Lindis Hurum blir ny generalsekretær i Leger Uten Grenser
Lindis Hurum gikk fra å være TV-produsent for «Vil du bli millionær» til å jobbe som feltarbeider for Leger uten grenser i flere av de største humanitære krisene i verden. Nå er hun ansatt som ny generalsekretær i Leger Uten Grenser i Norge.
Den 1.oktober tiltrer Lindis Hurum (49) som ny generalsekretær i den norske avdelingen av Leger Uten Grenser etter nederlandske Erwin van't Land.
Som nødhjelpskoordinator for den medisinske hjelpeorganisasjonen har Lindis Hurum jobbet i noen av de mest krevende humanitære krisene verden har sett de siste årene. I de 15 årene hun har jobbet for organisasjonen har Hurum vært på 22 forskjellige oppdrag av ulik varighet.
For en uke siden kom hun tilbake fra et femmåneders oppdrag i Sierra Leone. Her ledet hun et barnesykehus øst i landet.
Av de oppdragene som har gjort mest inntrykk på henne var arbeidet på Haiti etter jordskjelvet i 2010, i Den sentralafrikanske republikk da volden eskalerte i 2013, i Liberia under ebolautbruddet i 2014 og i 2015 da hun ledet redningsarbeidet med flyktninger som forsøkte å krysse Middelhavet.
«Det er bare oss»
Disse fire oppdragene skriver hun mer om i boka: «Det finnes ingen de andre - det er bare oss».
- Hva henspiller tittelen på?
- Det er blitt så tydelig for meg at uansett hvor vi er på kloden så har vi mennesker tre ting felles: Når det kommer til stykket så vil vi være trygge, friske og være sammen med dem vi er glad i. Med et stadig mer tilspisset ordskifte er det blitt mer og mer aksept for å gi mennesker merkelapper og dele folk inn i «dem og oss». Jeg har jobbet i land der det er blitt klart hva den type hatpropaganda fører til. Det kan ikke avfeies som bare ord. Først kommer ord, så blir det til handlinger. Derfor er det så viktig at vi ser oss selv i den andre og bryr oss, sier Hurum.
På sine mange oppdrag for Leger Uten Grenser har Hurum stått støtt i situasjoner som ville feid de fleste over ende. Den mest dramatiske var i november 2017 da hun var på sitt tredje opphold i Den sentralafrikanske republikk. Det vakre og frodige landet var igjen herjet av en intens konflikt mellom kristne og muslimske militsgrupper. Hundretusener var drevet på flukt.
Alle andre internasjonale hjelpeorganisasjoner hadde dratt, men i Leger Uten Grenser telte de på knappene. De drev et sykehus med over 400 ansatte i Bangassou og syntes det var vanskelig å overlate pasientene til seg selv. Stadig flere hadde behov for medisinsk hjelp, og sykehuset var det eneste i mils omkrets.
Men 21. november sto en tungt bevæpnet milits på døra. Etter å ha truet til seg pengene deres, ble Hurum lagt i bakken. Liggende på magen er det en lyd hun aldri glemmer: Lyden av macheter som kvesses. Heldigvis blir Lindis Hurum sluppet fri.
- Jeg var helt sikker på jeg skulle dø, sier hun til Bistandsaktuelt. Vel hjemme i Norge etter det brutale angrepet, fikk hun problemer med søvn, mistet matlysten og besvimte tilsynelatende uten grunn. For første gang var hun satt ut av spill. Hun fikk diagnosen posttraumatisk stressyndrom, men kom seg etter at hun fikk psykologisk bistand.
- Lært mye om egen sårbarhet
- Denne episoden gjorde at jeg lærte mye om meg selv og egen sårbarhet. Det at jeg har den opplevelsen i sekken og kommet meg videre har gjort meg sterkere - også som leder. Jeg er mindre redd for sårbarhet hos meg og hos andre. Jeg tør også snakke med andre om det som er vanskelig med jobben vår og de spor den setter.
Lindis Hurum forteller at når hun har vært ute i felt - og særlig på farlige steder - har hun nesten alltid hatt daglig kontakt med sin mor. Enten på telefon eller sms. 49-åringen bor nå i Oslo, men er vokst opp ved Tyrifjorden i Viken.
Men nå kan familie og venner puste roligere.
- Valget jeg har gjort nå om å komme hjem, handler også om at jeg har 15 år bak meg med mange erfaringer og menneskemøter, og at jeg bærer på mye. Nå vil jeg ta vare på meg selv og ikke fylle på mer. Jeg kjenner at det kanskje er nok, forteller Lindis Hurum.
Lindis Hurum jobbet for Nordisk Film da hun vendte det trygge livet ryggen.
- Jeg lagde et TV-program om Plan for TV2. Besøkene i Senegal og Kenya gjorde at jeg fikk et annet perspektiv på ting. Jeg fikk lyst til å gjøre noe annet med livet mitt. Så oppdaget jeg at man ikke behøvde å være lege for å jobbe for Lege uten grenser. Jeg gikk jeg på et informasjonsmøte og ble hyret inn til en jobb i Elfenbenskysten. Det har jeg aldri angret på. Det var et stort hopp fra å jobbe med «Vil du bli millionær» til å jobbe med nødhjelpsarbeid. Men for meg handlet valget også om verdier og grunnmuren jeg har med hjemmefra og en utferdstrang jeg alltid har hatt.
Måtte tenke seg om
Lindis Hurum forteller at hun brukte litt på å bestemme seg for om hun skulle søke jobben som ny generalsekretær.
- Jeg ville tenke igjennom om det var riktig for meg og det norske kontoret. Men etter 15 år i organisasjonen fant jeg ut at jeg ville bidra på en annen måte enn jeg har gjort fram til nå. Jeg bærer på mange sterke erfaringer som jeg håper jeg kan bruke i den nye rollen min. Men motivasjonen er den samme som da jeg reiste for første gang: At mennesker som lever i kriser og katastrofer får helsehjelp, og at jeg kan være en talsperson så deres stemme blir hørt. Noen ganger holder det ikke med legehjelp, men det trengs politisk endring.
- Jeg leste et sted at du var inne på tanken om å bli politiker?
- Ja, jeg var inne på tanken om å engasjere meg politisk for å få til varig endring. Men jeg har ikke personligheten til det. Jeg er litt for utålmodig. Mitt lynne passer bedre til Leger Uten Grenser. Det er en modig organisasjon som tør si ting ikke andre ikke sier og dra dit andre ikke tør å dra. Organisasjonen har gitt livet mitt tydelig retning og mening.
- Har du noen programerklæring å komme med før du tiltrer jobben 1. oktober?
- Jeg vil vente med det til jeg tiltrer. Men i intervjuet med styret snakket jeg en del om hva jeg mener det er viktig å få til en positiv endring på. Vi er nå 50 år som global organisasjon og har vært 25 år i Norge. Vi står ved et veiskille. Det er en erkjennelse at vi må gjøre noen endringer. Vi har for eksempel en svært eurosentristisk styringsstruktur som har grodd fram i løpet av årene. Den må vi endre og vi må motvirke diskriminering og rasisme både i egen organisasjon og i det humanitære miljøet generelt, sier Lindis Hurum.
