Ett virus, flere strategier: Afrikanske land takler pandemien ulikt

Det er altfor tidlig å konkludere med at afrikanske land har klart seg bra i møte med covid-19, det er heller ikke slik at alle landene vil møte pandemien likt. Kanskje mer enn noe annet, viser den pågående pandemien at Afrika ikke er et land.

Det er blitt skrevet opp og ned om hvordan Afrika vil takle en pandemi, om hva som taler for og imot kontinentets motstandskraft. Jeg har selv skrevet en kommentar i Dagsavisen, og pekt på noen årsaker til at det kan gå bra, slik som færre eldre, erfaring med epidemier og et mer aktivt internasjonalt samarbeid.

Ett kontinent, mange strategier

Ved analyser av hele kontinentet er det imidlertid lett å bli blind for forskjellene. Hvert land får helt unike erfaringer i møte med pandemien. Afrika har ikke én enkelt koronastrategi, de har minst 54.

Korona-utbruddet har ikke kommet like langt i Afrika som hos oss, og pandemien er fortsatt på et tidlig stadium i afrikanske land. Ved tidligere influensa-pandemier har afrikanske land ofte ligget et par måneder etter andre land.

Den viktigste grunnen til dette er at afrikanere ikke flyr så mye som oss, og at de som flyr ofte tilhører en liten elite, med begrenset kontakt med «folk flest». Et virus vil derfor bruke litt tid på å spre seg til den generelle befolkningen.

Viruset kom til Afrika med fly. Noen sørafrikanere hadde vært i Alpene, og noen nigerianere hadde vært i London eller Paris på jobb eller besøk. Det var likevel få tilfeller sammenlignet med de mange flypassasjerene som kom hjem til Norge fra vinterferie med smitten.

Testkapasiteten varierer mye

Oversikten over antall smittede i Afrika, gjenspeiler hvilke land som har mange direktefly til Europa. De nordafrikanske landene Marokko, Algerie og Egypt har lenge hatt høye smittetall. Sør for Sahara er Sør-Afrika, som har utført mange tester, fortsatt det landet som har flest smittede og døde. Men Sør-Afrika har testet bredt og mye.

I Vest-Afrika er det også land med mange direkteflygninger fra Europa som utmerker seg, som Nigeria og Ghana. I Øst-Afrika er det Kenya som har registrert flest smittede.

Men så slår ulikheter og usikkerhet inn, og det er stor variasjon i testkapasitet og statistikkføring. Det er klart det er mørketall, men selvsagt ikke over alt, slik også professor i utviklingsstudier Morten Jerven har påpekt i Bistandsaktuelt.

For eksempel har Sør-Afrika testet svært bredt og svært mange. Landet har derfor gode tall. Til sammenligning har land som Tanzania, der president John Magufuli har fått kritikk for å ikke ta smitten på alvor, testet få. Og presidenten har endatil stilt spørsmål ved testenes gyldighet.

Om det er mørketall i Tanzania vil tiden vise, men vi kan altså regne med at Sør-Afrika har mer kontroll.

Rask spredning i urolige regioner

Ved siden av sen smittegang, og varierende kvalitet på data, er også afrikanske lands reaksjon på smitten veldig varierende. Mange land stengte raskt ned etter å ha oppdaget de første tilfellene, og innførte streng og noen ganger tvungen karantene for alle flypassasjerer.

Slik har land som Kenya og Uganda klart å begrense smitte. Enda flere land har hatt perioder med portforbud, også før man opplevde lokal smitte.

Men igjen er det enkeltland som ikke har klart å begrense utbruddet, og hvor det i tillegg hefter stor usikkerhet ved data. Det lille østafrikanske landet Djibouti har mange tilfeller sannsynligvis fordi dette også er et land en del reiser gjennom.

Smittetrykket i Djibouti har sannsynligvis også påvirket smittetrykket i Somaliland, som offisielt fortsatt er en del av Somalia. Somalia er et av de afrikanske landene som er dårligst rustet for å møte en pandemi, med sin svake stat og sitt enda svakere helsevesen. Nå frykter man at det er store mørketall i Somalia.

I tillegg er det sikkerhetsutfordringer i Somalia, og krig og uro ser dessverre også ut til å gjøre utslag i andre lands muligheter til å takle smitte. Land som Burkina Faso, Elfenbenskysten og Kamerun, som alle har regioner med uro, har sett raskt voksende smittetall. Og sist uke testet flyktninger i leire i Sør-Sudan positivt for viruset.

Virussmitten har altså spredt seg til konfliktområder, noe som vil bidra til å gjøre usikre tall enda mer usikre. Det er altså stor forskjell på hvordan et mellominntektsland med stor testkapasitet som Sør-Afrika vil kunne håndtere epidemien, og hvordan svake eller konfliktrammede land som Somalia og Sør-Sudan vil gjøre det.

Eventuell vaksine når Afrika sist

Afrikanske land står ikke først i køen når medisin og vaksine foreligger. Og inntil man rekker å produsere nok eventuelle medisiner eller vaksiner mot covid-19, vil afrikanske land stille bakerst i køen i kampen for knappe ressurser.

Dette er også årsaken til at svært mange afrikanske ledere har stilt seg bak oppropet om en folkevaksine mot covid-19, og at også WHO jobber for at en eventuell vaksine skal være tilgjengelig også for fattige land.

Slik det ser ut nå, er en vaksine og/eller en medisin mot covid-19 det eneste som kan stoppe viruset. Det tar gjerne flere år fra en vaksine eller medisin er klar, til den faktisk når befolkningen i afrikanske land. Det tok tiår før afrikanere, som var hardere rammet enn noen andre, fikk tilgang til virushemmende midler mot hiv.

I motsetning til andre land fikk kun få afrikanske land tilgang på vaksinen som ble utviklet da svineinfluensaen traff i 2009. Ifølge daværende sjef for Verdens Helseorganisasjon (WHO) Margaret Chang var dette fordi de afrikanske landene rett og slett ikke etterspurte den.

Presset på dette punktet svarte hun at afrikanske land sikkert hadde andre sykdommer å ta seg av enn den relativt milde influensaen.

Lokale tiltak vil være avgjørende

Kort fortalt, det er for tidlig å si hvor godt afrikanske land takler epidemien. Men det gjøres allerede erfaringer med tiltak som er satt inn for å stoppe den. Land som Sør-Afrika og Kenya kan ha klart å demme opp for lokal smitte ved å innføre strenge restriksjoner tidlig.

Man har også fått tid til å distribuere smittevernutstyr og tester gjennom en luftbro fra Addis Abeba, hvor den afrikanske smittevernorganisasjonen Africa CDC ligger. Og man har sammen med andre internasjonale organisasjoner rukket å be om hjelp og støtte.

Men smitten er på ingen måte slått tilbake. Og den håndteres ikke likt over hele kontinentet. Noen land i Afrika risikerer fortsatt å ikke være raske nok til å oppdage og isolere smitten. Andre kan klare seg bra og kun få et begrenset utbrudd.

Pandemien er på ingen måte over, og spørsmål om liv og død avgjøres i stor grad av de lokale tiltakene som treffes av 54 forskjellige stater samt noen lokale eller regionale myndigheter.

Les mer:

Afrikanske land letter på restriksjonene - rapporter fra sju land

Slike opplever folk på gata i sju afrikanske byer korona-restriksjonene