sørlige Afrika» ble det sagt – om det stemmer er det nok flere meninger om.

Van Rensburgs død fikk meg til å minnes min tid som fredskorpsdeltaker i Serowe i årene 1978-80. Da var han fortsatt den ruvende skikkelsen i landsbyen, kun i skyggen av presidentfamilien. Landets første president, Sir Seretse Khama, hadde nemlig sitt hjem vakkert plassert med fritt utsyn over landsbyen Serowe.

Brigadetanken

På motsatt side av dalen ruvet landets største «brigade» (de første årene drevet av van Rensburg selv) og videregående skole, Swaneng Hill School. Brigadetanken var sosialistisk inspirert og gikk ut på å gi ubemidlet ungdom et skoletilbud. For å sikre skolens økonomi ble skolegang kombinert med arbeid. Skolen hadde blant annet eget bilverksted, trykkeri og bakeri, i hovedsak drevet av elevene selv.

Swaneng Hill ble etter hvert et utklekkingssted for landets nye politiske elite, og det betyr mye at det var et utdanningssenter basert på ideer om demokrati og folkelig deltakelse.

Eks-diplomaten og anti-apartheidaktivisten Patrick van Rensburg gjorde en kjempeinnsats for å utdanne Botswanas fattigste - med støtte fra norsk og internasjonal bistand.

Bessies første roman

Til Serowe kom også flyktningen Bessie Head. Hun var utdannet lærer i Sør-Afrika. I 1964 kom hun med sin lille sønn til Bechuanaland – og ba om beskyttelse. Det gikk likevel 15 år før hun fikk statsborgerskap, og hun kunne derfor ikke jobbe fast som lærer ved Swaneng, men van Rensburg og andre ved skolen hjalp henne på mange måter.

Bessie Head brukte sin tid og sitt talent til å skrive, og den første store romanen, «When Rain Clouds Gather» (London 1968 – og flere nyutgivelser senere) var en beskrivelse av hennes liv som flyktning og den hjelpen hun fikk av brigadene og Van Rensburg i Serowe. Hun valgte å dramatisere og anonymisere stoffet, og flyktningen hun skrev om var en mann i romanen.

Denne boken solgte såpass godt at hun klarte å kjøpe seg en tomt like ovenfor Swaneng Hill School, hvor hun satte opp et lite hus og plantet masse frukttrær. Inntektene fra boken gjorde at hun kunne leve bra i tre år, fortalte hun selv.

Fikk problemer

Hun fortsatte sin litterære produksjon, men de etterfølgende bøkene solgte ikke på langt nær så godt som den første. Det var en kjent sak i Serowe at hun hadde nerveproblemer og hadde utviklet alkoholavhengighet. Bøkene som kom var meget lesverdige. Det var likevel først i 1981, da «Serowe, Village of the Rain Wind» utkom, at hun igjen fikk den anerkjennelsen hun fortjente.

Vi som bodde i Serowe på denne tiden hadde lest hvert ord hun hadde gitt ut, og vi beundret henne stort. Det var et uformelt møtested foran landsbyens store «Bottle store» (utsalgssted for drikkevarer, mest med alkoholinnhold). Hver lørdag samlet det seg en brokete gjeng av ansatte og venner fra Swaneng-området, og offentlige ansatte som bodde på sykehussiden.

For stolt til å motta hjelp

Bessie Head var ofte å se her. Vi hørte at hun på denne tiden var så blakk at det støvet av henne, men vi fikk ikke lov å hjelpe henne, til det var hun for stolt. Men hun solgte papaya fra sine mange papayatrær i hagen sin. De av oss som hadde transport dro til Bessie for å kjøpe frukt. Hun var meget hyggelig og viste oss arbeidet med Serowe-boka som kom ut året etter jeg forlot landsbyen.

Bessie var liten av vekst, men hadde en egen teknikk med å få ned papayaene fra de flere meter høye trærne. Hun veide fangsten nøyaktig, og tok kilopris. Det var nesten umulig å forsøke å gi overpris på frukten, men vi forsøkte å få en finger på vekta slik at den kunne vise litt ekstra.

Samtidig var det utrolig spennende å høre på henne hvis hun var i det avslappede hjørnet. Andre ganger ba hun oss å dra uten handel fordi hun ikke ville bli forstyrret i arbeidet sitt.

En høyt ansett forfatter

De siste årene hun levde hadde hun fått større inntekter av bøkene sine, hun var statsborger i Botswana, og en meget høyt ansett person og kunstner.

Jeg satte utrolig stor pris på møtene med denne stolte damen, og var veldig lei meg da hun døde i 1986, bare 48 år gammel, av hepatitt. Hennes mentor, Patrick van Rensburg, levde i 31 år etter henne. Begge tilførte Botswana viktige ting, og var glade i sitt nye hjemland.

Powered by Labrador CMS