Utviklingsprofessorer: – Skogsatsingen gjør de fattige fattigere

I årevis hadde den fattige landsbykvinnen tatt seg inn i skogen for å sanke brensel, slik hennes mor og bestemor før henne. Men så var det slutt. På grunn av det norske skogsatsingsprogrammet, fikk hun ikke lenger lov å sanke ved gratis slik hun alltid hadde gjort.

«Det gjør vondt i hjertet mitt når jeg hører navnet på prosjektet. Hvis du sier det igjen, så går jeg!»

Det sa kvinnen om REDD–prosjektet, som er finansiert av det norske klima- og skoginitiativet. Hun og andre fattige landsbyfolk ble lovet at prosjektet skulle komme dem til gode, men det har det ikke gjort. Kvinnen var blant flere som Hanne Svarstad intervjuet i en landsby i Kondoa–distriktet i Tanzania.

Svarstad er professor i utviklingsstudier ved storbyuniversitetet OsloMet. Svarstad og Tor A. Benjaminsen, som er professor i utviklingsstudier ved Norges miljø– og biovitenskapelige universitet, har gått et av prosjektene Norge har støttet nærmere etter i sømmene. De har funnet ut at de fattige ble fattigere etter at prosjektet kom på plass.

– Få resultater

Ni pilotprosjekter ble startet i Tanzania i 2010. Minst to av disse gikk det galt med på grunn av korrupsjon. Pilotprosjektene er en del av REDD, som er FNs samarbeidsprogram for reduksjoner av utslipp fra avskoging og skogforringelse i utviklingsland.

– Vi har fulgt utviklingen av REDD-prosjektet i Kondoa mens det pågikk i fem år og deretter sett på ettervirkningene fram til i dag. Gjentatte ganger har norske myndigheter presentert nettopp dette prosjektet som eksempel på hvor vellykket REDD er, sier Hanne Svarstad.

– Det er blitt hevdet at folks tapte tilgang til skogressurser i Kondoa er blitt kompensert, og det er til og med blitt påstått at prosjektet har medført fattigdomsreduksjon. Det har det ikke.

Svarstad forteller at det er få varige resultater å spore.

– Det norske klima- og skoginitiativet kom som et forslag fra Lars Løvold og Lars Haltbrekken i henholdsvis Regnskogsfondet og Naturvernforbundet, sier hun.

– Og Jens Stoltenbergs regjering kastet seg på forslaget. Det har alltid vært tverrpolitisk enighet om REDD i Norge. Og det er støttet av så og si alle bistandsorganisasjoner og frivillige organisasjoner, sier Tor A. Benjaminsen.

Servile organisasjoner

De to professorene mener norske bistandsorganisasjoner er servile overfor myndighetene.

– På den store FN- konferansen Rio+20- så vi hvordan NGOer (ikke statlige organisasjoner, red.anm.) fra mange land protesterte mot REDD, mens de norske organisasjonene var innenfor «i varmen» og del av den norske delegasjonen, sier Svarstad og blir supplert av Benjaminsen:

– Dette handler om hvor viktig REDD er for norsk klimapolitikk og hvor viktig de store midlene som kommer fra Norge er. Det har disiplinert disse organisasjonene og en rekke andre aktører.

De to forskerne mener retorikken fra bistandsorganisasjonene ofte ikke står i stil med praksis.

– De snakker om at man skal tenke nedenfra og opp, men i praksis er det blitt ovenfra og ned. Der har du en lang tradisjon som går tilbake til kolonitida, sier Benjaminsen og viser til kampen mot tsetse–flua i Kondoa som eksempel. Her tok koloniherrene først vekk buskas som flua trivdes i. Det førte til jord–erosjon. Som igjen førte til strenge tiltak mot jorderosjon. Dette ble senere ført videre av den svenske statlige hjelpeorganisasjonen SIDA, og det ble forbudt å ha husdyr i hele Kondoa–distriktet fra begynnelsen av 70–tallet til begynnelsen av 90–tallet.

Norge har hittil brukt over 20 milliarder kroner på REDD, og norske myndigheter har jobbet mye for å få med andre i-land og internasjonale hjelpeorganisasjoner.

Kritisert av Riksrevisjonen

Professorene viser til en rapport fra Riksrevisjonen 15. mai i år om Norges klima– og skogsatsing. Rapporten konkluderer blant annet med at klimaresultatene av satsingen er usikre. Det har heller ikke vært tilfredsstillende oppfølging for å unngå at fattige blir fattigere.

De forteller at det fra 1996 til 2006 ble gitt 300 millioner kroner til skog– og miljøsatsing i Tanzania.

– Da et dansk revisjonsfirma fikk i oppdrag å kikke nærmere på regnskapene, kunne man bare gjøre rede for hva halvparten av millionene var blitt brukt til. Dette likte ikke norske myndigheter. Men de ble ikke mer irritert enn at de ga 500 millioner kroner via REDD året etter, sier Benjaminsen.

– I våre studier ser vi en gjentakelse av de feilene som er gjort gang på gang i norsk bistandshistorie. Etter 60 år med norsk bistand skulle en tro en hadde lært enkle ting, som å ha lange nok prosjekter, eller å ikke ha for ambisiøse målsettinger i forhold til bevilgningene.

– Så dere mener man ikke har lært av feil fra bistandens spede barndom, for eksempel fra Kerala i India der norsk bistand bidro til overfiske?

– Det hadde mer positive ringvirkninger, utbryter Benjaminsen. – Da lærte man i hvert fall noe! Og prosjektet i Kondoa var jo et pilotprosjekt. Og et pilotprosjekt skal man jo lære av for å justere politikken.

– Mangler vilje til å lære

– Noe av det viktigste vi har sett her, er en manglende vilje til kunnskap og læring. Det er klare rutiner for evalueringer, men de er for korte og overflatiske. De som evaluerer undersøker ikke hva som egentlig skjer, sier Svarstad.

Hun sier at påstander fra ambassaden og NGOene som administrerte prosjektene ble videreformidlet uten at de som evaluerte prosjektene hadde mulighet til å sjekke innholdet.

– Kreftene bak REDD er ikke interessert i de argumentene vi kommer med eller å lære av det. De er interessert i å bruke klima-og skogpengene for å skape seg en internasjonal profil og drive imagebygging, hevder Benjaminsen.

– Ingenting skaper så stor suksess som en fortelling om suksess, sier Svarstad. – Aktører på alle nivåer forteller suksesshistorier. REDD er den siste motebølgen som har skylt innover bistandsindustrien, og det er mange der som har interesse av å fortelle suksesshistorier. NGOer som African Wildlife Foundation er interessert i å markedsføre seg selv for bistandsorganisasjoner som kan gi dem finansiering i framtiden.

Vil ha suksesshistorier

– Bistandsorganisasjoner på sin side er interessert i å usynliggjøre kritikk så de kan opprettholde en høy utbetaling av bistandsmidler, sier Svarstad.

Hun sier at de norske ambassadene i bistandsland har press på seg hvert år for å betale ut store beløp. Informasjon om problemer kan være problematisk både for ambassadene og enkeltpersoners karriere, sier hun og legger til: – Samtidig er politikere glade i suksessfortellinger om REDD for å profilere Norge på klimaområdet, uten at dette har kostnader for norsk næringsliv og oljeaktiviteten.

Om prosjektet som de har studert i Tanzania sier hun:

– Man skulle verne en skog for å bidra til å redusere de globale klimautslippene, men samtidig skulle de lokale kompenseres for kostnadene ved at de ikke lenger kunne bruke skogressursene slik de hadde gjort. Og det viktigste var at prosjektet skulle få til en sertifiseringsordning for salg av karbonkreditter på det internasjonale frivillige markedet for å gi en strøm av inntekter av vernet til landsbyene rundt skogen. Men ingen av delene har skjedd.

– I flere år har NGOen som gjennomførte prosjektet sagt at «nå er det like før vi har karbon–sertifiseringen i orden», men den kom aldri på plass.

De to forskerne sier at verdens karbonmarked ikke fungerer og at prisen varierer mye og har vært veldig lav de siste årene.

Mister inntekter

– I flere områder får folk som bor nær slike skoger om lag 20 prosent av inntektene sine fra skogen. Gjennom ting de sanker eller ved at dyrene beiter der. Det er dramatisk for fattige å miste inntektene sine. Da bør det kompenseres på en eller annen måte.

– Vi kan ikke sitte her og si: «Mitt naturvern er viktigere enn dine levekår».

– Er vi så redde for drivhuseffekten at vi ikke tenker på fattigdomsproblematikken?

– Jeg synes det er all grunn til å være redd for konsekvenser av globale klimaendringer, sier Hanne Svarstad. – Men dette er klimakolonialisme. Norge tvinger fattige mennesker til å betale en høy pris. De må forsake grunnleggende ressurser som er viktige for dem i deres daglige overlevelse. I stedet for at det gjøres nok for å redusere klimautslipp i Norge.

– Og kanskje det vil skape sinne og konflikter?

– Ja. I tillegg til at det ikke er god miljøpolitikk, vil det skape motstand også. Siste lokalvalg i Kondoa ble et protestvalg mot REDD. Mange er forbannet på at de må betale en avgift for å gå i skogen å sanke ved, som de har gjort gratis tidligere. Nå måtte de gå lenger unna for å finne brensel eller betale for det, sier Benjaminsen.

Blir sinte

Forskerne forteller at det er mellom 60 og 70 000 mennesker som bor i dette området rundt denne skogen. En undersøkelse viste at om lag 28 prosent av befolkningen levde under den absolutte fattigdomsgrensa på en dollar dagen ved prosjektstart.

– De fleste andre kan også betraktes som fattige. Så blir de møtt med restriksjoner på de ressurser de bruker til daglig overlevelse. Du kan tenke deg hvilket sinne det medfører.

De forteller at noen av de fattigste som ikke har jord og driver trekullproduksjon, har mistet levebrødet helt.

– Det ble sagt at folk skulle få alternative inntektskilder. Jordbrukstiltakene er blitt presentert som svært vellykket, sier Svarstad. – Det påstås at det er blitt en åttedobling av maisavlingene i området. Men jordbrukseksperter sier det er komplett umulig å få til en åttedobling av avlinger i et så tørt område uten irrigasjon. Selv med irrigasjon ville ikke en gang en tredobling være realistisk.

– Noen av de utvalgte demonstrasjonsbøndene fikk til en økning det ene året de fikk støtte i form av sprøytemidler, kunstgjødsel og nye såfrø. Og så har man generalisert fra disse. Når vi spurte den norske ambassaden om bevis for disse påstandene henviste de til African Wildlife Foundation. Og når vi spurte African Wildlife Foundation henviste de til den norske ambassaden, sier NMBU–professoren.

Storstilt bistandssatsing

– Klimasatsingen er den største norske bistandssatsingen i nyere tid. Da må det være på sin plass å si at Norge bør rydde opp og gi kompensasjon til de som har hatt tap på denne måten. Og det er trist at det særlig har gått ut over de aller svakeste: Nemlig fattige kvinner på landsbygda, sier han.

Hanne Svarstad peker på at dette funnet ikke er unikt for Kondoa. For eksempel viser en ny studie av REDD–landsbyer i seks tropiske land at kvinners levekår har blitt forverret av REDD.

– Karbonfangst på Mongstad var den første månelandingen som kræsjet, mens den norske klima– og skogsatsingen er en ny kræsjlanding, sier professoren fra OsloMet.

– Gjetere, småbønder og jeger–sankere fortjener ikke å få et vanskeligere liv på grunn av denne satsingen fra Norge, sier hun. – Det hadde vært bedre om Norge i stedet forsøkte å støtte disse menneskene på deres egne premisser. I stedet bidrar Norge til å skape ekstra utfordringer for sårbare mennesker både ved klimasatsingen og med en samtidig satsing på jordbruksinvesteringer som også har en tendens til å ta fra dem tilgangen til jord og naturressurser.

– Kan føre til jihadisme

– Dette skaper frustrasjoner, sinne og ustabilitet. Når du tar vekk folks muligheter til å overleve, er det ikke rart de blir sinte, sier Tor Benjaminsen. Han sier det kan føre til tilslutning til ulike former for motstand, også voldelig i form av økt tilslutning til ekstrem islamisme og jihadisme.

– Dårlig forvaltning fra myndigheter og eksterne aktører i Afrika kan gi opprør.

Benjaminsen har undersøkt den økte tilslutningen til jihadistgrupper i Sahel. – De fleste av de såkalte jihadistene i Mali er ikke overbeviste jihadister, de kjemper rett og slett for levebrødet sitt, sier han.

– Det er uforståelig at norske myndigheter vil satse på en politikk som bare skaper grobunn for misnøye og konflikt, mener de to forskerne som skaffet til veie forskningsmidler fra flere prosjekter for blant annet å gå Kondoa–satsingen nærmere etter i sømmene.

Les også:

• Riksrevisjonen med hard kritikk av klima- og skoginitiativet/
• Elvestuen slår tilbake mot Riksrevisjonen/