Meninger

Fattige mennesker er ressurssterke. De ser på seg selv som en del av en større helhet; som en gjensidig del av andre menneskers nettverk, skriver Inge Tvedten. Her får to barn både kjeks og melk under en utdeling av mat og drikke under et koronautbrudd i Kerala, India.

Fattigdommens antropologi

Bistandens hovedmål er fortsatt fattigdomsreduksjon, men de aller fattigste kommer alltid sist i rekken. Skal målet nås, må de fattigste i større grad engasjeres direkte og lyttes til, skriver Inge Tvedten.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Dagens bistand preges av at avstanden mellom tiltak og erklært målgruppe er blitt stadig større.

«Fattigdomsreduksjon» har utgjort det moralske og politiske grunnlaget for norsk bistand gjennom mange tiår, og å gjøre «slutt på fattigdom i alle sine former» er den overordnede målsettingen for FNs bærekraftsmål. Å redusere fattigdommen er fortsatt norsk bistands målsetting, men fokuset er i realiteten blitt stadig mindre de siste årene.

En viktig grunn er at mens bistanden er blitt stadig mer global og teknokratisk i sin tilnærming, er målgruppen blitt stadig mer abstrakt og fremmedgjort: «De fattige» sees på som tall og statistikk, og ikke som tenkende og handlende mennesker og de største ekspertene på sin egen situasjon.

Fattigdom som tall

Studier av fattigdom har vært dominert av kvantitative data omkring inntekt og forbruk («mennesker som lever på mindre enn 1,9 dollar per dag») og indekser om helse, utdannelse, bolig, sikkerhet osv. (såkalt «multidimensjonal fattigdom»). Slike studier har fokusert på hushold/individer som sosiale og analytiske enheter.

21,7 prosent av verdens befolkning lever i fattigdom, viser nye data fra FNs utviklingsprogram (UNDP). Nærmere 85 prosent av disse bor i Afrika sør for Sahara og Sør-Asia; 84 prosent bor på landsbygden og 16 prosent i byer. 67 prosent bor i mellominntektsland med stor ulikhet. Mens fattigdommen globalt er blitt sterkt redusert de siste tiårene, har antallet økt i Afrika sør for Sahara der bistanden har vært mest omfattende.

Denne type tall – og tusenvis av underbyggende studier – er viktige for å forstå utbredelsen av materiell fattigdom geografisk og over tid. Men hvordan oppleves fattigdommen av de fattige selv, og hva ser de på som avgjørende for å kunne overleve og få det bedre?

Makt og relasjoner

Som antropolog har jeg – sammen med kollegaer fra utviklingsland – i mer enn 40 år forsøkt å forstå fattigdom fra de fattiges eget perspektiv, gjennom feltarbeid i landsbyer og slumområder i en rekke land i Afrika. Vi har brukt et vidt spekter av kvalitative tilnærminger og metoder, som er annerledes, men like «vitenskapelige» som kvantitative tall og analyser.

Det mest slående er hvordan fattige ikke ser på seg selv i det individuelle perspektivet kvantitative analyser bygger på. Snarere tvert om: De ser på seg selv som en del av en større helhet (politiske, økonomiske og kulturelle 'strukturer’); som en gjensidig del av andre menneskers nettverk. Sammen definerer dette hvem de fattige er, og hvilke muligheter de fattige selv føler at de har til å være sosialt mobile.

Med overraskende regularitet mellom ulike land og områder deler folk selv fattige inn i ulike kategorier. «Midlertidig» fattige vil si personer som skifter mellom å være fattige og ikke-fattige etter endringer i de strukturelle betingelsene som omgir dem. «Permanent» fattige vil si personer som har lært seg å leve med og tilpasse seg sin fattigdom. De aller fattigste regnes som «fanget» i sin egen fattigdom uten muligheter til å bedre sin egen situasjon.

Fattige mennesker er også ressurssterke

Fattige mennesker er ressurssterke: Det krever enormt med krefter og innovasjon å klare seg fra dag til dag i landsbyer og slumområder med mangel på formelt og uformelt arbeid, dårlige forhold for jordbruk, dårlig tilgang på helse og utdannelse, krig og konflikt – og kulturelle begrensninger knyttet til kjønn, alder, etnisitet og andre forhold.

Det avgjørende for fattige menneskers evne til å leve med fattigdom og komme seg gjennom kriser er deres plass i sosiale nettverk og de sosiale relasjonene de klarer å mobilisere – med storfamilien, i nabolag, med landeiere og arbeidsgivere, med staten og sosialtjenester etc. Disse relasjonene er basert på ulikhet og/eller makt og er dypt kulturelt forankret.

De aller fattigste er kjennetegnet av begrensede sosiale nettverk og begrenset handlingsrom – som følgende eksempler viser:

I Mululuka i Mosambik bodde tre generasjoner kvinner sammen i dyp fattigdom. Den eldste var skilt og hadde mistet all rett til land. Det lille de spiste, sanket de på stranden etter fiskere eller i skogen. Hennes viktigste relasjon i krise var en eldre bror i en annen landsby, som i matrilineære samfunn er ansvarlig for familiemedlemmer i morslinjen.

I Kalandula i Angola levde en kvinne i stor nød med tre barn. Hennes far hadde giftet henne bort i ung alder fordi han visste at medgiften var nødvendig for å redde resten av familien. Som tredje kone var hun i praksis ansvarlig for sitt eget hushold og levde av småhandel. Hennes viktigste sosiale relasjon var andre kvinner på markedet, som hjalp hverandre i kriser.

I Windhoek i Namibia levde en eldre mann fra hånd til munn. Han hadde ikke jobb, var avhengig av søppelfyllinger og tigging for å overleve og hadde ingen mulighet til å reise til sin familie nord i landet. I kriser fikk han hjelp av andre i samme situasjon, som visste at neste gang kunne det være deres tur.

De fattigste «fanges» i egen fattigdom

Disse og andre ekstremt fattige er i praksis «fanget» i sin egen fattigdom, men er også handlende mennesker. De investerer det lille de får tilgang til av ressurser, i det som gir mening for dem – som ofte er sosiale relasjoner utenfor deres eget hushold for overlevelse, selvrespekt og framtidig sikkerhet.

Men noen forblir sosialt marginalisert og fattige livet ut: I byen Oshakati i Namibia finnes det ingen kirkegård. Det er forventet at alle døde blir hentet av slekt fra landsbyen de opprinnelig kom fra for å begraves blant sine egne. Bare de aller fattigste og mest isolerte forblir i byen, der de graves ned på en fyllingsplass bak en lokal bensinstasjon.

Dagens bistand preges av at avstanden mellom tiltak og erklært målgruppe er blitt stadig større. Teorier om «nedsildringseffekter» (eller «trickle down» på engelsk) av utviklings- og bistandspolitikk fungerer ikke i praksis. De aller fattigste vil uansett komme sist i rekken – det være seg ved innsatser for godt styresett, økonomisk vekst, klima, fred, utdannelse, helse eller annet. Skal målet om fattigdomsreduksjon oppnås, må målgruppen komme mer i fokus ved å sørge for at mer av bistanden kommer de aller fattigste direkte til gode.

Kilder: UNDP (2021). Global Multidimensional Poverty Index 2021. New York: United Nations Development Programme.

Powered by Labrador CMS