Anmeldelse

Boka «Dialog, en filosofisk tilnærming» trekker linjene fra de store tankesystemene ned til et praktisk nivå. Vi blir minnet om de mange fallgruver som kan hindre en god dialog, skriver Tor Erik Gjerde. Her diskuterer Aristoteles og Platon (i midten) i den kjente fresken «Skolen i Athen» av kunstneren Raphael.
Boka «Dialog, en filosofisk tilnærming» trekker linjene fra de store tankesystemene ned til et praktisk nivå. Vi blir minnet om de mange fallgruver som kan hindre en god dialog, skriver Tor Erik Gjerde. Her diskuterer Aristoteles og Platon (i midten) i den kjente fresken «Skolen i Athen» av kunstneren Raphael.

Filosofi – noe for bistandsarbeidere?

ANMELDELSE: Har filosofi som disiplin relevans for bistanden? Spørsmålet aktualiseres av boka «Dialog, en filosofisk tilnærming». Boka trekker linjene fra de gamle grekere via storheter i middelalderen til premissleverandører for forståelsen av den moderne offentlige samtalen, skriver Tor Erik Gjerde.

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Filosofi, er det en akademisk disiplin som har relevans for bistanden? Et uvant spørsmål, kanskje, men la oss nærme oss det med respekt. Filosofi er tross alt den mest overgripende og tradisjonsrike av alle vitenskaper, og den utgjør grunnlaget for så mange andre. Spørsmålet aktualiseres av en nylig utkommet bok av Bergensfilosofen Hallvard Fossheim med tittelen «Dialog, en filosofisk tilnærming». Interessen bør skjerpes når vi tenker på at det meste om «utviklingssamarbeid», eller «bistand» om du vil, handler nettopp om dialog, i en eller annen form, mellom giver og mottaker.

På prosjektnivå handler det om søknader, prosessen fram til en eventuell beslutning og oppfølging, gjerne også en evaluering. På mer overordnet nivå kan vi snakke om programutforming, policydialog eller landdrøftinger av ymse slag.

Fra mottakerorientering til lokalt eierskap

«Dialog: en filosofisk tilnærming» av Hallvard J. Fossheim. Utgitt av Cappelen Damm Akademisk i 2022.
«Dialog: en filosofisk tilnærming» av Hallvard J. Fossheim. Utgitt av Cappelen Damm Akademisk i 2022.

Retorikken rundt disse dialogformene har ikke stått stille. Noen historiske glimt: For noen tiår siden snakket man om «mottakerorientering», der ideen var at en giver, f.eks. Norad, skulle «orientere» seg om mottakerlandets prioriteringer og planer og tilpasse tilbud om økonomisk støtte etter disse. Det var jo vakkert tenkt. Ikke sjeldent ble det imidlertid fleipet om denne språkbruken på giversiden, som i realiteten innebar at vi, altså giverne, skulle orientere mottaker om hva vi driver med i deres land. Ofte var nok vitsen nærmere realiteten enn den opprinnelige intensjonen.

En liten generasjon seinere ble språkbruken strammet opp til å bli «mottakeransvar», Recipient Resonsibility. Idealet var at man opererte med et jevnbyrdig partnerskap, der giver betalte og mottaker rapporterte om framdrift basert på gjensidig forpliktende kontrakter etter grundige drøftinger; «...hvis ikke dere gjør som kontrakten sier, blir det ingen penger».

Opplæring og seminarer ble holdt i alle samarbeidsland. Dette var gjeldende latin i en rekke år. Også her hersket det imidlertid morsomheter eller ironier. Som en klarttalende representant for mottakeren slo til med en gang, da Norad foredro denne strategien: «Sir, actually, if you are a recipient, you are not responsible».

Enda noen år seinere utviklet semantikken seg ytterligere, nå til å dreie seg om «lokalt eierskap». Givermidler skulle inngå som ledd i lokale institusjoners egne budsjetter. På dette stadiet er vi vel fortsatt.

I boka løfter han virkelig blikket: han trekker linjene fra de gamle grekere (som Sokrates) via storheter i middelalderen til premissleverandører for forståelsen av den moderne offentlige samtalen (som Habermas).

Vaksine mot selvtilfredshet

Så kan man spørre, hvor flinke har vi vært til systematisk å analysere de ulike formene for dialog opp i gjennom årene, og hvor står vi nå? Det er her Fossheim tilbyr oss et hjelpemiddel til refleksjon, og dermed læring.

I boka løfter han virkelig blikket: han trekker linjene fra de gamle grekere (som Sokrates) via storheter i middelalderen til premissleverandører for forståelsen av den moderne offentlige samtalen (som Habermas).

Vi blir minnet om de mange fallgruver som kan hindre god dialog. Beregnende eller selvhevdende taktikker er et eksempel, lukkethet (dvs. å spille med skjulte hensikter) et annet. Psykodynamiske prosesser kan ødelegge for en god dialog, som at man hjelper hverandre til å finne på løsninger som ikke er uproblematiske, eller at man blir overdrevent ute etter å beskytte gruppeidentiteten mot kritikk.

Bevisst bruk av tåkelegging som kommunikasjonsstrategi, en annen godt kjent manipulativ øvelse, kunne gjerne også vært nevnt i denne sammenhengen.

Tanketradisjonene

Fossnes lar oss heller ikke glemme at dialogformer eksisterer i kraft av å tilhøre ulike tradisjoner, som vestlig, østlig, buddhistisk osv. Langt fra alt dette har direkte relevans for bistandsanalytikere, men mon tro om det ikke kan være kjekt å få denne påminningen om at enhver dialog i vår virksomhet involverer folk som tilhører ulike tankesfærer. I så måte burde Fossnes med fordel ha brakt inn Edward Said og hans orientalisme, selve nestoren på feltet.

En fordel med Fossnes` bok er at han evner å trekke linjene fra de store tankesystemene ned til et praktisk nivå. Han nevner konkrete utfordringer i gjennomføring av dialoger, så vel som regler for velfungerende dialoger i formaliserte fora. Boka ville ha imidlertid ha vunnet på å bygge ut denne dimensjonen ytterligere, ved kritisk å vise til og analysere noen kjente og veletablerte prosesser for internasjonalt samarbeid.

Boka vil egne seg godt for flere formål: som selvstudium for folk som søker dypere erkjennelse av for hvordan man agerer i forskjellige dialogsituasjoner, eller som utgangspunkt for organisasjons- og ledelsesutvikling.

Powered by Labrador CMS