Aktivisme undergravet den colombianske fredsprosessen

En Norad-evaluering av den norske innsatsen i fredsprosessen mellom regjering og FARC-geriljaen i Colombia 2010-2016 skryter velfortjent av de norske tilretteleggerne ledet av Dag Nylander.

Les: Ny evaluering: Skryt til norsk fredsinnsats i Colombia

Det norske teamet fikk tidlig partenes tillit og ble dermed utpekt som «garantister». Oppgaven var å legge fram faktagrunnlag, bygge tillit mellom partene, sørge for internasjonal diplomatisk støtte og praktisk gjennomføre forhandlingene mellom de to partene, blant annet transport av ettersøkte FARC-medlemmer til forhandlingsbordet på Cuba. Nylander, eller andre i gruppen, var tilstede under alle diskusjoner uten å gripe ordet selv.

Når Norad selv evaluerer oppdragsgiver Utenriksdepartementet åpnes det for aktiv historieskriving. Likevel er rapporten overraskende åpen, velformulert og direkte i sin kritikk på to hovedpunkter og langt klarere enn de diplomatiske omskrivningene inviterte panelister fra akademia, presse, mm. presenterte under lanseringsseminaret.

Bedre kommunikasjon

Evalueringen mener Norge burde ha hjulpet partene til å forstå hvor kontroversielle kjønnsreferansene i fredsavtalen var og påskyndet bedre kommunikasjon til det colombianske folk. Dette medførte at folket stemte nei til avtalen og dermed endret hele den politiske prosessen i landet. En fredsavtale kan i praksis ikke binde opp fremtidige parlamentarikere og regjeringer. Men entusiasme rundt fredsavtalen skulle dreie velgerne mot venstre og sentrum, og dermed skaffe det parlamentariske grunnlaget for faktisk å gjennomføre innholdet. Slik gikk det ikke.

Etter tapet i folkeavstemningen var avtalens innhold i praksis dødt. Parlamentarikere ville distansere seg fra «taperen» Santos og stemte mot, eller forskjøv, nødvendige lovendringer for gjennomføringen av avtaleteksten. Den resulterende høyrevinden førte til slutt Duque til presidentstolen. Han vil nok reformere samfunnet etter eget hode uten å la seg styre av fredsavtaleteksten.

De norske tilretteleggerne sier at de kunne gjort lite annerledes. Tilretteleggere skal legge til rette, ikke påvirke aktivt, bedyrer gruppen og tillegger seg selv liten makt. Dette står ikke helt til troendes.

Meglere og fortolkere

Deres sentrale posisjon i prosessen gjør dem til implisitte meglere og fortolkere for partene. Norges tildelte fokusområder var likestilling/kjønn, miner og overgangsjustis. De skaffet til veie informasjon og til dels utredet mulighetsområdet for partene.

Evalueringen understreker at dette var mest nyttig og utslagsgivende for FARC som ikke hadde tilgang til fagmiljø og departementer på linje med regjeringen. Informasjon er aldri nøytralt, og tilretteleggerne kunne selv velge hva de ønsket å formidle.

Evalueringen understreker Nylanders profesjonalitet og evne til å holde seg nøytralt i bakgrunnen, i motsetning til enkelte norske fredsforhandlere andre steder i verden. Dette gjør en diskret Nylander nærmest til den perfekte samtalepartner på tomannshånd for alle involverte, igjen særlig FARC uten eget støtteapparat og med manglende kjennskap til virkeligheten utenfor kampsonene på landsbygda.

Veivalg

Kun Nylander selv vet hva som ble sagt og forsøkt påvirket på tomannshånd. La oss likevel gjøre en analyse basert på logikk og hva vi vet om veivalg i selve prosessen:

Norge og de to partene hadde to formål. Det ville bli fred ved at FARC nedla våpnene. Uten politisk væpnet konflikt kunne landet bli medlem av OECD, motta mer utenlandsinvesteringer og ikke minst skape optimisme blant colombianerne selv. Samtidig ønsket partene størst mulig gjennomslag for sin egen politikk. Den utbredte forestillingen om narkoterrorister måtte snus for å godtgjøre FARC som en ansvarlig og legitim politisk kraft.

Slikt tar tid og kan forklare hvorfor prosessen tok fem år. Enkelte deler av den 300 siders lange avtalen kan også tolkes som et tilnærmet partiprogram for FARC i framtidige valgkamper. FARC truet til det siste med å ta til våpen igjen hvis avtalen ikke ble god nok for dem. De norske tilretteleggerne stod derfor trolig i et dilemma. Hvis de pro-aktivt overtalte geriljabevegelsen til å skrinlegge krav som potensielt kunne fremprovosere et nei til avtalen i folkeavstemning, risikerte de at geriljabevegelsen kunne trekke seg fra hele fredsprosessen. Det gjaldt derfor å få FARC til å tro på en innflytelsesrik framtid.

Strategisk feilskjær

Evalueringen understreker til det kjedsommelige at kun 0,4 prosent skilte nei fra ja. Det skrives uten å problematisere at over halvparten av stemmegiverne faktisk stemte mot en fredsavtale. Høyresiden var umulig å bevege. Små spesifikke grupper ville dermed bli utslagsgivende. Et strategisk feilskjær på oppløpssiden i fredsforhandlingene fikk protestantiske kirkesamfunn og mange med katolske grunnsyn til å falle ned på nei-siden.

Hva skjedde? I starten var mannsovervekten i prosessen iøynefallende. Etter hvert fikk de norske tilretteleggerne manøvrert delegasjonene til å inkludere noen kvinner. Det skjedde uten at kvinnebevegelsen selv følte deres saker kom opp på forhandlingsagendaen. I september 2014 ble det dannet en sub-kommisjon for kjønn. Flere punkter i avtalen var allerede ferdig utformet, og kvinnene følte de hadde liten gjennomslagskraft i de resterende punktene. Men, da avtaleteksten lå ferdig, fikk de overbrakt hele dokumentet med beskjed om å tilføre et kjønnsperspektiv.

Colombianske kvinneaktivister hadde tidligere hatt stor innvirkning på lovprosesser. Dette observerte undertegnede under et oppdrag for UD med å studere landrestitusjonsprosessen i landet, det vil si at internt fordrevne skulle få tilbake sitt opprinnelige jordstykke. Dette var en prosess som startet i 2011, helt uavhengig av fredsprosessen. Rett før loven ble vedtatt fikk de innført felleseie til jord mellom mann og kvinne. Prinsippet om privat eiendomsrett ble tilsidesatt helt uten offentlig debatt, i likestillingens navn.

Aktivismens iboende vesen er nettopp å fremme egen sak selv om det går på bekostning av andre grupper eller generelle rettsprinsipper. De skal representere en gruppes særinteresser og ikke helheten i samfunnet som er politikernes ansvar. Likevel ble fredsavtalens skjebne lagt i deres hender. Selve innholdet i teksten lå riktignok fast, men de stod fritt til å endre språket. Og da ville de «kline til» etter å ha blitt holdt utenfor så lenge.

Ordet kvinne ble strødd rundt i teksten (over 200 steder) og LHBTI-rettigheter behørig understreket. Mange nordmenn, ja selv svensker, ville ha følt seg personlig intimidert ved et slikt skjevt kjønnsfokus. Nei-siden kunne dermed lett svartmale fredsavtalen for å undergrave familien som bærende enhet og samfunnsinstitusjon, og dermed falt de kristne stemmene ned på deres side.

Den dagen døde i praksis hele fredsavtalen. Riktignok stemte parlamentarikerne for en omformet tekst. Denne ble imidlertid ikke forelagt folket i ny avstemning, og politikerne distanserte seg siden fra «taperen» Santos ved å gå imot eller utsette lovendringer som måtte til for å iverksette reformene i avtalen. I vår vant høyresiden valget. Når president Duque nå skal reformere landet, skjer det nok uten henvisning til fredsavtalen.

Overlot teksten til aktivister

Evalueringsrapporten mener de norske tilretteleggerne burde ha grepet inn ved utformingen av teksten. Kanskje de forsøkte, kanskje ikke. Vi kan umulig vite hva Nylander visket i øret til partene, men vi vet han hadde adgang til og tillit hos alle sentrale beslutningstagere.

Trolig var det for seint. FARC fridde nettopp til kvinneaktivister, og kunne ikke frastøte disse fremtidige velgerne og potensielle partimedlemmer ved å avvise deres kjønnsvaskede tekstversjon. Det var trolig også farlig for norske tilretteleggere og Santos å slå alarm. Ved å henvise til mulig nei-seier ville de risikere at FARC trakk seg fra hele prosessen i frykt for egne liv. Det var bedre å beholde troen på ja-seier og så håpe det beste.

Det er altså feil å påstå at norske tilretteleggere innførte en radikal kjønnsdiskurs. Det klarte colombianske kvinnegrupper fint selv. Feilen er å overlate et avgjørende steg som tekstutforming til en gruppe aktivister med snever målsetning; være seg kvinner, urfolk eller andre interessegrupper. En fredsavtale som skisserer en generell samfunnsutvikling er grunnleggende et politisk dokument.

Politikk er, som kjent, det muliges kunst der politikerne må avveie forskjellige hensyn for å få flertall i den befolkningen man nå engang har. Videre følte mange vanlige colombianere også et utilbørlig press når partene, og selv Nylander, mer enn antydet i media at krigen ville fortsette hvis de stemte nei.

Var det slik at FARC ville fortsette å skyte hvis de ikke lot kvinneaktivister og LHBTI styre livene deres? Det ble trolig en prinsippsak om ikke å la seg kue til fred. Da fikk det heller være med hele avtalen.

Les mer: Norads Wilhelmsen og Bastøe om Colombia-evalueringen