Sett fra sør: Drømmefabrikken

Jeg var der for å skrive om nettopp dette da jeg ble stående å prate med 25 år gamle Beauty Begum. Hun fortalte meg historien om seg selv, en historie jeg fant både rørende og inspirerende.

Beauty kommer opprinnelig fra en liten landsby. Hun giftet seg som tolvåring. Mannen hennes var voldelig. De fikk etter hvert tre barn, men levde i stor fattigdom. For Beauty var drømmen å flykte fra fattigdommen, og den daglige mishandling. Til tross for alle vanskelighetene fortsatte hun å sende sin eldste datter, Moon (12), på skolen.

Da Beautys ektemann bestemte at datteren skulle giftes bort i en alder av tolv, opponerte Beauty for første gang i sitt liv, mot samfunnet og mot sin mann. – Jeg kan ikke bare se på at datteren min dør, akkurat som jeg, sier Beauty, – så jeg bestemte meg for å dra inn til byen for å finne en jobb i tekstilindustrien.

FOR TRE måneder siden kom Beauty til Banglabazar og hun fikk jobb på Habitus Textile Factory.

– Jeg er ei landsbyjente og har bare jobbet ved elva og på markene før. I den store tekstilfabrikken med hundrevis av arbeidere, følte jeg meg som en vinner. Jeg følte at jeg kunne redde ungene mine og meg.

Akkurat som Beauty, kommer det hver dag andre unge kvinner til Dhaka med håp om et bedre liv. Bangladesh’ tekstilindustri er nest størst i verden med 4 millioner arbeidere, hvorav de fleste er kvinner. Landet eksporterer tekstilprodukter for over 25 milliarder dollar
årlig.

BEAUTY VET IKKE mye om hvor viktig tekstilindustrien er for landets økonomi, men hun vet hva som skjedde med hennes liv etter at hun begynte å jobbe i tekstilfabrikken.

– Jeg hadde aldri trodd jeg kunne tjene 5500 taka, sier hun. – Datteren min, Moon, har begynt på skolen igjen, og jeg har avlyst bryllupet. Jeg sender penger til henne og har råd til å kjøpe egg og kylling til ungene mine.

Da Beauty bestemte seg for å dra til byen, advarte svigermoren hennes mot fabrikkollapser. Dette var fire år etter Rana Plaza, og fremdeles fremkaller minnene om denne katastrofen frykt hos landets fabrikkarbeidere.

– Jeg var også redd til å begynne med, innrømmer Beauty, – men bygningen jeg jobber i er tryggere enn mitt eget hus. Hjemme i landsbyen var det naturkatastrofer hvert år, så frykt og død er ikke akkurat fremmed for oss. Det er nettopp fordi jeg jobber i en tekstilfabrikk at jeg nå har et verdig liv. Det er verdt risikoen.

BEAUTY BEGUM ER ikke lenger en kvinne som bruker dagen på å fange fisk med nett hun har leid av andre. Når hun kommer hjem fra fabrikken, forsøker hun å hjelpe ungene med skolearbeidet. Hennes eldste datter, Moon, fortsetter skolegangen og ser fram til å en dag å flytte til byen. Beauty har begynt å drømme om en bedre framtid.

– Livet mitt er forandret, sier hun. – Tekstilfabrikkene er en velsignelse, så framt det ikke skjer noen ulykker.