Kinas president Xi Jinping (t.v.) møtte Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa i Pretoria i august.

Meninger:

Kinas Afrika-eventyr er mindre eventyrlig nå

Tiden der Kina så ut til å utkonkurrere Vesten, er forbi. De kinesiske investeringene i Afrika har falt kraftig, samtidig som flesteparten av afrikanere mener at landene deres tidligere har lånt for mye fra Kina.

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

I midten av oktober samlet statsledere fra mange land seg til toppmøte i Beijing, i regi av Kinas belte- og vei-initiativ (BRI), som ble startet for ti år siden. Under denne paraplyen hadde kinesiske investeringer i infrastruktur i noen år økt eksplosivt verden over, og det samme skjedde i sektorer som energi, gruvedrift og landbruk.

Etter den globale finanskrisen i 2008-09 har den kinesiske «utviklingsmodellen» hatt vind i seilene, inntil nylig. Landet er nå Afrikas største handelspartner, fire ganger større enn USA. Handelen har i motsetning til investeringer og lån fortsatt å øke.

Etter en topp rundt 2017 begynte utenlandsinvesteringene å synke igjen og var i 2022 bare en firedel av toppnivået, ifølge China Global Investment Tracker. Pilene har pekt litt oppover igjen i år, men hurrastemningen fra tidligere BRI-toppmøter var vesentlig mer dempet denne gangen.

Kinas andel av samlede, akkumulerte direkteinvesteringer (FDI) i Afrika sør for Sahara var på tross av noen gode år bare 4,4 prosent i 2021.

Det er både kommersielle og politiske grunner til at vinden har løyet. Mange prosjekter viste seg å være for risikable, og kinesiske myndigheter satte bremsene på, også fordi mange selskaper ikke hadde tilstrekkelige finansielle muskler til å fortsette på samme måte. Koronapandemien førte til en generell nedbremsing og i etterdønningene har Kinas ledelse lagt større vekt på den innenlandske økonomien.

Mottakerlandene er også blitt mer skeptiske fordi en rekke prosjekter viste seg å bli gjeldsfeller. Den innenrikspolitiske utviklingen i Kina, sammen med rivaliseringen med USA har mange steder vendt opinionen mot Kina. Men dette fenomenet er mest utbredt i vestlige land, og i liten grad i Afrika, som er fokuset i denne kommentaren.

I den nyeste Afrobarometer-meningsmålingen mente 32 prosent at USA utgjør den beste utviklingsmodellen, mens 23 prosent holdt på Kina. Og omkring 60 prosent mente at de to landene har en positiv innflytelse på utviklingen i hjemlandet.

Ingen klar preferanse

Afrobarometer tok opp meningsmålinger om synet på Kina og USA i 34 afrikanske land i 2014-15 og i 2019-21. I den nyeste målingen mente 32 prosent at USA utgjør den beste utviklingsmodellen, mens 23 prosent holdt på Kina. Og omkring 60 prosent mente at de to landene har en positiv innflytelse på utviklingen i hjemlandet. 

I motsetning til i Latin-Amerika, der Latinobarometro viser at USA er langt mer populær enn Kina, er det altså ingen tydelig preferanse for det ene eller andre systemet, og mange ser positivt på begge.

Det er heller ingen sammenheng i Afrobarometer-tallene mellom å foretrekke Kina som modell og støtte til demokratiet. Det kan indikere at det er uklart hva afrikanere tenker på som Kinas «modell». Kanskje kan det være så enkelt at mange av de som velger seg USA gjør det fordi USA er verdens rikeste land, mens de som svarer Kina tenker på Kinas sterke vekst i de senere tiårene.

Afrika «på anbud»

Mange afrikanske statsledere har kultivert Kina fordi diktaturet i øst ikke har lagt føringer knyttet til demokrati, menneskerettigheter, kvinnerettigheter og lignende, slik vestlige investorer, långivere og bistandsytere i økende grad har gjort. Det passer mange av de afrikanske regimene som har opplevd en demokratisk forvitring de senere år.

Det betyr ikke at Kina alltid er best på betingelser. De har ofte stilt krav om at kinesiske arbeidere skal brukes i prosjekter de finansierer, noe som skaper lokal misnøye. Lånebetingelsene er ofte lite transparente og Kina var også lenge mindre villige til å reforhandle lånebetingelser og ettergi lån når det butter, særlig som del av multilaterale løsninger. Men de har blitt mer medgjørlige de siste årene. Også Kina har måttet innse at der det ikke er noe å hente, er det bedre å komme til en ordning. Vestens oppdemmingspolitikk overfor Kina har også bidratt til at kineserne er blitt mer interessert i å tilby bedre vilkår for fattigere land.

Med Kina på banen blir det flere valgmuligheter for det landet som ønsker investeringer, lån eller bistand. Når befolkningen ikke har klare preferanser mellom ulike land og «modeller», gir det spillerom for afrikanske ledere: De står ganske fritt til å spille de to, og andre mulige partnere som EU og Japan, opp mot hverandre, og det skulle derfor bli lettere å oppnå bedre betingelser. Dette gjelder også mer allment. De fleste afrikanske land forsøker å utnytte rivaliseringen mellom Kina og USA ved å kunne spille på begge hester og ikke ta for sterk stilling.

Les også: Tre næringslivseksperter om hvorfor Afrika ikke sanksjonerer Russland

Bråstopp i lån

Utviklingen i kinesiske lån til Afrika de siste drøye ti årene ligner på den for direkteinvesteringer, men svingningene er langt mer dramatiske. I de seks årene fra 2013 til 2018 ga ulike kinesiske kilder lånetilsagn på i alt omkring 100 milliarder dollar til afrikanske land og regionale institusjoner, ifølge data fra Global China Initiative ved Boston University. I de tre årene fra 2020 til 2022 falt dette til omkring 4 milliarder dollar. Det er altså nesten bråstopp.

Dette skyldes delvis endrede kinesiske prioriteringer, men ikke minst at långiveren ble akutt oppmerksom på risikoen ved denne virksomheten. Mange afrikanske land hadde kommet opp på et farlig høyt gjeldsnivå, og koronapandemien og senere Russlands krig mot Ukraina skadet Afrikas økonomi og økte rentenivået. Kinesiske långivere hadde dessuten drevet tvilsomt bankhåndverk, og kastet store summer inn i prosjekter som ikke var gode nok. Fokus skiftet derfor fra å låne ut mer til behovet for gjeldslette og reforhandling av gamle lån. Også på mottakersiden har skepsisen økt. I det siste Afrobarometeret er det i gjennomsnitt 57 prosent som sier at deres land har lånt for mye fra Kina.

Mellom 2011 og 2017 lånte Kina mer til Afrika i nesten alle år enn det Verdensbanken gjorde, men Verdensbanken har grovt sett erstattet bortfallet fra Kina de siste årene, og lånte ut godt over 80 milliarder dollar fra 2020 til 2022.

Kina vil fortsette å spille en viktig rolle for Afrikas utvikling i de kommende årene. Men den tiden der Kina så ut til å utkonkurrere Vesten er over. Derfor er det heller ingen grunn for Vesten til å lempe på kravene som følger investeringer, lån og bistand, enten det dreier seg om kommersielle vurderinger, krav til orden i statsfinansene eller til menneskerettigheter.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.

Powered by Labrador CMS