Meninger

Når man er kjærester gjelder andre forventninger til hva som regnes som rimelig og urimelig, skriver Anne Håskoll-Haugen.

Norge og Afrika hos samlivsterapeuten?

Kan to land, hvor det ene gir penger og det andre tar i mot, noen gang bli likeverdige partnere? Hvor ulike kan egentlig to partnere være hvis samlivet skal bli lykkelig, fruktbart og utviklende for begge? spør Anne Håskoll-Haugen.

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Partner kaller man det i bistanden når man har funnet en lokal organisasjon å støtte med penger fra bistandsbudsjettet. Ordet skal understreke at utvikling er et samarbeid mellom to likeverdige parter. Sammen bruker Nord og Sør det vi har mellom ørene til å finne ut hvordan man best kan få til en utvikling som er god for alle.

Ja, for hele planeten, aller helst.

Men slik har det ikke alltid vært.

I bistandens spede barndom var penge- og kunnskapsoverføringen fra Nord til Sør først og fremst sett på som veldedig hjelp, en gave fra rike til land hvor folk gikk uten sko og laget mat på åpen ild. Og lenge var det slik at de som mottok denne hjelpen skulle være glade for det de fikk. Mange føringer ble lagt på hvor og hvordan pengene skulle brukes, uten at mottagerne nødvendigvis hadde så mye de skulle ha sagt.

Bistandsiveren på 1950, 60 – og 70-tallet var blant annet drevet frem av frykten for at kommunismen skulle få fotfeste i de fattige landene. Å knytte de tidligere kolonistatene til seg i stramt snøre gjennom bistandsoverføringer, veibygging og støtte til moderne kapitalistisk jordbruk, ble sett på som vaksine mot den røde fare og en viktig del av utenrikspolitikken.

Men så kom 1980-tallet og ordet partnerskap. En ny rapport bestilt av Norec (tidligere Fredskorpset), skrevet av NUPI-forskeren Jon Harald Sande Lie har nå tatt for seg bruken av ordet partnerskap i bistandens verden.

Nye tider, nye tanker

Og dette ordet, partnerskap, oppsto ikke ut av ingenting. Sande Lie skriver at det var en villet endring som skulle forsøke å ta tak i skjevheten i forholdet mellom landene som gir og de som tar i mot. Ordet var ment å ta tak i flere problemer som hadde presset seg frem etter noen tiår med denne nye og voksende delen av utenrikspolitikken.

Det ene, forklarer rapporten, var det moralske; for det begynte etterhvert å lukte svidd av måten vestlige land tredde prosjekter ned over hodene på utviklingslandene. Var det ikke en tanke paternalistisk, en litt vel ovenfra-og ned-holdning som lignet litt mer på kolonitiden enn det burde? For land som Spania og Storbritannia var jo bistandsoverføringer til dels en måte å bøte på gamle synder – de hadde forsynt seg grovt av sine tidligere kolonistater og fikk etterhvert mye av skylden for at det sto så dårlig til i mange av landene. Var bistanden bare en fortsettelse av det samme maktforholdet?

Ved å anerkjenne dem som likeverdige partnere og ikke bare mottagere av hjelp, snudde man opp ned på hvem som ble ansett for å være «ekspertene» i utviklingsarbeidet. For hvordan kunne det være slik at det var de som satt på pengesekken som visste best hva som skulle til for å få til utvikling i et land de ikke kjente?

Og nettopp det var del av det andre problemet ideen om partnerskap skulle forsøke å endre på. Mislykkede bistandsprosjekter hadde etterhvert fått mye oppmerksomhet, og det ble viktig å få til tydeligere resultater. Skattebetalerne stilte strengere krav om at alle millionene som etterhvert hadde blitt overført faktisk førte til noe bra. Tanken om partnerskap ble også en innrømmelse av at bistandsorganisasjonene virkelig trengte de lokale som eksperter for å få det til.

Det alltid vanskelige samlivet

Rapporten har fått navnet Partnership – just another buzzword? Og det store spørsmålet blir da om partnerskap bare er et buzzword, eller om det faktisk har endret måten Nord forholder seg til Sør på. På 30 sider har Sande Lie kommet frem til at et likeverdig og fruktbart partnerskap mellom organisasjoner med halve verdenskartet mellom seg er vanskeligere sagt enn gjort.

Så, omtrent som alle andre partnerskap altså. For samliv er jo vanskelig – det må vi vel kunne enes om. Psykologer og parterapauter forsøker å hjelpe en hel hær av partnere til å slutte å krangle, kjefte og misforstå hverandre.

Skal jeg bli i forholdet, eller komme meg ut? Er vi for forskjellige? Er han avhengig av meg? Hvordan finne tilbake gnisten? Slike ting vil folk vite, og sender brev som kommer på trykk i helgemagasiner.

Så om samlivet mellom to mennesker er vanskelig, to som kanskje til og med snakker samme språk og deler felles kulturelle referanser.... hva da med parforhold mellom to land eller to organisasjoner som befinner seg i hver sin verdensdel?

Rapporten går langt i å være kritisk til hvorvidt partnerskap egentlig er verdt mer enn papiret det er skrevet på. Et argument er at det ikke finnes noen definisjon på hva et partnerskap mellom organisasjoner egentlig betyr. Et annet argument er at den enorme skjevheten i makt mellom de som gir og de som tar i mot, er for stor til at man noen gang kan snakke om et likeverdig partnerskap.

Betyr det at «partnerskapet» burde kastes på søppeldynga sammen med så mange andre ord og begreper som har havnet der i løpet av de siste årene?

Jeg mener nei. For selv bare et ord betyr noe. Vi lever nå i en tid hvor ord blir ansett som ekstremt viktige. Faller det ett feil begrepsbruk i en debatt, kan det få enorme konsekvenser for personen som ikke hadde fulgt med i timen. Vi kjenner det fra tidligere ord som har blitt skrotet; neger, åndssvak, barnehagetante, handicappet, brannmann....ordene følger tidsforståelsen, og det er en viktig del av utviklingen.

Og innføring av dette partnerskap handlet jo nettopp om å forsøke å tydeliggjøre en endring i synet på maktforhold mellom Nord og Sør. Og på mange måter var bistandsbransjen faktisk tidlig ute denne gangen. Poenget var å anerkjenne mottagerens rolle som noe mye mer enn at de bare skal ta i mot pengene. De skal (selvsagt!) selv ta del i og ansvar for egen utvikling.

At det tar tid og er vanskelig å få til, betyr ikke at bransjen bør gi det opp.

Akkurat som for par flest

Et stort og viktig spørsmål i rapporten er likevel om bruken av partnerskap mer dekker over et skjevt maktforhold enn det gjør noe med det.

Men at man definerer et samarbeid som et likeverdig partnerskap, betyr jo kanskje også at den ene parten lettere kan protestere dersom forholdet blir for skjevt? Det blir jo omtrent som for vanlige par – når man først har sagt man er kjærester – ja, da gjelder andre regler og forventninger til hva som regnes for rimelig og urimelig, godt og dårlig. Som alle andre forhold må man jobbe med problemene. Og at det ikke finnes en enighet om hva definisjonen på hvilke regler som gjelder i et partnerskap, det vet vi jo fra samlivsspaltene.

Og forresten. Bistandspenger gir ikke alltid donoren makt. For hva om «de andre» en dag ikke lenger vil ha pengene? Det finnes allerede mange eksempler på det land som sier takk, men nei takk.

Makt finnes ikke! skrev foreleseren min en gang på tavlen med store bokstaver.

Makt er en relasjon – når den ene forlater relasjonen, finnes ikke lenger makten. Det er verdt å huske på for alle organisasjoner, bistandsnasjoner og mottagere som ikke helt får dreisen på partnerskapene sine.

Skilsmisse er jo ikke uvanlig – verken i utviklingssamarbeid eller ellers.

Powered by Labrador CMS