Vil selge mer kjøtt til Norge

Slakteriarbeiderne på Swazi Meat Industries (SMI) legger de beste kjøttbitene i påtrykte plastposer. De pakkes i konteineren som skal til Norge. Resten av kjøtt og bein havner på det lokale markedet. Tidligere i år kom konteiner nummer 100 med Swazibiffer til Norge. Slakteriet i det lille kongedømmet vil gjerne eksportere mer til Norge. Dagens tollfrie kvote er 500 tonn biff i året.

– Hver arbeider får 100 rand (60 kroner) i bonus for hver konteiner som går til Norge. Derfor skulle vi gjerne ha solgt mer. Prosjektet med Norge har også ført med seg mer opplæring, bedre kontroll og flere kvinner i staben, forteller fagforeningstillitsmannen, Njabula Dlamini.

Fordel

Der er han og administrerende direktør Jon Williams i Swaziland Meat Industries enige.

– De økte inntektene fra eksport til Norge er en fordel både for bøndene, slakteriarbeiderne samt lokalsamfunnet. Hvorfor ikke importere mer fra Swaziland og gjøre noe godt? spør Williams. En andel av inntektene fra hver kilo biff som selges til Norge går til stiftelsen Embiveni Foundation. Stiftelsen har gjennom lokale partnere gitt datamaskiner til én barneskole, og pulter og bibliotek til en annen. I tillegg støtter de et 30-talls barn som har mistet sine foreldre til aids, og som selv er hiv-positive.

Fra og med 2009 fikk Swaziland Stortingets godkjennelse til å eksportere 500 tonn storfekjøtt årlig til Norge. Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund (KLF) har investert en million kroner i slakteriet SMI og har med Norad-støtte bidratt med opplæring av både lokale småbønder og slakteriarbeiderne. Det gjør at slakteriet nå kan eksportere til det europeiske markedet.

Betaler godt

KLF betaler godt for det afrikanske kjøttet.

– Vi legger til grunn at det Swaziland selger til Norge ikke undergraver norske priser. Samtidig er det viktig for oss at merverdien i handelen skal tilfalle et fond i Swaziland, sier Bjørn-Ole Juul-Hansen i Kjøtt- og fjørfebransjens landsforening (KLF).

Han tror det er mulig å øke importkvoten fra Swaziland.

– Norsk produksjon av storfekjøtt har et underskudd på 8–10 000 tonn i forhold til etterspørselen. En eventuell økning av kvoten fra Afrika vil ikke undergrave de norske produsentene. Men vi står heller ikke på barrikadene for å øke importen, sier Juul-Hansen.

Spørsmålet om økt tollfri eksport til Norge er komplisert både i det norske politiske landskapet, i tollunionen i det sørlige Afrika (SACU) der landene er uenige seg i mellom, samtidig som det er utfordringer lokalt i Swaziland.

Williams ser gjerne at kvoten økes, men er opptatt av at dagens system ikke rokkes ved, dersom det erstattes med en mindre forutsigbar avtale.

– Selv om bare 10 prosent av vår produksjon går til eksport til Norge og EU-land, bidrar eksportverdien til å holde de generelle prisene på kveg oppe, sier han.

Handel og utvikling

Kveg har bestandig vært en viktig del av swazikulturen. Det er et tyvetalls store kommersielle kvegfarmere i landet. Men det meste av kyrne eies av de mange tusen småbøndene i landet. Alle storfamilier med selvrespekt på landsbygda har en kraal, en innhengning for kveg i nærheten av husene.

– Kveg er vår stolthet. De er vår bank, det vi fører videre til neste generasjon. Det er få småbønder som ser det kommersielle potensialet i kvegdrift, sier Richard Dlamini, slakterisjefen på SMI.

Selv har han 17 dyr på hjemstedet som han holder i hevd for sine barn. Slakteriet forsøker å kommersialisere kvegdriften i landet, og dermed skape utvikling. De bidrar med råd og rentefrie lån til småbønder som vil satse på såkalte «feedlots» for å få de unge dyrene raskt opp i vekt. De er spesielt interessert i å få flere kvinner med.

En av disse er 31-årige Temdore Munro. Hun begynte med fem dyr, nå har hun rundt 20 om gangen i innhegningen.

– Jeg pleide å jobbe som regnskapsfører. Å sitte på et kontor er ikke noe for meg. Dette gir meg mer frihet. I begynnelsen var det vanskelig som kvinne. Swazimenn tror ikke vi kan noe om kveg. Det er deres tradisjonelle domene. Ved å ta tiden til hjelp har jeg bygget tillit, og nå selger mennene unge dyr direkte til meg, forteller hun.

Grytidlig på dagen må hun opp for å kjøpe dyrene når de er rundt 18 måneder. Med spesialfôr får dyrene riktig størrelse i løpet av en fire måneders tid. Da blir de solgt til slakteriet.

– Fordelen med slakteriet som har et eksportmarked er at jeg vet at jeg får omsetning for dyrene, sier Munro.

Ekteparet Gistone og Winile Maphanga fikk et rentefrittlån av SMI til en brønnpumpe. Etter mange års arbeidsledighet begynte de å satse på kveg i 2007. De forteller at med inntektene har de klart å sende alle sine åtte barn på skole. Fem av dem studerer i Sør-Afrika.

– Vi trenger flere markeder for vår kjøtt. Jeg håper Norge importerer mer, sier Gistone Maphanga.