Landeveien i Morogoro er fremdeles ikke asfaltert.

Først Hell's Road, så fengsel

HISTORIE-STAFETTEN: Året var 1983. Etter en lang dags kjøretur fra Dar es Salaam befant jeg meg i fengsel, skriver Erik Berg.

Publisert

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke underholdende, minnerike, viktige, lærerike, triste eller glade historier. Ikke minst gjelder det historier fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten Historie-stafetten vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Alle bistandsarbeidere, diplomater, Norad-ansatte og andre med erfaring fra utviklingsarbeid kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder, ihvertfall et portrettbilde av deg selv. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene.

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no

Det var tidlig og det var bekmørkt da jeg sjekket ut av Kilimanjaro hotell i Dar es Salaam i Tanzania. Dagen før hadde jeg hentet ny bil i havna. Foran lå 2000 kilometer til Lusaka i Zambia – min nye hjemby - som ansatt på Norads representasjon. Mutters alene på en strekning kalt Hell’s Road. Dels bygget, dels oppgradert fra 1968-73 med amerikansk og vestlig bistand under navnet TAN ZAM Freedom Road.

Kontinent i krig

Afrika var preget av krig. Frontlinjestatern mot det minoritets-styrte Sør-Afrika, med den kalde krigen som bakteppe. Kina ville også bidra til å redusere avhengighetene av apartheidregimet i sør. De fullførte i 1976, i nært samarbeid med Tanzania og Zambia, sitt første store infrastrukturprosjekt på kontinentet: TAZARA-jernbanen, også kjent som «The Great Uhuru Railroad». Fra Kapiri Mposhi i Kopperbeltet i Zambia til fredens by – Dar es Salaam – i Tanzania. Kobberbarrene hadde funnet nye veier til kysten.

Som følge av råd fra Utenriksdepartementet om å unngå sørafrikanske havner, hadde jeg valgt å importere familiens privatbil via Dar. Og å hente den sjøl til Lusaka hvor vi var basert. Både Tanzania og Zambia huset på denne tiden frigjøringsbevegelser og tok imot titusenvis av flyktninger. Ofrene var store, motsetningene mange og risikoene tallrike. Ikke minst sikkerhetsrisikoen – også for veifarende.

I 1983 befant Tanzania seg i det enkelte bare kaller «Den store mangel-perioden». Folk hadde penger, men nesten ingenting å kjøpe. Lite utenlandsk valuta førte til at bensin ble en særlig mangelvare. Selv ambassadenes kvoter ble beskåret. Men kolleger på Norad representasjonen fylte opp halv tank og viste velvilligst bensinstasjoner på kartet hvor de trodde det var mulighet for påfyll. «Go west», det gjaldt å komme seg til Zambia hvor det fantes bensin. Her sikret kobbereksporten utenlandsk valuta. I det minste nok til å unngå lange perioder med rasjonering.

Mikumi

Tettstedet etter nasjonalparken med samme navn, Mikumi, ble første stopp. Her braste jeg, med tilnærmet tom tank, inn i en lengre bensinkø. Svært lang egentlig – og kampen om de edle dråper var beinhard. «Are you in a panic», freste en russer på dårlig engelsk. Det var like før han slo. Bensinkøer har aldri vært sted for «fredelig sameksistens». Men etterhvert, med full tank og 20 liter på jerrykanna, var jeg igjen underveis.

Min kamp denne vårdagen langs Ruaha-elvens bredder, omkranset av fjell på godt over 2000 meter, dreide seg altså om bensin. I Iringa by fantes ingenting. Håpet var Sao Hill 8-9 mil unna. Navnet kom fra portugisiske misjonærer som på 1700-tallet begynte evangelisering i området. Tross betydelig velvilje blant norske utsendte på det Norad-støttede sagbruket, var det heller ikke her noe å hente. Jerrykanna kom fram. Hvor og hvordan skulle dette ende?

Det holdt til Makambako, Tanzanias kanskje mest sentrale veikryss og et knutepunkt i sørvest mellom veier og jernbane. Bensinpumpene var imidlertid stengt. Ingenting å oppdrive i mils omkrets, ble det sagt. I nødvendig ærend rusla jeg rundt stasjonen. Og fant en svær tønne med – ja nettopp – bensin. Løsningen ble enkel: mot å gi skyss til en student til Mbeya, fikk jeg kjøpt 15 liter. Min passasjer snakket engelsk flytende. Vi løste både lokale og globale problemer den ettermiddagen mens bensinmåleren var på vei mot rødt. Farten ble redusert. Nedover gikk det i fri. Vi holdt det gående helt fram, selv om det hostet og harket i de siste bakkene mot hotellet i Mbeya. I byen, som er på Bergens størrelse, var det også bensintomt. Totalt.

Planen hadde vært å overnatte her. Men danske forskere, som høylytt inntok hotellbaren, hadde både blandevann og bensin. Mot en god pris, selvsagt. Jeg la i vei igjen. Klokka var fem på ettermiddagen, og det var plutselig blitt mulig å passere grensen før den stengte. Kanskje til og med å nå fram til britiske kolleger i Mpika i Zambia i løpet av kvelden?

I ingenmannsland

Jeg nådde Tunduru, grensebyen, etter et par timers kjøring gjennom frodige kaffeplantasjer kilometer etter kilometer. Toll- og passkontrollen gikk greit. «Kwa heri. Safari njema». Vaktene hilste høflig farvel til dagens siste reisende og gikk hjem. Snart var jeg i mitt nye hjemland, trodde jeg. Den zambiske grensebommen var imidlertid nede. Og forble nede. Låst. Selv etter aggressiv bruk av hornet sto jeg der med en ny bil i ingenmannsland. Alene på broen mellom to afrikanske land med låst grensebom foran og bak. Quo vadis?

Fengselsdirektør Banda

En eldre kar kom ruslende over broa. Presenterte seg som fengselsdirektør Banda. Forklarte at den zambiske grensen var stengt. Han beklaget, men lurte på om jeg ville overnatte i det lokale fengselet. Bilen sto jo trygt parkert på brua. Fengslet var lite, det var rent og jeg var eneste «fange». Det var lett å si ja.

Tidlig i grålysninga, godt utsovet, var jeg klar for nye utfordringer. Å betale for losjiet var ikke mulig. Banda var konsekvent i sin argumentasjon: I Zambia betaler ikke innsatte for fengselsopphold. Tross en noe uvanlig parkering og overnatting gikk toll- og passkontrollen greit. Jeg var ikke den første reisende som hadde overnattet i kasjotten. Forklaring: telefonforbindelsen mellom grensestasjonene var kaputt.

«Great North Road»

Bensin var det nå nok av selv om det var langt mellom stasjonene. Fra Nakonde bar det sørover i en tunell av elefantgras med minimal sideveis utsikt. Ikke ufarlig. Jeg var på «The Great North Road». Onde tunger ville en gang ha det til at den verken var «great», førte nordover eller overhodet var en «road». Den ble først gått opp i 1911, da en dampmaskin ble transportert fra Kapiri Mposhi «along the rail» til Zambias eneste «havneby» Mpulungu ved Lake Tanganyika.

To svinger

Jeg skulle ikke til Mpulungu. Jeg skulle rett fram – på en vei med to svinger i løpet av 1000 kilometer. Begge svingene til venstre. Den første ved Kapiri Mposhi. Den andre på Cairo Road i Lusaka – på vei inn til ambassaden. Ingen salme ventet ved reisens slutt. Bare en spørrende irettesettelse av stedlig representant Arnfinn Sørensen: hvor fort har du egentlig kjørt?

Mitt ærlige svar var at jeg stort sett hadde holdt fartsgrensen. Det jeg ikke fortalte var at jeg hadde hatt et fengselsopphold under turen. Historien fortelles for første gang nå i «Bistandsaktuelt». Hvorfor? Dette kunne fort blitt en «én-fjær-blir-til-ti-høns-historie». I pressen. Med følgende overskrift: «Norad-ansatt feilparkerte på afrikansk grense. Ble fengslet».

Powered by Labrador CMS