En ung gjeter løper etter familiens esler i Barkedji i regionen Louga i Senegal. Gjetere i området tilhører fulanifolk, som drar nytte av vekslende tilgang på beiteressurser gjennom året. Storstilte planer om treplanting i Sahel skaper imidlertid konflikter, skriver artikkelforfatteren. Foto: John Wessels / AFP / NTB

Derfor feiler Afrikas grønne mur

UTSYN: Ikke uventet ble skogvern og treplanting i det Globale Sør et av hovedtemaene under COP26 i Glasgow. Når store penger kombineres med lite kunnskap kan det lett gå galt på spektakulært vis. «Afrikas grønne mur» er et eksempel på et gigantprosjekt som ikke bare blir et milliardsluk med liten klimaeffekt, men som også risikerer store sosiale kostnader for folk i Sahel, skriver Tor A. Benjaminsen.

Publisert

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Den grønne muren, eller The Great Green Wall er planlagt som en 15 km bred og 8000 km lang vegg av trær i Sahel fra Senegal til Djibouti. Prosjektet ble unnfanget i 2005 av de tidligere presidentene i Senegal, Abdoulaye Wade, og Nigeria, Olesegun Obasanjo, sammen med daværende leder i Libya, Mouammar Kadhafi.

I 2007 godkjente den Afrikanske Unionen prosjektet som et panafrikansk initiativ, og senere har økonomisk støtte kommet fra blant annet FAO, Verdensbanken, EU og IUCN. På klimamøtet i Paris i 2015 ble det lovet ytterligere fire milliarder USD til dette initiativet. I 2020 var de totale løftene om finansiering kommet opp i 14 milliarder dollar, mens «kun» 870 millioner var utbetalt.

Denne manglende gjennomføringen henger sammen med en laber entusiasme blant myndighetene i Sahel. De har mer prekære problemer å tenke på - som sikkerhetssituasjonen som stadig blir verre i flere land. I tillegg ser nok mange giverland prosjektet som risikabelt på tross av festtalene med løfter om store pengebeløp. Sahel har dessuten blitt grønnere de siste tiårene på grunn av økt nedbør, noe som sikkert også har bidratt til nedprioriteringen.

Likevel har spesielt Frankrike fortsatt å investere penger og prestisje i den grønne muren. På COP26 i Glasgow var den franske presidenten Emmanuel Macron vertskap sammen med Prince Charles for en re-lansering av dette gigantprosjektet hvor også Amazon-eier Jeff Bezos lovet bidrag til finansiering som en del av Bezos løfte om en milliard dollar til tiltak for treplanting og mot avskoging i ulike deler av verden.

Lite å vise til etter 15 år

Målene med den grønne muren er å restaurere 100 millioner hektar «degraderte arealer» innen 2030. På denne måten skal man skape 10 millioner jobber, binde 250 millioner tonn karbon, og dessuten redusere migrasjon fra Sahel til Europa og bremse rekrutteringen til jihadistgrupper.

Men selv om prosjektet nå har pågått i snart 15 år, har man lite å vise til. Og det som finnes av resultater så langt er ikke oppløftende. Treplantingen har hittil nesten utelukkende foregått i Senegal hvor tidligere president Wade har vært en av pådriverne. En evaluering i 2020 konkluderte at kun 4% av det planlagte arealet hadde blitt beplantet.

I tillegg er det generelt en lav overlevelsesrate for trær som er plantet i Sahel. I den grønne muren i Senegal er overlevelsen så langt på 45 %, selv med intensiv vanning og beskyttelse av trærne.

Skogvoktere i uniform

Prosjektet har også vært dominert av en teknisk ovenfra-og-ned-tilnærming fokusert kun på planting av trær uten involvering av fulani-nomadene som har beiteland i området hvor trærne plantes. Ikke bare neglisjeres nomadene totalt, men husdyrhold blir også sett på som en hindring for prosjektet. Dette fører til at gjeternes flyttinger med dyrene blokkeres av treplantingen, at viktig beiteland går tapt og at treplantingen konkurrerer med husdyrene om knappe vannressurser.

Ironisk nok fører derfor den grønne muren til økt knapphet på ressurser i prosjektområdet.

Ovenfra-og-ned-tilnærmingen bekreftes ytterligere av at prosjektet gjennomføres og ledes av skogpolitiet i Senegal (le Service des Eaux et Forêts). Dette er en halvmilitær organisasjon skapt av det franske kolonistyret på 1930-tallet.

Treplantingsprosjektet i Senegal styres av skogvoktere som opererer i uniform og er bevæpnet. Ingen av dem har bakgrunn fra den aktuelle regionen og ingen av dem er fulani, som er den dominerende folkegruppen i området. Deres måloppnåelse er kun knyttet til størrelsen på beplantet areal.

Øker konfliktnivået

Tradisjonelle og valgte ledere i den lokale befolkningen er også satt til side. De blir ikke konsultert, men kun informert om hva prosjektet har bestemt når det gjelder hvilke områder som skal beplantes. I tillegg bøtelegges de lokale gjeterne for ureglementert bruk ved at for eksempel husdyr kommer inn og beiter i treplantingsområdet.

Med en slik tilnærming risikerer prosjektet å øke snarere enn å minske konfliktnivået. Tap av beiteland og neglisjering av det nomadiske husdyrholdet som økonomisk aktivitet er nettopp en av årsakene til at mange stadig slutter seg til jihadistgrupper i Sahel. Om prosjektet implementeres i stor målestokk i flere land i Sahel, slik Macron, Prince Charles og Bezos nå ønsker, risikerer den grønne muren nettopp å bidra til ytterligere vekst blant opprørsgruppene, snarere enn det motsatte.

Forøvrig er det et paradoks at gjetere som slutter seg til væpnede grupper i frustrasjon blir kalt «terrorister» av Macron og hans allierte.

Bygger grønt image

Vi vet altså at nedbøren i Sahel har økt de siste tiårene, og at Sahara ikke sprer seg sørover. Vi vet også at plantede trær på grensen til ørkenen ikke overlever med mindre de vannes intensivt for hånd. Og vi vet at disse områdene, uten unntak, brukes som beiteland. Dette er altså ikke ingenmannsland. Og vi vet at den væpnede motstanden mot staten i Sahel stadig øker og at denne rekrutteringen i stor grad henger sammen med at husdyrgjetere taper kontroll over beiteland og føler seg urettferdig behandlet.

Alt dette blir tydeligvis neglisjert av den grønne muren.

Så hvorfor lever slike prosjekter videre?

For det første er dette prosjektet tilsynelatende et «Kinderegg» som løser flere problemer kun ved hjelp av et enkelt teknisk tiltak - planting av trær. Det er noe tiltrekkende med slike enkle grep i land langt borte i motsetning til å begi seg inn på en komplisert diskusjon om omstilling av økonomi og energisystemer i hjemlige trakter.

For det andre gir det aktører som Macron, Prince Charles og Bezos et grønt image. Og det funker. Det er bare å lese den internasjonale medieomtalen av den grønne muren etter Glasgow.

Men slike tiltak er å kjøre klimasaken inn i en blindgate. Slik sløses det med tid og penger i en kamp hvor det haster med smarte løsninger.

Det ville for eksempel vært langt billigere å samarbeide med småbønder i Sahel om en bærekraftig produksjonsøkning på deres egen jord. Dette ville kunne ha både en klima- og en utviklingseffekt, men vil også være litt mer komplisert enn kun å plante trær.

Powered by Labrador CMS