Kvinner i fredsprosessen i Colombia – en særinteressegruppe?

Wiig er også kritisk til at colombianske kvinneaktivister har hatt stor innvirkning på lovprosesser.Kvinner blir beskrevet som en særinteressegruppe. Det er de ikke! Kvinner er 50 prosent av befolkningen. Wiig har heller ikke fått med seg at et «kjønnsperspektiv» ikke kun handler om kvinner, men om forholdet mellom kvinner og menn, jenter og gutter i samfunnet.

Wiig sier også i sitt innlegg at; «Aktivismens iboende vesen er nettopp å fremme egen sak sjølv om det går på bekostning av andre grupper eller generelle rettsprinsipper.» Altså mener Wiig at Kvinner = aktivister som «fremmer egen sak selv om det går på bekostning av andre grupper eller generelle rettsprinsipper»….. Hvor hadde likestillingen vært både i Norge og i andre land i verden hvis ikke kvinner og andre aktivister hadde utfordret eksisterende rettsprinsipper. Hva med stemmerett, retten til å arve, retten til å eie eiendom, retten til abort?

Som del av fredsforhandlingene ble det nedsatt seks ulike undergrupper (Sub-Commissions). En av dem jobbet med kvinner og likestilling. Dette ble gjort for å følge opp sikkerhetsresolusjoner fra FN om kvinner, fred og sikkerhet (SCR 1325) som sier at kvinner skal involveres i alle deler av fredsprosesser og planlegging etter konflikt. I tillegg finnes en rekke andre resolusjoner fra sikkerhetsrådet som følger opp denne (SCR 1889, 2122 og 2242), samt resolusjoner som spesifikt retter seg mot seksuell vold og overgrep mot kvinner, at det ikke skal gis straffefrihet og at det skal etableres rapporterings- og monitoreringsmekanismer (SCR 1820, 1880, 1960 og 2106). Wiig skriver i sitt innlegg i Bistandsaktuelt om sub-kommisjonen som om kvinneaktivistene var de som satt der og utformet teksten. Virkeligheten var at noen representanter ble invitert til Havanna, Cuba der forhandlingene pågikk, for å gi innspill å si hva de mente var viktig å få med.

Anbefalte mer arbeid med likestilling

Da evalueringsrapporten ble presentert var Wiig selv til stede og spurte Fabra-Mata (som hadde ledet evalueringen) fra salen om Norge hadde gjort en strategisk feil ved å «insistere så mye på kjønnsperspektivet og likestilling» som de gjorde. Og Fabra-Mata sa et klar «nei». Det som burde ha vært gjort, mente han, var å la likestillingsspesialister forklare innholdet av avtalen til folket og i media. Altså anbefalte Fabra-Mata enda mer arbeid med likestilling og ikke mindre. Samt mer folkeopplysning på temaet. Men dette utelater Wiik fra kronikken.

Han forsøker også å fordumme kvinneaktivistene ved å si at FARC fridde til dem fordi de var fremtidige velgere og potensielle partimedlemmer. I dette ligger en påstand om en ensidig kvinnebevegelse og en innsnevring av kvinnebevegelsers mangfold uavhengig av land hvor vi befinner oss.

Kvinnebevegelsen i Colombia har gjennom mange år vært stor og mangfoldig. Den har bestått av menneskerettighetsaktivister som organisasjonen Humanas, advokater med urfolksbakgrunn som organisasjonen Akubadaura, afro-colombianske kvinner, urfolkskvinner fra landsbygda, kulturarbeidere og en rekke andre. Mange av disse organisasjonene har vært FOKUS partnere i Colombia de siste 8 årene, og har samarbeidet på tvers med et mål for øye – ønske om fred og grunnleggende menneskerettigheter som igjen må respekteres.

Overgrep fra regjeringsstyrker

Henrik Wiig burde vite svært godt at det ikke kun er FARC som har stått for drap og overgrep. Jeg har møtt kvinner som i løpet av mange års krigføring har vært utsatt for grov vold og overgrep fra regjeringsstyrker, paramilitære og fra FARC. Det hele har vært avhengig av hvem som har hatt kontroll i ulike områder til enhver tid. Ingen vet dette bedre enn kvinnene som har organisert seg for å søke oppreisning og rettferdighet etter overgrep.

Evalueringsrapporten slår fast at Norges satsning på likestilling og kjønnsperspektivet i rapporten var en stor suksess. Og roser innsatsen til kvinneorganisasjoner som FOKUS partner Humanas.

Wiig er en stemme til som skylder på sivilt samfunn i Colombia -og denne gangen på «kvinneaktivister»- for at avtalen mislyktes i folkeavstemningen.

Wiig begår også en feil når han skylder på kvinnene for at de religiøse kreftene stemte nei. De ble mobilisert og mobiliserte selv uavhengig av kvinneaktivistene, og var en del av hele apparatet som var og er mot fredsavtalen. I et land med konservative krefter, både politisk og religiøst, blir det opportunt å gå løs på kvinner og LHBT. Vi vet at representanter for religiøse krefter også fikk komme til Havanna. De hadde med seg Jesus-barnet i dokkeform som gave til partene, med henstilling til å tenke mer på Jesus enn på kvinnerettighetene. Så aktivistene var mange.

Kronikken er en grunnleggende feil omskriving av virkeligheten. Wiik tier om hva som skjedde i Colombia før folkeavstemningen: en omfattende mediekampanje drevet av eks-presidenten Uribe og hans folk mot avtalen, mot FARC, mot fred. En ærlig observatør hadde skyldt på Uribe.

I fredsavtaleprosessen i Colombia ble kvinner invitert til å bringe sine erfaringer og synspunkter på en grundig og omfattende måte. Inkluderingen førte til at grunnleggende synspunkt ble ivaretatt. Det ble ikke ble straffefrihet for seksuelle overgrep, kvinners bruk og adgang til land og kvinners politiske deltakelse ble inkludert. FOKUS og våre partnere i Colombia er opptatt av hvordan dette kan bli realisert på bakken.

Det er ikke mulig å finne noe grunnlag til å skylde på kvinner i Colombia for at fredsavtalen ikke gikk gjennom i folkeavstemmingen.