I hjemlandet fikk Hector Ulloa dødstrusler. Derfor dro han til Norge. Tre år etter er han sjef for norske studenters største bistandsorganisasjon.
I hjemlandet fikk Hector Ulloa dødstrusler. Derfor dro han til Norge. Tre år etter er han sjef for norske studenters største bistandsorganisasjon.

Fra dødstrusler til seiersbrøl

Hector Ulloa er studentaktivisten fra Honduras som kom til Norge for å avslutte studiene uten frykt for vold og trusler. To år senere har landet ny regjering og telefonen hans ringer: – Hector, kom hjem, vi har et land å fikse.

Publisert

27. januar 2022 var en historisk viktig dag for det lille mellomamerikanske landet der militærkupp så ofte har knust spirene til demokrati. Da Xiomara Castro, Honduras sin nye, folkevalgte president, gikk opp på scenen for å bli tatt i ed, trillet tårene nedover Hector Ulloas kinn.

To år tidligere hadde studentaktivisten forlatt landet etter å ha mottatt dødstrusler. Han fikk hjelp til å komme seg vekk, og endte opp i Norge for å fullføre studiene som en del av programmet Students at risk. Nå var han hentet tilbake for å hjelpe til å stable en ny og demokratisk valgt regjering på bena. Da Castro grep mikrofonen, sto han foran scenen sammen med folkemengden som jublet Si, se pudo! (Ja, vi kunne!).

– Det var bare noe som grep tak i meg akkurat da. Jeg tenkte på den lange veien vi hadde gått for å komme hit, og på alle aktivistene som hadde blitt fengslet eller drept underveis. Jeg er glad de ble anerkjent under seremonien. Samtidig visste jeg at det ikke blir lett å få Honduras på bena igjen.

Det er store strukturelle endringer som må til. Og de mektigste i landet, de fortsetter å være mektige, uansett hvilken regjering som sitter.

Ved siden av ham i folkemengden sto den norske ambassadøren til Mexico. Det var han som hadde fikset invitasjonen for henne. For selv om Ulloa hadde tenkt å holde seg unna aktivismen da han kom til Norge, ble det ikke slik. Etter bare noen få år i Norge ble han valgt som leder av Studentene og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond (SAIH). Og nå hadde han plutselig også fått rollen som en slags delegasjonsfikser for norsk deltagelse på innsettelsesseremonien. Men den historien kommer vi tilbake til.

Fra valgfest til snø og is

Nå sitter Ulloa i en sort skinnsofa i kollektivet på Tøyen i Oslo som han deler med fire andre unge voksne. Utenfor er gatene dekket av is og grus. Det er bare fire dager siden han landet på Gardemoen etter en måned på jobb i hjemlandet. Men selv om kroppen er i Norge, er hodet fortsatt i Honduras. Det ble et sterkt møte med landet han har lengtet hjem til.

– Det var egentlig helt surrealistisk; jeg fulgte nyhetene om valget fra Norge. At Xiomara Castro faktisk vant, at valget gikk rolig for seg, at den sittende presidenten godtok resultatet, at det var den høyeste valgdeltagelsen noen sinne – ja, surrealistisk er ordet jeg vil bruke, sier han.

Mange som kjenner til situasjonen i Honduras det siste tiåret vil antagelig si seg enig. Honduras er et av de fattigste landene i Latin-Amerika. Militærstyre, politisk ustabilitet, korrupsjon og kriminalitet har preget store deler av landets moderne historie. Blant annet har landet ofte toppet statistikken over verdens mest voldelige land – med til tider flere drap enn i mange av verdens mest aktive krigssoner.

Militærkupp

I 2009 ble regjeringen avsatt i et militærkupp. Partiet som overtok, og som satt ved makten i 12 år, ble møtt med store folkelige opptøyer og gjentatte beskyldninger om valgfusk, drap på aktivister og udemokratisk styre.

For Ulloa og mange av hans aktivistkollegaer, var det derfor ikke selvsagt at dette valget skulle bli så fredelig som det ble – og at man ville unngå en ny omgang med valgfusk.

– Jeg måtte tilbake til Honduras å se med egne øyne at Castro ble tatt i ed. Først da kunne jeg tro at alt dette var sant, sier han.

Xiomara Castro er landets første kvinnelige president – og dessuten kona til venstreorienterte Manuel Zelaya som ble avsatt i kuppet i 2009.

Å bygge opp et land

Det var nettopp her i kollektivet han fikk telefonen som plasserte ham nærmest scenen under Castros innsettelsesseremoni. En kveld i desember satt han og spilte dataspill på rommet sitt da en aktivistvenn fra Honduras ringte.

– Jeg tok telefonen og begynte å tulle som vi pleier når vi snakker sammen. Han avbrøt meg ganske raskt og sa – Hector, det der får vi ta en annen gang, det er noen som vil snakke med deg her.

Telefonen ble gitt videre til en representant for presidentens valgkampanjekomité. Samtalen endte med en invitasjon om å komme tilbake til Honduras.

– Vi var flere tidligere studentaktivister som ble hentet hjem for å bidra. Castros nye regjering ville bygge det nye styret nesten fra bunnen av. Det betyr at de ville skaffe seg både sitt eget faktagrunnlag om landets tilstand og se på alle departementer og institusjoner på nytt. De stolte ikke på informasjonen den forrige regjeringen satt på.

Vi var flere tidligere studentaktivister som ble hentet hjem for å bidra. Castros nye regjering ville bygge det nye styret nesten fra bunnen av.

Det er dette arbeidet Ulloa har bidratt inn i.

Ulloa forteller at skepsisen til den tidligere regjeringen er stor.

– Det har vist seg at den tidligere regjeringen holder tilbake informasjon, sier han oppgitt.

Jusstudentenes ansikt

Ulloa kommer fra en lærerfamilie hvor både foreldrene og en onkel var aktivister på hver sin kant. Men det var først på jusstudiet Ulloa begynte å engasjere seg. Ungdomstiden tilbragte han ganske bekymringsløst på en privatskole i hovedstaden med barna til mange av landets mektigste. Foreldrene satset alt på at de to sønnene deres skulle få en god utdannelse.

– Og i Honduras betyr det dessverre å gå på privatskole. Jeg tror ikke jeg forsto den gang hvor mye foreldrene mine ofret for å ha råd til å ha oss på den skolen. Men jeg er takknemlig for det nå, forteller Ulloa.

Han sier han ikke var aktiv på noe vis i ungdomstiden. Han spilte dataspill og drev med svømming. I klassen fant han på mye bøll, men mener selv han fikk mye godvilje fordi karakterboken så bra ut.

Da han begynte på det offentlige universitetet i hovedstaden Tegucigalpa ble Ulloa mer opptatt av hva som foregikk rundt seg.

– Det offentlige universitetet i hovedstaden er fortsatt anerkjent som et av de beste i landet. Derfor samler det seg både studenter fra alle samfunnslag seg der. Jeg så studenter som knapt hadde råd til bussbilletten frem og tilbake.

Det gjorde inntrykk. Men det som dro ham inn i aktivismen, var et årelangt forbud den da sittende regjeringen hadde innført mot studentdemokratiet. Studentene fikk organisere seg i partier, men de fikk ikke lenger være med å påvirke universitetet slik de en gang hadde gjort.

Ulloa startet sitt eget studentparti og fikk etter kort tid mange tilhengere. Sammen med de andre studentpartiene kjempet de for å få tilbake rettighetene de hadde tapt. Han ble for alvor en offentlig person da han ble nestleder for jusstudentene og talsperson for den nasjonale studentbevegelsen. Han frontet en flere måneder lang streik for å protestere mot nye utdanningslover de mente ville begrense muligheten til å studere.

– Det handlet om at universitetet skulle få retten til å kaste ut alle studenter som ikke fikk gode nok karakterer. I praksis ville det ramme hardest de fra fattig bakgrunn.

Han forteller at i Honduras har utdanning vært neglisjert i mange år. Å få en god utdannelse er en luksus de fleste ikke har råd til.

«Død over studentbevegelsen!»

Det var storstilt tv-dekning av studentopprøret. Nyhetsoppslag og demonstrasjoner. Ulloa deltok på store nasjonale talkshows flere ganger. Trusler fra ukjente personer og falske profiler på facebook var han vant til for lengst. Men så eskalerte det.

Programlederen hadde ventet på meg utenfor studio før sending. Mens han sto der vrengte det opp en motorsykkel med en maskert mann som dro ut en pistol.

En student på universitetet ble kidnappet fra campus – men dumpet i veikanten da de skjønte det ikke var Hector de hadde fått fatt på. Men det var først da han dukket opp til en tv-sending 15 minutter for sent og fant programlederen helt hvit i ansiktet av sjokk, at det begynte å sige inn at livet som aktivist kanskje var hakket farligere enn han hadde sett for seg.

– Programlederen hadde ventet på meg utenfor studio før sending. Mens han sto der vrengte det opp en motorsykkel med en maskert mann som dro ut en pistol. Han siktet på programlederen mens han ropte: Muerte al MEU! Død over MEU (navnet på den nasjonale studentbevegelsen Ulloa var talsperson for på dette tidspunktet, red.anm.)

Veien til Norge

Men til tross for alt dette; Ulloa ville egentlig ikke dra fra Honduras.

– Det var vanskelig å reise fra alt arbeidet vi hadde gjort, fra alle de andre aktivistene. Jeg tenkte til og med at det var bra for saken at jeg fikk dødstrusler – at det ville gi oss oppmerksomhet.

Men en lokal organisasjon foreslo at han kunne søke på et norsk beskyttelsesprogram for å komme seg ut for en stund. Han søkte og fikk «ja».

– Jeg visste ikke en gang hvor Norge var! Sier han med et lite «unnskyld» i blikket.

Han pakket kofferten og landet i Bergen en dag i august 2018.

Men da hadde han også oppnådd mye av det studentene hadde kjempet for; kongressen hadde vedtatt flere av kravene deres. Og det hadde blitt besluttet at studentdemokratiet skulle bli gjeninnført på universitetet.

– Det var en stor seier. Det var aller første gang at et forslag fra noen utenfor kongressen hadde gått igjennom. Etter noen intense år, tenkte jeg at det kanskje var på tide å la noen andre ta over som frontfigur.

Aktivist – runde to

Så han dro. Og er glad for det nå. I Bergen har han fullført studier i offentlig administrasjon i trygge omgivelser. Fått nye venner. Forsøkt seg på slalåm, på hytteturer og prøvd å forstå den norske måten å leve på.

– Men jeg er veldig sosial, så det har vært vanskelig å være her i Norge også. Det er veldig vanskelig å komme inn på folk!

Det kan kompisen Carlos Medina skrive under på.

– Haha, ja Hector lider litt på grunn av det der. Men jeg vet også at han liker seg veldig godt i Norge.

Medina er fra Mexico og de to ble kjent under studietiden i Bergen. De ble kjent i en gruppe for utenlandske studenter som fant sammen på universitetet.

Ulloa forteller at da han først kom til Norge var han veldig opptatt av å forsøke å være like aktiv i studentbevegelsen i Honduras som før.

– Jeg fulgte med på alle nyheter, postet på sosiale medier og holdt på. Men jeg forsto til slutt at det ikke gikk an å være to steder samtidig. Så jeg bestemte meg for å dykke inn i det norske og innse at det kanskje fantes et annet liv, utenom aktivismen.

Fra aktivist til leder

Men slik ble det ikke. Etter bare tre år i Norge ble han frontfigur for en norsk student- og bistandsorganisasjon; Studentene og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH).

Han hadde aldri hørt om SAIH. Men det viste seg at organisasjonen i Honduras som hjalp ham til Norge, var en del av SAIHs nettverk og derfor kjente til Students at risk-programmet. Det ble begynnelsen på en ny fase med aktivisme. Fra å være medlem, ble han etterhvert valgt som leder av SAIH i Bergen, deretter nestleder for hele organisasjonen – og i 2021 leder.

Jeg kunne bare vinke til dem på avstand, jeg var redd for å smitte dem. Men det var så viktig for meg å få se dem.

Da han ble leder, flyttet han til Oslo og Tøyen. Men byen har han ikke rukket å bli mye kjent med, preget av pandemi og nedstengninger som den har vært.

Om å lengte hjem

Pandemien har også forhindret ham i å reise hjem for å besøke familien. Og det ble den andre emosjonelle siden ved hjemreisen i januar. Familien hentet ham på flyplassen, og derfra gikk turen til besteforeldrene.

– Jeg kunne bare vinke til dem på avstand, jeg var redd for å smitte dem. Men det var så viktig for meg å få se dem. Det andre stedet jeg måtte se, var gravstedet til onkelen min, Pablo Ulloa.

Ulloa begynner å gråte. Han forteller at onkelen var lege og aktivist. Han viet livet sitt til å jobbe på en klinikk for folk med lite penger. Han døde i begynnelsen av pandemien fordi de ikke hadde noe utstyr å beskytte seg med.

– Det var vanskelig å reise tilbake hit. Men jeg har forpliktelser i Norge som er viktig for meg å fullføre, jeg har blant annet et halvt år igjen som leder av SAIH, som har vært en lærerik tid.

– Det er ganske annerledes å kjempe for andre studenters rettigheter, enn å kjempe for sine egne. Å få det blikket utenfra har vært veldig lærerikt. Å forstå den globale konteksten av det jeg var en del av i Honduras – at studenter kjemper mot myndighetene over hele verden. Da jeg ledet streikene hjemme på universitetet, var jeg så oppslukt av vår egen kamp at jeg ikke tenkte så mye lenger enn oss selv.

På sikt er det likevel hjem til Honduras han vil. Han vil bidra til forandring i sitt eget land. Det er det viktigste. Om det blir gjennom politikken – eller på annet vis, gjenstår å se.

La aktivister være aktivister

Som studentaktivist i et land med mye uroligheter har Ulloa gjort seg opp noen tanker om hva internasjonale bistand kan bety.

– Jeg tror ikke det kan undervurderes det at noen ser oss. Da vi protesterte i gatene og kjempet for rettighetene våre – det å se at noen snakket om det, at noen skrev om det i andre land – jeg forstår det kan virke ubetydelig for dere, men det er det ikke. Å støtte grasrotorganisasjoner uten å drukne dem i skjemaveldet som de ikke har tid eller kompetanse til å håndtere – det er også viktig. La dem gjøre det de kan – være aktivister. Men først og fremst skal honduranerne jobbe for forandring selv. Og selv om Ulloa gråt av glede da Xiomara Castro ble tok over presidentstolen – forsto han også hvor vanskelig det kom til å bli å få til endringer.

– Det er store strukturelle endringer som må til. Og de mektigste i landet, de fortsetter å være mektige, uansett hvilken regjering som sitter. Det ble veldig klart for meg da jeg var tilbake.

Mr. Fix-it

Ja, og så var det historien om hvorfor han feiret presidentinnsettelsen ved siden av den norske ambassadøren til Mexico.

– Hun skulle selvsagt ha mottatt en invitasjon, men det hadde hun likevel ikke fått i den litt kaotiske situasjonen som var for påtroppende regjering. Men jeg trakk i noen tråder og ordnet en, ler Ulloa fornøyd.

Problemet var at utenriksdepartementet i Honduras på det tidspunktet ikke hjalp den påtroppende regjeringen og dermed hadde de ikke kontakt med andre land. Men Ulloa var ivrig, på Norges vegne, og ordnet til og med et møte mellom Norges ambassadør Ragnhild Imerslund og Honduras’ ferske utenriksminister.

– Det var en kaotisk dag, og jeg fikk hele tiden meldinger om forsinkelser. Men plutselig så jeg utenriksministeren i folkemengden og tenkte at – nå griper jeg bare tak i ham!

Imerslund skrev etterpå et beveget innlegg på facebook om hvor stort det var å være med på innsettelsen. Det andre av dagens høydepunkter var å bli kjent med Hector Ulloa, skrev hun.

Og slik gikk det til at en studentaktivist, som for tre år siden ikke en gang visste hvor Norge var, ble bindeleddet mellom norsk utenrikstjeneste og Honduras’ nye regjering.

Powered by Labrador CMS