Samtidig som kampene fortsetter mellom etniske grupper (bl.a Myanmar National Democratic Alliance Army - bildet til venstre) og hæren i den nord-østlige delstaten Shan, møttes Myanmars presidentTheinSeinoglederen av Nationwide Ceasefire Coordinating Team (NCCT) NaingHanThar i Yangon for å signereet utkast til en nasjonal våpenhvileavtale.Begge foto:Reuters / NTB Scanpix
Samtidig som kampene fortsetter mellom etniske grupper (bl.a Myanmar National Democratic Alliance Army - bildet til venstre) og hæren i den nord-østlige delstaten Shan, møttes Myanmars presidentTheinSeinoglederen av Nationwide Ceasefire Coordinating Team (NCCT) NaingHanThar i Yangon for å signereet utkast til en nasjonal våpenhvileavtale.Begge foto:Reuters / NTB Scanpix

Myanmar: Nasjonal våpenhvile og harde kamper - samtidig?

– Paradoksalt nok kan vi få en en nasjonal våpenhvile, uten at kampene opphører. Norge må nå revurdere strategien rundt fredsprosessen, sier Burmakomitéens Audun Aagre.

Publisert

Norsk fredsengasjement i Myanmar

Norske myndigheter har engasjert seg i å støtte opp under reformprosessen i Myanmar, har anerkjent de positive utviklingstrekkene, oppmuntret til videre fremgang, og på flere områder bidratt med konkret støtte til utviklingen. En del av den norske støtten har gått til fredsprosessen: «om ikke en fredsprosessen lykkes, vil det få negative konsekvenser for hele demokratiseringsprosessen» heter det fra Utenriksdepartementet.

Myanmar Peace Support Initiative (MPSI):  Som følge av den langvarige norske støtten til Myanmar, ble norske myndigheter i 2012 spurt om å ta initiativ til å få internasjonal støtte til fredsprosessen. MPSI ble etablert og det ble igangsatt en rekke konkrete prosjekter i de mest konfliktrammede og utilgjengelige områdene. I tillegg til å gi bistand til befolkningene var målsettingen å skape positiv dynamikk mellom aktørene i konfliktene, og videre bidra til å skape tillit og tiltro til fredsprosessen. Ifølge Utenriksdepartementet har fredsprosessen nå kommet så langt, at MPSI fases ut etter å ha vært operativt i tre år. Men utenriksminister Børge Brende har lovet å støtte fredsprosessen videre.

Peace Donor Support Group (PDSG): Gjennom lederskapet i PDSG skal Norge fortsette sitt fredsengasjement i Myanmar. I PDSG sitter de største bilaterale- og multilaterale giverne. Forumet fokuserer på å gi politisk og finansiell støtte til fredsprosessen. Utviklingen i fredsprosessen og den overordnede politiske utviklingen som har relevans for fred og forsoning i Myanmar diskuteres, og forumet konsulterer aktørene i fredsprosessen om deres syn på prosessen samt behovene for støtte.

Kilde: Utenriksdepartementet

Myanmars myndigheter og 16 etniske opprørsgrupper ble i påsken enige om en felles tekst for en nasjonal våpenhvileavtale.

Men det som av utenriksminister Børge Brende ble karakterisert som en historisk milepæl, kommer samtidig med at det fortsatt pågår harde kamper mellom hæren og etniske grupperinger nord-øst i landet.

I går meldte statlige medier at harde kamper fortsatte i delstaten Shan på den første dagen av landets vannfestival .

Og i forrige uke siterte tidskriftet Irrawaddy én av de etniske lederne som mente statlige medier overdrev betydningen av avtalen. Khun Okkar, i Nationwide Ceasefire Coordination Team, avviste burmesiske myndigheters karakteristikk av «en historsik milepæl av en avtale».

Okkar påpekte til Irrawaddy at det bare var et utkast til en avtale.

Flere etniske grupper poenterte samtidig i et åpent brev til prsident Thein Sein at kampene nord-øst i landet var en stor utfordring for å få en våpenhvilesavtale på plass. Leder i Den Norske Burmakomité Audun Aagre mener likevel det er svært positivt at partene har kommet til en enighet etter tre års forhandlinger. Men:

– Paradoksalt nok kan vi få en en nasjonal våpenhvile, uten at kampene opphører, sier Aagre til Bistandsaktuelt.

Han mener dette er positivt, forutsatt at de politiske samtalene fortsetter. 

– I beste fall får vi da en reell våpenhvile. Samtidig er det stor fare for at det ikke vil skje, sier Aagre og påpeker at regjeringshæren står midt i en militær offensiv mot kokanghæren, som er holdt utenfor prosessen av regjeringen,

Snudd på hodet

– Politiske forhandlinger parallelt med militære sammenstøt kan høres ut som en fredsprosess snudd på hodet. Men de etniske gruppene har brent seg på våpenhviler tidligere. Dersom fredsprosessen kan stanses ved å avfyre en skuddsalve, blir det i overkant enkelt å sabotere prosessen, og det er utvilsomt mektige militære interesser som trues av freden. 

Aagre mener at enighet om utkastet primært skyldes at de vanskelige punktene ble flyttet til de politiske samtalene.

– Det er dette etnisk side har ønsket hele tiden, fremfor å bruke tiden med en fastlåst, tidkrevende og politisert forhandling om å slutte å skyte på hverandre.

Han mener det faktum at våpenhvileutkastet ble forhandlet frem parallelt med en voldsom militær offensiv i nord, med hundre sammenstøt i februar og mars, viser hvor sterk viljen er på etnisk side til å komme videre, uavhengig av om kampene fortsetter. 

– Men hvorfor blir eksempelvis Kachin Independence Army med på en nasjonal våpenhvileavtale samtidig som de er i kamper med hæren? 

– Kachinhæren har vært rammet aller hardest av den militære offensiven, etter at våpenhvilen brast i 2011, med over hundre tusen internt fordrevne og store lidelser. Llikevel er det kachinhæren som har vist størst motvilje mot å inngå våpenhvile før en avtale om politisk medbestemmelse foreligger, og de har sterk støtte i kachinfolket for dette. Kachinstaten levde under en våpenhvile i 17 år, ble lovet politisk gull og grønne skoger, men opplevde at løfter om politisk medbestemmelse ble brutt og at militæret tok kontroll over naturressursene. 

Klør seg i hodet

– Mange av de etniske gruppene har hele tiden ønsket å starte med forhandlinger om en politisk løsning, men vanligvis slutter man vel å skyte før man setter seg ved forhandlingsbordet: Kan du forklare dette perspektivet?

– Jeg forstår at fredsforskere klør seg i hodet over prosessen, og den er ikke lett å bli klok på. Jeg begynner å bli tynn i håret selv. Det er derfor på tide å lytte mer til den etniske siden, og være forsiktige med å skyve utviklingshjelp og krav om våpenhvile foran de politiske forhandlingene:

– Man skaper ikke fred uten å ta tak i rotårsaken til problemet, som i Burma handler om sterk sentralisering, overgrep i etniske delstater, økonomisk, politisk og kulturell undertrykkelse av etnisk minoriteter og plyndring av naturressurser. Dersom man klarer å finne en desentralisert løsning er det ingen grunn for etnisk side å fortsette kampene. Men de vil naturligvis ikke gi opp kampen før de politiske målene, som så mange har gitt livene sine for, er oppnådd. 

Aagre forklarer at de politiske forhandlingene må finne et kompromiss mellom det sentraliserte og desentraliserte.

– På etnisk side krever man blant annet mer selvstyre og bedre ressursforvaltning og fordeling av inntekter mellom stat og delstat. Grenseganger mellom etniske hærgrupper og regjeringshæren må også avklares. Det vanskeligste spørsmålet handler om grunnloven og militærets autonome politiske rolle, sier Aagre.

Tidslinjen for prosessen er definert, hvor man etter signering av våpenhvilen har 60 dager på å lage et rammeverk for den politiske dialogen, og at forhandlingene starter maks 30 dager etter dette.

Indikerer bevisst sabotasje

Aagre er usikker på hvordan høstens valg vil innvirke på dialogen og sier han ikke er bekymret for at et regjeringsskifte vil påvirke fredsprosessen negativt.

– Alle i Burma ønsker fred; også militæret. Men hva slags fred, og hvilke motiver som ligger bak, er mer usikkert. Til tider har det virket som militæret har vært mer interessert i å forhandle overgivelse, inkludert demilitarisering av etniske grupper, som jo er et blindspor. Regjeringen har sagt mye bra om føderalisme og desentralisering, men så langt har det ikke blitt fulgt opp gjennom administrative reformer, som ville sendt et viktig signal til den etniske siden. 

– Regjeringen og militæret er to ulike statsmakter i Burma, som reflekteres i at militæret ofte gjør noe annet enn det regjeringen signaliserer. Militærets fredsvilje har vært vanskeligere å få øye på, spesielt i nord hvor militæret har enorme økonomiske interesser, og hvor tidspunktet for angrep indikerer bevisst sabotasje. 

– Gitt denne positive utviklingen. Hva bør Norge nå gjøre for å oppmuntre til videre fremgang?

– Det internasjonale samfunnet bør fortsette støtten, men bruke anledningen til å revurdere strategien i fredsprosessen. Det er mye positivt å si om den norske støtten, men i et større bilde har den internasjonale støtten bidratt til økt sentralisering av fredsprosessen, mens alle vet at desentralisering er løsningen:

– Når bistand til etniske områder må godkjennes av regjeringens fredssenter, og støtte til etniske minoriteter defineres som ulovlig, og kommer med stadig flere politiske føringer, sender dette et svært negativt signal, sier Aagre og påpeker at Stadig flere på etniske side er så frustrert at de vurderer å takke nei til støtte.

Oppsiktsvekkende

– Og det er oppsiktsvekkende. Jeg møtte General Gun Maw (i Kachin Independence army; journ.anm.) for en tid tilbake. Han mente den internasjonale fredsstøtten var så lite transparent at det hadde gitt mer oversikt å ta det inn i statsbudsjettet.

Aagre mener det ligger et dypt alvor bak en slik spøk, og poengterer at den handler om at fredsstøtten har vært ubalansert, og primært favorisert regjeringen, som han påpeker som den klart sterkeste parten.

– Jeg håper det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, vil sørge for en bedre balanse i regnskapet. Hvis man når en våpenhvile og går over i politiske forhandlinger er det viktig at det internasjonale samfunnet tar en større rolle i å monitorere våpenhvilen, noe etnisk side hele tiden har ønsket, men som regjeringen og militæret så langt har vært skeptisk til. Norge har gjort mye bra, og vil gjøre det enda bedre dersom man lytter til flere aktører på etnisk side enn i dag. 

Powered by Labrador CMS